God jul!

Det er lille julaften. Tre små har sovnet - nok et år med nissepysjer med luer trukket langt ned over øynene. Det ble én nellikappelsin i vinduet, det holder det -. Vi ble  - til slutt - fornøyd med pepperkakehuset. Det ble aking i bakken og røde kinn i dag. De fleste har fått julehilsenen sin. Siste syprosjekt ble fullført i går kveld. Jeg fikk strøket alt det jeg måtte før barnetv (å, så mange lillejulaftensnetter jeg har stått ved strykebrettet) - så jeg fikk til og med strøket min egen kjole, som "kan" være krøllete.... nå i kveld. Vi har blåst i vindusvasken og mye annet. Fuglene har fått sitt - av både nek og annet.

 To av tre barn har ledd seg skakke av grevinnen og hovmesteren, mens den travle vesle Lillebror heldigvis hadde klart å sovne... Tre ivrige barn pyntet selv treet for første gang (men lysene skulle ikke tennes, og stjerna skulle ikke på, noe ville de spare til julaftens morgen) - tradisjonene endrer seg - og det gir jammen foreldre litt mer armslag, kanskje vi kommer oss i seng før midnatt.

Snøen laver ned. Lyktene brenner ute. 

Det blir jul hvert år. Det er så mange tradisjoner. Mange år bruker vi på å bygge dem opp og forankre dem i egen familie - nå er vi også klar til å velge og fornye - og beholde. De små bærer det hele videre. 

Det er mye en kan ønske seg. Gi folk brød og fred i Syria. Gi barna trygge netter i Gaza. La oss lære å dele bedre på denne kloden. La oss alle bli litt klokere - nærmere det gode og rette. Gi at barna mine klarer å leve gode liv i en krevende verden.

God og fredelig jul til deg og dine.

Hjem til jul

- Det blir jo ikke ordentlig jul hos svigerfamilien! - sa en av lærerne da hun hastet forbi og ønsket god jul i mørket i dag tidlig. Hun måtte jo hjem til sine foreldre - så det ble riktig.

Mange har det slik. Det er barndommens jul som er den "ekte". Slik det "egentlig" skal være. Slik det en gang var.

Jeg dro også med meg småbarn og bleier og vogn og pakker og nok hvite strømpebukser og utetøy og pentøy og pensko og vinterstøvler og voksiposer  og gaveposer  og tåteflasker og jeg vet ikke hva... - i noen år. "Hjem" - til der min barndoms juler var - den store gården, de mange stuene, det høyeste treet, alle barndomstradisjonene - alle minnene mine.
Men så satte vi strek. Vi ville ikke være på reise, være gjester, på besøk på julaften. Vi ville hjem til jul. Hjemme er der vi bor. Dette er barnas hjem. Det er her vi steller i stand til jul i hele desember. Det er her vi har livet vårt. Det er her vi feirer jul. Det er her vi tenner lys og faller til ro - og tar i mot de julegjestene som kommer.

Dette er mine barns barndoms jul. Det er nå deres bilde av "den egentlige ekte jula" dannes. Jeg vet ikke hva som blir det varige, det de sitter igjen med om tjue-tretti år, hva de kommer til å lengte tilbake til - hva de kommer til å ønske å gjenskape - eller hva de vil ønske å ta avstand fra. Det er deres valg og deres liv. Men jeg kan ikke - og vil ikke - prøve å gjenskape min barndoms jul for dem. Dette er deres barndom. Jeg vil videreføre og bygge ut de tradisjonene og verdiene som jeg vil prioritere - sammen med resten av flokken her i huset. Men det er her vi er. Hjemme.

Slik velger vi. Andre gjør sine gode valg.


(Bildet er fra vår julekrybbe, hjemme hos oss, laget i desember for to år siden.)

Jula er for alle

Folk har jo meninger om så mangt - og det skal de jo jammen få ha. Det er demokrati og ytringsfrihet her på berget. I år har jeg ikke hørt eller lest så mange som klager over tidlig julemarsipan eller tidlige julegater - men det er nok av andre problemstillinger folk mener det er viktig å drøfte. Vi har alle vårt.

For tidlig er det ingenting som er lenger i hvertfall, i overimorgen snur sola - som vi sier - og på mandag er selveste julaften.  Det kommer, det kommer. 

Både julefeiring og juleforberedelser er fenomener som er preget av hvor forskjellige folk er, hvor forskjellig vi lever og hva vi legger vekt på. På en naboveranda borti veien blinker neonlys som skifter farge hvert minutt, Lillebror blir drømmende i blikket hver morgen når vi går ut i morgenmørket for å gå til skolen - og han kan se at "nå ble det blått, det er sååå fint". Neonblinking er ikke min julestemning - men den passer fint inn i min sønns desembermorgen - og er sikkert fint for dem som bor der. Jeg er glad for at de gjør det slik de ønsker det. Jula er for alle.

Jula i Norge kommer den 24. desember. Den 24. desember står på kalenderen - og gjelder for alle. Samme hvor mye du har vasket golvet, samme hvor for tidlig du pyntet - eller ikke - hvor hvitt og sølvskimrende - eller rødt eller neonfarget du vil prege feiringa. Denne datoen kommer - og kaller seg jul - uansett om du markerer barnet i krybba, lyset som kommer tilbake - eller rett og slett setter pris på en fridag, alene eller i fellesskap. Ingen har monopol på den rette jula - eller den rette julestemningen eller de rette juleforberedelsene. Det er en kristen grunnfortelling som har preget julebudskapet i dette landet - men det gir ingen rett til å sette grenser om julefeiringen. Jula er for alle.

