vemodets og gledens tid

Adventstid. Med mer ro enn kav. Vi har lært å legge lista og forventningene lavt. Og nyter gjenkjennelsens fryd og forventning hos ungene over livets små gleder. Minner fra tidligere år gjør gledene doble. Gløgg når vi kommer inn fra tur. Pepperkakene. (Den første baksten er snart spist. Vi tar en ny runde til helga). Være den som monterer mandelkverna eller den som tenner det tredje lyset først. At adventskalendrene henger der i trappa med den nøkterne gråpapirstasen sin hver morgen. Lillebror gleder seg til nissepysjen og ønsker seg ei nisselue til kose-tigeren. Vi snakker om at vi skal til Mormor og Morfar og hogge juletre i skogen. Som alltid. Og noen kan smugspise noen brente mandler mens vi har hemmelig juleverksted. 

Vi gleder oss over reisenissene fra fjern og nær som kommer innom med hilsener - og pusler sammen våre hilsener som sendes ut tilbake. Vi bretter stjerner og skriver kort. Strikker og snekrer. Og sender med en flaske eplemost fra sommerhagen.

Nå runder vi svingen. Om få dager snur sola. I natt kom snøen.

 Kreftene vender tilbake etter lange uker med sammenhengende sykdom. Det er slitenhetens, vemodets og gledens tid. Varme supper, nok tran, mange tekanner.

Presset utenfra avtar. Tentamener er avsluttet. Juleavslutninger avholdt med smil og sang og glede. Konserter er gjennomført - så tårene trillet og stoltheten bruste hos oss som lyttet og så. Så store barn vi har nå! Og fortsatt små, i flokken, i fellesskapet, i det vi skaper sammen. 

Som sagt, vemodets og gledens tid.

(Jeg har startet en "trilogi" med samtidsanalyse via en fortidig framtidsvisjon (Aldous Huxleys Brave New World, fra 1932) på den andre bloggen min. Følg med, følg med - den starter her. - Og les gjerne boka i jula!)

Ferieprestasjonene?

Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.

Hagevandring, uke 24.

Denne utrolige varme forsommeren er jo en ren gave. Allerede for et par uker siden var det så grønt og frodig og blomstrende som en fullsommer-Sankthans-hage. Og med all denne sola og varmen så får vi jo faktisk denne lyseste tida med oss - for vi er jo ute hele tida!
Mange kjøligere forsommere har jeg så smått kjent på uroen til Sankthans når jeg vet at sola allerede har snudd og det skal bli mørkere igjen, uten at jeg egentlig har kommet i gang med sommeren.

Men i år får jeg det med meg, døgn for døgn. Gripe hver dag med sine blomstrings- og frodighetsgaver. Hver dag skifter det i hagen, hver dag er det noe nytt.

I går kom Hurdalsrosene og skjærsminene. Med all fare for å bli for naivt poetisk: Det dufter fantastisk. Buketter overalt inne sprer sommer i alle rom.

Snart kommer alle de andre rosene. Kjøkkenhagen og drivhuset flommer over av grønnfarger. Hvert middagsmåltid blir innledet med å plukke inn salat og annet grønt.

Det er bare å nyte - og vanne... -  og plukke snegler...
- og stikke i skogen og bade når vi kan!

(Tilsammen fire kasser for skiftdyrking; her ser du tre av dem. I tillegg et bed med squash, gresskar og jordskokker og to kasser til med potetdyrking. I bakgrunnen er bringebærhekken; til venstre ulike andre bærbusker. Over - skyggene fra epletrærne)

(bondebønner og erteblomster og litt spinat innimellom. Poteter i kassa i bakgrunnen. Skråkantene på kassa er spesialdesignet av underveismannen for å holde sneglene unna. De virker sånn passelig....)

(gulrot, ringblomst, gressløk, luftløk)

(gresskar og squash, eldorado for brunsnegler)

(En krukke med bladpersille i forgrunnen - )

Tross all luking og vanning - så har vi også noen stoler midt i alt det grønne. Nesten alle måltider utendørs. 

Sommerliv.

Jeg er så glad jeg har hage! Jeg liker møkk under negla og å følge med på alt som gror.

 Er hage en god ting i livet ditt?

"Held du av meg?"

Tretten år den dag i dag. Tretten år med gode og krevende dager, med regn og sol og mylder og mas. "Dette er et ordentlig liv" - sier han, mannen min. Vi som valgte hverandre den maidagen. Verdt å feire i dag også, midt mellom jobb, henting og følging, middag, sykkelreparasjon, leksehjelp, treningstransport og vanning i en solvarm hage.

En rabarbrapai for eksempel....

Og med et glimt fra Spelemann på taket, her i engelsk versjon. Tevje - som midt i døtrenes våknende selvstendighet og kjærlighetsvalg, vender seg mot Golde, kona gjennom 25 år - og spør - (på nynorsk): "Held du av meg?" For et spørsmål, mener hun - her har hun vasket og bakt og kranglet og stelt i 25 år, hva er det for et spørsmål å komme med etter alle disse årene!

De to så hverandre første gang under bryllupsbaldakinen. Andre valgte deres ekteskap. De ble fortalt at kjærligheten kom til å komme etterhvert. Nå har tida gått, nå spør Tevje om den kom, den kjærligheten - midt i mylderet.

Det krevende myldrende hverdagslivet dag for dag som virkelig er det store i livet. Forpliktelsene. Ansvaret. Avhengigheten.

Da holder vi av hverandre og holder sammen.

Fredagstanker - kjærlighet, Valentine og andre dager

Det er liksom litt for komisk, litt for rosa, litt for søtt. Alle disse hjertene overalt. Nå, liksom - akkurat i dag - skal du kjøpe en blomst, en hjerteformet konfekteske og erklære din kjærlighet. Helst legge det ut på nettet i en eller annen form også. (Og så kan jo noen igjen enten beundre vakkerheten i det eller kritisere overidylliseringen og så er vi i gang igjen)

Men det er jo et fint formål. Hjerter og kjærlighet. En dag for å vise at vi er glad i hverandre. Hva kan vel være bedre, liksom? Og - som jeg gjentar både til jul og til Halloween og på morsdagen med - akkurat det at handelsstanden ser at de kan tjene penger på noe og kjører på med markedsføring som til alle andre anledninger, betyr jo ikke at vi skal rakke ned på selve markeringen. Oppgjør med kjøping og kapitalisme kan du ta (og bør du!) hver eneste dag. Gjerne i dag også. Det samme med nettformidlingen av livet, live and let live. Men det er ingen grunn til å la det ramme gode formål.

Er det et godt formål å minne om kjærligheten - i dag? Det går jo liksom ikke an å svare nei på et slikt spørsmål heller - det får da være grenser for ironi og distanse til alt. 

Kanskje har det vært godt for oss stivbeinte nordmenn å få importert en slik ekstra hjertedag og plassert den inn i kalenderen, med litt stæsja tilbehør. En anledning til å hoppe i det og faktisk si de innerste tankene høyt eller i hvertfall overlevere et kjøpt eller ikke-kjøpt symbol på noen følelser som ellers ligger der og vaker under alt hverdagsstresset. Mange kulturer har langt mer direkte former for å uttrykke følelser. Den norske snøen og kulda har holdt oss tett innpakka lenge. Kanskje har vi fått en dag å slippe ut noen varme ord, midt i februarsnøen?

La oss si det. Ikke klage og spre sarkasmer. La kjøpmannen og alle som publiserer idyllen sin få leve i fred. Kjenn etter dine egne varme følelser og la noen få vite om dem.

Ulempen med en slik hjertedag - er om vi tror at det bare er denne rosen, dette kortet, denne dagens lille glimt - som er det ekte. At det er det virkelige uttrykket for hva det nå er der inne.

At vi glemmer alt vi har i alle de andre dagene....

At noen har fyrt opp i ovnen før jeg står opp

At det alltid står en av oss på sidelinja når skiløperen går over mål, uansett form og tid

At noen smører de skia. I ett sett.

At neglene på minstemann blir klippet i tide
At en skriver lister sammen - så hverdagene klarer seg

At en har sengekanter å sitte på, til sang og prat

At noen måker snø helt opp til porten med en gang han kommer hjem fra skolen

At det finnes nybakt brød når noen kommer hjem

At det kommer markblomster inn på bordet hver dag fra april til september.

At noen takker deg for det du gjør

At noen takker for maten

At det kommer en sms der du spør hvordan det går med meg

At noen reparerer litt på et klesplagg i full fart før en skal fyke avgårde om morgenen (og at det settes pris på!)

At noen kommer med en kopp te når en sitter og skal fullføre en tekst og det er alt for seint om kvelden

At det er armkroker til trøst.

At det er noen en kan bekymre seg sammen med, når vi ikke vet hvordan det skal gå

At vi tenner lykter ved trappa som lyser når noen kommer seint hjem

At noen trenger deg. Hver dag.

statsministeren, lykken - og vi andre foreldrene

Jeg blafrer gjennom nettavisene og ser et oppslag om at statsministeren, selveste Jens, ikke hadde vært forberdt på sorgen da ungene flyttet. Først da skjønte jeg hvor lykkelig jeg var, sier han visst.

Jeg trenger jo ikke lese mer. For det treffer meg midt i magen og midt bak øyelokkene. Slik er det. Denne hverdagslige og intense og myldrende og møkkete og masete lykken som jeg nå har som gave og som jeg lever midt oppi nå - disse raske og fulle og travle og krevende åra. Tenk at de skal være over en gang. En gang blir det slutt på skokaos i gangen og smugspising fra oboyboksen, med avslørende spor over hele kjøkkenet... og slutt på søskenkrangel, øving av gangetabellen og ferieturer med tre som synger øysteinsundesanger om kapp i baksetet og slutt på jublende unger i vannsprederen om kvelden. Visstnok. Jeg håper det er inderlig lenge til!

Vi spiser kveldsmat ute under trærne. Kjøligere, tross alt, enn i varmen inne etter en intens solskinnsdag. Lykter. Sultne unger. Porsjon på porsjon. Høytlesning. En nybadet minstemann i bare badekåpe klatrer til topps i et tre og jodler først av glede og må til sist hjelpes ned. 

Jeg synger på tre sengekanter. Tre varme sommerunger som ikke orker verken pysj eller dyne. Plastre på tær og knær, det går med ti meter på en sommer.... Badetøyet henger til tørk på verandaen, ryggsekkene venter på ny tur i gangen. De første bringebærene er prøvesmakt. Takk og pris for disse tre.

I morgen møter vi en dag som for alltid vil minne oss om dem vi mistet, og om dem som mistet sine. La det aldri, aldri skje igjen!
Men vi vet også at vi alle skal miste og bli mistet. La oss ta i mot den lykken og det mylderet som vi kan få - i den korte tida vi har!

endelig?

- Ja, det er vel godt å ha fått alle tre på skolen?!

Jeg tar sjansen - selv om jeg ikke kjenner denne med-mammaen:
- Vet du, jeg tenker liksom ikke sånn jeg. Jeg tenker ikke på at de skal fortest mulig over i nye faser og at det er "så godt å være ferdig med ditt og datt". Jeg er opptatt av hvordan vi har det her og nå.

- Åja, du vil helst at de skal være så små som mulig for alltid? Hun smiler.

- Nei. Ikke det heller. Ikke statisk. Jeg vil bare ikke alltid sammenligne faser og mene noe liksom "utenfra" om hva som er bedre eller verre. Alle tider har sine sider. Nå er vi her.

Og så får vi en fin samtale. Om faser og livet og her-og-nå og sånn.

Og jeg tenker videre.

Med førstemann leste jeg babybøker og grublet over alt. Tenkte i faser, slik alt jeg leste om barn og babyer ble formidlet. Lengtet etter noe. Lengtet etter sammenhengende søvn. Lengtet etter å forstå mer av barnet mitt. Redd for å feiltolke, redd for å gjøre feil. Trodde på påstandene om at med fast føde kom nattesøvnen (neida!). Var litt lettet da jeg kunne sette på ham sko og plassere ham i en sandkasse - et mer håndterlig barn, liksom. 
Neste baby - 21 måneder etter førstemann - innledet kompromissets tid. Jeg fikk slutte å være redd - for feil og mellomløsninger ble det vanlige. To å bære - to å mate - to å legge i hver sin vogn på dagtid og hver sin seng (gang på gang) om natta - to med bleier - en som løp og klatret mens den andre måtte støttes under nakken - to som gråt og skrek. Det var knallhard læring i å være flerebarnsmamma og erkjennelsen vokste i meg: Dette er mitt liv. Det er ikke noe utenfor meg som jeg skal måle og vurdere. Det er det livet jeg lever nå, og jeg håndterer det. En unge under hver arm og albuen på dørhåndtaket. Mate to i kryss med hver sin skje. Amme i sandkassa. Jeg ventet ikke lenger på at strevsomme faser skulle gå over. Jeg landet midt i det hele. 
(Med tredjemann var vi jo bare der. Og sykdommene og bekymringene hadde krevd så mye at friske og krevende småbarn var en gave. Og jeg priste meg uendelig lykkelig over å ha en ny levende liten baby å bære på igjen, mens toåringen og fireåringen bidro med sitt mylder og ståk.)

Jeg har visst lite på forhånd om alle faser. Det ser jeg nå. Det er ikke sånn at "alt blir så mye lettere" når de begynner på skolen. Barna blir større og greier mer - og det stilles også større krav til dem. Bakkemannskapet - foreldrene - trengs like mye som før. Det er spennende å være med på ferden.

Jeg lengter ikke tilbake - og jeg er i hvertfall ikke opptatt av å få ungene større fort, kjære vene. Men jeg skulle gjerne hatt en større flokk. En liten en til på hofta og en som stabber rundt. Jaja. Og så tenker jeg i blant - med litt sorg - over hvor mye en glemmer så fort. De intense småbarnsåra - glipper de fra meg i minnet også? Fordi hver ny dag som kommer også er så full og rik og krever sitt. Det blir litt som svarthvite bilder, eller de falmede 70-tallsbildene fra egen oppvekst. Glimt.

Mens vi er her og nå.

(Der og da, sju år sida. Nyfødt Lillebror, og to andre på fanget)

solskinnsdag

Det er solskinn gjennom flekkete vinduer - og det skinner lyse felter på hvite vegger. 

Det er ikke iskaldt - bare  kaldt. Og jeg tror sola varmer gjennom vinduene, jeg tror det....

En kan jo si at det ser ut som det skal bli vår i år også.

Det er en passe-pjusk seksåring, som er blek og snufsete, men fornøyd og småpratende - med gulvet fullt av lego og treklosser og den femte cd-en av lydboka i sving. Alle leker er hans i dag - de andre er jo ute i verden på skolen. Og matlysten er litt bedre enn i går.

Det er en lang og god telefonprat med mor/mormor - og vi kjenner at vi er nær selv om det er noen mil mellom oss.

Det er en artikkel som ikke skriver seg selv i dag heller, tydeligvis - og som skyves litt bak i samvittigheten ved at jeg tar vaskebøtte og støvsuger fatt og får huset til å virke litt sivilisert. Så har man jo gjort noe, i hvertfall. Og så sjekker jeg litt mer litteratur, mens legobyggverkene vokser. Og snart kommer skolebarna.

Vi har en god dag!

ja eller nei til kos?

Jeg fikk en interessant kommentar på sist blogginnlegg. Kommentaren kobler kos opp mot forbrukskulturen og fremmer en kritikk mot at alt skal være kos. For eksempel omtrent på denne tida...

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For jeg lever daglig med en uro og skepsis i forhold til den forbrukskulturen jeg også ser rundt meg - og også i mitt eget liv. Og jeg forsøker å finne veier i livet som er i samsvar med den  skepsisen jeg har. Men disse veiene og denne skepsisen rammer ikke "kosens" plass i livet mitt. Det som er koselig, det vi koser oss med, det som representerer kos her i huset er i all hovedsak helt andre aktiviteter og  situasjoner enn det som er koblet til forbruk og forbrukskultur. For meg er dette en motvekt, et holdepunkt, noe som viser meg at vi har noe annet å holde oss fast i enn forbruk og mediestyrt underholdning. For den opppveksten mine tre barn skal ha - og for det familielivet vi fem her i huset søker - så er det rett og slett noe annet som er basis. Det er sang som samler oss til måltidene. Det er lys som tennes når det skumrer. Det er høytlesning til kveldsmaten. Det er frukt og søskensamling om leksene ved kjøkkenbordet hver ettermiddag mens middagen lages. Det er spillkvelder og juleverksteder. Det er to voksne og en kanne te og et strikketøy. Det er når Lillebror drar igang en runde med "20-spørsmål" til lørdagspizzaen. Det er nysnø og en lykt på trappa til den som kommer seint hjem. Det er tre barn med hver sin bok i Storebrors seng en lørdag morgen. Det er de uendelige helgemorgenene. Det er turene våre- året rundt - det er bålene vi tenner, badeplassene, de kjente utfluktene. Og det er minnene og forventningene og ritualene knyttet til alle livets spesielle dager, måter vi pynter på, ting vi gjør, noe godt vi gleder oss til - til jul og nyttår, søttendemai og sankthans, alle bursdagene, første skoledagene. Og mye mer. 

Livet er selvfølgelig mye mer enn kos. Livet innebærer krav og plikt og nødvendighet. Det vet vi alle og dette er også gode holdepunkter for livet. Når presset fra verden omkring blir for stort - så kan jeg kjenne på det gode ved at jeg har praktiske og nødvendige arbeidsoppgaver i et hjem - oppgaver som inngår i en evig rundgang, alltid nye måltider, ny vask, ny runde med dagens rutiner. Jeg trengs. Jeg hører til. Jeg er ikke en tilfeldig forbipasserende. Jeg kan la kveldsradioen gå mens jeg vasker opp og rydder - og lysene brenner i vinduskarmen - og plikten og rutinene blir en del av min kveldskos, i mitt eget hjem. Noe jeg må - og noe som er trygt - og koselig.

Vi lever i et hjørne av verden sterkt preget av en forbrukskultur. Jeg er helt enig i det. Men motvekten mot dette er ikke bare å holde ut, tenke tunge tanker og unngå kos. Motvekten er - blant annet - å finne ro og rytme og trygghet i nødvendig praktisk arbeid, - og å finne det gode (kall det kos om du vil) som er knyttet til fellesskap, nærhet, opplevelser, kultur, ritualer - eller tente lys.

Vi finner alle vår egen vei. Jeg føler ikke at min kos - eller den kosen og barndomshjemstryggheten jeg ønsker å gi mine barn - er truet av noen kritikk eller at den stimulerer et forbrukssamfunn som jeg gjerne kritiserer selv. Jeg føler meg ganske trygg på at dette - det gode og trygge - i den grad jeg kan bidra til å skape og videreføre dette i livet til mine nærmeste - det bidrar med en liten dråpe av det gode i en vanskelig nok verden.

den nye husmorferien!

Jeg har riktig husmorferie om dagen! Jeg har armene fulle med ferieunger - egne og andres - og ubegrenset med klesvask og jeg baker og sylter masse bringebær og jordbær og plukker bær og sopp hver dag og baker mer og vasker mer og lufter ulltepper og bytter sengetøy og plastrer noen knær og leser en historie høyt for minstemann -  og rett som det er så sitter jeg i sola på trappa med en tekopp. Og kanskje sender jeg en unge ut med grasklipperen og en inn med støvsugeren. Og kanskje får jeg strikket litt - i hvertfall litt sokkestrikk til kvelden....
Og så pakker vi piknikbrød og nye gulrøtter til lunsj og går gjennom skogen til vannet vårt, til bading og lek - ungene og jeg. En god liten tur oppover bakkene med ryggsekker og kurv. Blant blåbær og og granskog - og masse kantareller som blir med hjem til middagen....

Jeg synes det er så godt å fylle dagene med nyttige og hjemlige verdifulle aktiviteter - nært på og sammen med ungene. Vi har vært på langfart hit og dit i denne ferien - og det blir sikkert mange nye helgeturer til det nye stedet i livet vårt - men hverdagsferie med hverdagsaktiviteter er virkelig gull. Langt fra kontorarbeid og frister. Det er hverdagsrytmen som gjelder - og det er skikkelig husmorferie. Jeg kjenner at jeg har savnet slike dager - så glad jeg er for å få disse dagene nå. Og enda er det lenge igjen av sommeren. Nemlig.

sommer og middelalder

Jeg kjenner at jeg har hatt en sommerhelg. En ordentlig sommerhelg. En lykkehelg. Hentet krefter.

Med sol og regn. En frodig hage, en myldrende familie, et hus som har rom for oss og ideer og rot. En gjeng med sommerforkjølelser som går over. En mann som snekrer en ny kjøkkenhylle av en gammel kjøkkenskuff.  Jeg får sydd litt og synes ikke den nye kjolen blir helt topp - men, men. Får stelt i hagen men ikke klipt plena. Mye lykke. Lange morgener. Unger som stort sett er venner. En budrunde vi gir opp - men vi taper ikke motet. Neida. Det blir hytte engang....

En utrolig søndag på Oslo Middelalderfestival - med hele gjengen, betatt av musikk, gjøglere, riddere, markedsboder.... (vesla mi fikk kjøpe kaninskinn, som jeg rett og slett skal sy en muffe av - stor lykke - gutta var like fornøyde, en med armbrøst - som kan skyte vinkorker! - en med tresverd og skjold.. Og jeg fikk meg rett og slett en ullkappe med hette til alle kalde kvelder!). 

En søndagskveld i en grønn, grønn, grønn hage som tettes og samler seg og lager vegger rundt livet vårt - og der de tre middelalderinspirerte ungene ikler seg kapper (delvis Halloween-kapper som jeg sydde i høst, en med Rødhettekappe, - og jammen en kongekappe på minstemann) - griper sverd og skjold og armbrøster, og er en "gjeng med gode venner i middelalderen". Eventyret er i gang. 

Og fuglekassa utenfor vinduet - der vi dag for dag har fulgt med på kjøttmeis-mamma og kjøttmeispappa som har flydd ut og inn uavbrutt med mark og andre godsaker - og der vi så ungene henge med hodet og nebbet sultent ut gjennom hullet i hele går - og der vi til slutt satte opp et nett bakenfor for å hindre grådige katter nå den siste tida - der er det i dag tomt. Fuglene er fløyet. Ungene var klare. Slik går det.

Sommer. Godt. Enda mange timer til mandag.

gyldne tider

"Jeg tror vi er inne i en gyllen tid som foreldre, nå." Sa mannen her om dagen.

Det kan være noe i det. Vi har oppegående og sjølgående unger - som mestrer mangt og meget - men som fortsatt plasserer seg selv midt i familien og familien midt i livet.  Familien er fortsatt det primære fellesskapet for hele gjengen. Men som de tre små-store ungene de er - så er de også fullt ut med på å fylle familielivet med innhold, komme med ønsker, forslag og ideer - og de er kjent med og fullt med på å holde familietradisjoner og ritualer oppe og i gang. Vi har alle våre opplevelser og aktiviteter hver for oss - men det grunnleggende fellesskapet som vi alltid starter i og vender tilbake til - det er familien, både i hverdagsliv og ellers. Vi går på tur sammen, ordner i hus og hage sammen, deler måltider, leser høyt sammen, hjelper hverandre, krangler, trøster og løser problemer -  og vet hvor vi har hverandre.

Og fortsatt er vi foreldrene tydeligvis regnet som noen som er til å stole på i tykt og tynt, noen som en kan lene seg til, noen som kan hjelpe og ordne opp - noen som alltid er der. De første de går til. Det er en stor tillit å få - en stor ting å oppleve.

Det kommer nye faser. Alt til sin tid. Det skal vel være noen opprør her i huset også. Det blir også spennende tider. Kanskje er de gyldne på sine måter. Nattevåk og nyfødte babytider var jo en underlig-vidunderlig og fantastisk tid det også.  Gyldne øyeblikk.  Alle faser har vel sitt gyllenskjær og sine tyngre sider. En må bare kjenne etter der en er....

dagens ro

En liten kjekk kar er slapp og forkjølet. Godt å pusle hjemme. Jeg er heldig og kan dra hjem etter et formiddagsmøte og avløse pappamannen hjemme hos den lille. Jeg er heldig og møter en varm kanne te, og tente lys og kan krype opp i sofaen med en liten snufsegutt. Jeg med jobbpapirer og han med Donald. Jeg er heldig som får en slik god pause på en helt vanlig travel dag. En kosegutt i armkroken - som snart er frisk og over alle hauger igjen, men som nå er kosete og nær. Og etter noen timer kommer den store skolegutten inn døra og tilbyr høytlesning med stor innlevelse for den lille. Og snart kommer verdens fineste jente og synger nye sanger fra korøvelsen. Jeg er så heldig som har så fine folk i livet mitt.
Og nå skal jeg snart steke pannekaker.

det beste!

På vei hjem fra barnehagen. Friluftsgutten i det siste tørre, mammaen nedlesset av hans våte klær fra en dag i skogen...
- Vettu, jeg måtte tilåmed skifte trusa mi!
- Ble du så våt? Bada du nå midt på vinteren, eller?
- Nei, men jeg gikk sånn, åsså sklei jeg sånn, åsså satt jeg nedi en vanndam sååååååå lenge. 
- Ble du kald da? 
- Neida - det gikk bra.


Mammaen sender varme tanker til alle sauer som har produsert varm ull som omfavner mine utesmåtroll dagen lang, det meste av året - og utbryter:
- Ja, ull er det beste!

Men Lillebror protesterer:
- Neida! Mamma er det beste!

Så da smelter jeg jo enda mer, der midt i mørke, is og søle og kalde vintervinder...

den største gaven...

Første barn i seng: "Du er den besteste mammaen. Selv om du hadde vært dobbelt så stygg (!) så hadde jeg elsket deg!"
Andre barn i seng: "Det beste er å sovne på fanget ditt mamma. Kan du synge tretti julesanger for meg nå?"
Tredje barn i seng: "Skal jeg synge for deg også, Mamma?
- Kjære gode mammaen min - kom og rekk meg hånden din - ingen er det i verden her, som holder av deg som jeg - Lykke, solskinn og livets glede, gid jeg kunne dem alltid sprede, over hele din fremtids vei - gooode mammaen min."

Den største gaven. Disse tre.

Fredagsfabuleringer

Fin fredag.

Fredag er en god dag. Løfterik - som våren. Så høst-november-fredager er ekstra velkomne.

Og når en prøver å gå for de enkle gleder her i livet - så kan en jo glede seg ganske ofte!

Over en femåring som har frydet seg stort over en fridag med Mamma i dag.

Over at vi har halt hjem både fulle poser fra grønnsaksbutikken og mye fint fra biblioteket.

Over at tida ved symaskinen har økt de siste ukene, ettersom skrivedameoppdragene fullføres...

Over at det sikkert er lov med litt sjokolade siden det er fredag.

Over en god kanne te.

Over en Storesøster som tar Lillebror i armkroken og leser høyt fra de nye biblioteksbøkene.

Over at de gamle Stompa-hørespillene som gledet meg i min egen barndom, nå ruller og går på CD-spilleren daglig.

Over at jeg gjorde et ordentlig innhugg i stoppekurven med ulltøy i går kveld. En må jo reparere litt også - ikke bare strikke og sy nytt, selv om det er mye morsommere... (og nå har jeg reparert litt - så nå har jeg fri til å lage mer!)

Over en Storebror som gjerne vil være ut og leke med Lillebror i skumringen etter skoletid.

Over at det skal være en rolig ettermiddag - uten henting, uten lekser, da lysene kan tennes tidlig...

Over at jeg har en familie, at vi hører sammen. Det er ikke en enkel og liten glede. Den er STOR.

God helg.

han kan være hos meg!

- Han kan godt sove hos meg, Mamma.

Lillebror trenger noen å sove hos. Det er alltid best å være sammen, mener Lillebror. Dag og natt. Fellesskap og nærhet. Noen å dele med, noen å leke med, noen å krangle med, noen å kose med. Lille lykkeklump.

Det er ennå noen timer før underveismammaen skal krype til køys. Så godt da med en storesøster. Lykkelig Lillebror hentes, pute og kose-hund er med.

- Han kan ligge innerst, Mamma. Jeg passer på.

eplelykke

Lykken er - eller - en av lykkene i livet er å ha mat i hagen. For eksempel to store gamle epletrær. Og nå er det tid for innhøsting, mye god matlaging og stor nytelse. Her er to favoritter:

Gode gammeldagse stekte epler. Deilig dessert. Stikk ut kjernehusene på store epler, legg dem i ildfast form, fyll kjernehushullet med store gule rosiner (for eksempel). Dryss litt kanel og sukker over eplene, kanskje litt hakkede mandler. Litt vann i bunnen av formen - og så inn på 200 grader i ca en halvtime. De skal bli myke og moste innvendig - men gjerne ikke sprekke helt utenpå. Spis varme med is.

Vi har begynt å lage vår egen melkefrie is i ulike varianter. Vaniljeis passer til eplene.

En annen favoritt til hverdags - på brødskive og pannekaker - er eplesyltetøy. Skjær epler i biter, ha bittelitt vann i bunnen av kjelen så det ikke svir seg, sett til koking på middels varme på komfyren - til eplene er myke. Rør inn sukker og kanel underveis...

God fredag!

verdens beste badeland!

Det vet nemlig vi hvor er. Ved koia "vår" i skogen, turistforeningshytta som vi har gått til nå for tredje sommer på rad. Der vi bygger kvisthytter og fisker og drikker dårlig kaffe og spiller kort og har spennende møter med dyr på beite.

Det ble tur i år også. Og bekken med alle sine små stryk og kulper var frydefull og fantastisk for barnelek i solskinnet.

Verdens beste badeland - slo vi fast. Og ble noen timer til....

vi er der nå!

Vi er der nå. Midt i sommeren. Midt i ferien. Midt i alt.

Skuldrene er senket på alle fem. Vi vet hvordan dagene kommer og går og det er godt og deilig.

Det er rolige sommermorgener, med soving, våkning, lesing på senga, en mamma som stikker en joggetur i fred og ro mens alle små vaser rundt i pysjen og spionerer eller bygger lego eller leser høyt for lillebror - og pappaen steller hjemme. En frokost som starter seint og varer evig, i hvertfall for oss to som har passert både ti og førti år... En tekanne som avløses av en kaffekanne og mer lesing, avisa, en roman, avisa fra i går ... i solskinnet på trappa, med solkremen innen rekkevidde dersom det skulle passere et barn på vei ut for å huske, plukke bringebær, sykle, svime, surre...

Så pusler vi litt til, henger opp en vask i sola, baker en porsjon med piknikbrød, og alle pakker egne små sekker og vi rusler gjennom skogen "vår" - oppover, oppover - til vi er der - ved vannet, vår lille vik, vår fredelige lille krok. Så er det sommerliv i skogen og tjernet resten av dagen. Det er svømmetrening og langdistanse for de som har trent før. Vi pumper den vesle gummijolla som er bært opp på ryggen og storbror tilbyr båtservice for dem som vil plukke vannliljer langt der borte... Det er piknikbrød og gode nye gulrøtter og kanskje en melon. Vi ligger langflat og leser - og svømmer litt til. Og en gang til.

Og til slutt rusler vi nedover igjen, til Bakkebygrenda og det er sommerkveld og vi har mye mye sol og sommer og svømmetak lagret i kroppene våre denne dagen også.

Det gjelder å lagre opp før mørketida kommer. Vi er der nå.