Og det kan gjerne - veldig gjerne - være en tid for raushet, forsoning og forståelse.

litt ro

Vi søker ro i adventstida. Det er så mye som skal skje. Vi virvles rundt. Vi har drømmer og ønsker og vil så mye - og noen ganger vil vi bare ha litt ro.

Og så kommer feber og omgangssyke og streikende vaskemaskiner og snur på de planene og kabalene vi allerede har lagt for å komme oss gjennom dagene. Men det går det også.

Og så blir det ro. Med to pjuske små på sofaen med dyner og tepper - en lydbok - lys vi tenner - gløgg til den ene og varm melk med honning til den andre - et hus vi fortsatt sikkert burde både rydde og vaske - juleverksted i hver en krok - en friskmeldt vaskemaskin som skal få stå på det neste døgnet 
- så blir det ro for nå er det bare her vi er, nå er det bare dette vi rekker.

 Pust ut - pust inn - fyr opp i ovnen - stell med de små - det er ro nå...

luciasjåfør, fridag

En fridag er fint. Da kan man være sjåfør i nabolaget, hente skolens luciakapper og lucialys i mange kartonger og kasser - stappe inn i bilen (som noen ikke har tømt for gamle rustne hjulkapsler og nyinnkjøpt veeldig stor snøskuffe; svært praktisk å transportere sammen med hvite kapper), få vært på postkontoret og sendt en del av det som skal sendes før Posten sier at vi må, få kjøpt mer gråpapir, få kjørt hjem og dratt ut den snøskuffa, få hentet skolebarn tidlig, få strøket egne luciakapper og funnet batterier til lysene, få lagd en gryte som kan stå på ovnen resten av ettermiddagen, kjørt skolebarn omdannet til korbarn til kirka til halv fire, kle på nitti barn luciadrakter til første akt og svarte antrekk med røde juleskjerf til andre akt, se en sikkert fantastisk konsert og etterpå klare å samle sammen nitti drakter og lys og få de levert til bake riktig sted.
Og så kan jeg sikkert slippe å vaske huset i kveld også.

Og jeg rakk å klippe stoff til et og et halvt hemmelig sydame-juleprosjekt før sjåførjobben startet. Det går seg til...

desembergleder

Når en bor i et permanent juleverksted - med visse innslag av legoverksted og bakeri - så må det være greit at det aldri er ryddig. Det er jo bare å slå fast som en glede og en fordel.

En glede ved å ha defekt vaskemaskin er at en får mer fritid - et par dager, før en må begynne med håndvask....

En glede ved å ha defekt oppvaskmaskin - som vi har hatt fra august til desember - er at en kan bruke alle de morsomme og vakre loppemarkedstallerknene som ikke kan vaskes i maskin - hele tida! Og de koseligste koppene. Og det er deilig å varme seg på varmt oppvaskvann. (og så er det litt deilig når maskina nå endelig er reparert igjen, også da...)

En glede ved å være en liten frossenpinnmamma som selv har en klok mamma - er at en får en førjulspresang med en varm og vakker ullogsilketrøye, svart med blonder i kantene - og en bunke nye kjøkkenhåndklær.

En glede når en kommer hjem fra en for lang arbeidsdag i byen, med nok en skriveinnspurt og det er kald og isende vinter oppover bakkene - er at en ekstra godt kjenner varmen fra tre små og en stor og en varm vedovn og Julekongen på barnetv og en varm tekopp i hånda og kalde gode rester av en fiskemiddag på kjøkkenet...

En glede ved å ville lage julepresanger selv er at en aldri trenger å lure på hva en skal finne på en kveld... (Jaja - da er det jo bra jeg slipper å henge opp tøy, jamfør punktet nest øverst...).

Og jeg kan føye til litt til - etter runder med oppkastsyke barn, så er det deilig at alle igjen  har en frisk og storspisende dag med masse frisk luft og røde kinn. Og jeg er virkelig glad for at jeg har et varmt bad med innedo og varmt vann der jeg kan sitte oppe med syke barn i nattemørket....

Litt kjøkkenarbeid, litt hemmelig strikking, litt varmt i kroppen - og så er det desembernatt - og en ny dag venter.

før vi daler ned i skjul

Dette er en utfordring jeg sliter med i desember. (Jeg som forkynner det glade budskap om at folk er friere enn de tror, bevisste valg, sette av tid til ingenting, tid til ro, tid til fellesskapet hjemme. Og alt det der.)

Utfordringen er overbelastede barn. Det er for mye denne tida. Det er for mange avslutninger. Det er for mange opptredener. Det er for mange uvanlige dager på skolen, fordi man skal på bytur og skogtur og bake og ha juleverksted og se juleforestilling. Det er koselig - men det for mye. Det blir for lite ro.

Vi legger planer skåret til beinet, og vi sørger for medbrakte gevinster/kaker/blomster/kostymer/lucialys/loddpenger/instrumenter - hva det nå er. Det går rundt. Det gjør alltid det. Men det er for mye. Særlig for ungene.

Jeg vil ha flere desemberdager og -kvelder som er slik som vi greier å ha det resten av året. Ro, fellesskap og masse kreativitet her hjemme. Jeg leter etter magiske triks som gjør at vi skal greie dette.

I mellomtida - før vi daler ned i skjul - er vi som alltid underveis, underveis mot den 24., underveis mot en klokere og roligere desember, underveis mot flere bevisste og gjennomtenkte valg - i en verden som går så fort, så fort...

det jeg vil? - Det jeg vil!

Jeg gjør det fordi jeg vil.

Det tenker jeg mye på disse dagene. Jeg vil så gjerne få laget julepresangene selv - i hvertfall mange av dem. Jeg finner meg en fristund og skaffer enda mer stoff. Jeg starter økta med å sette nye hemper i badehåndklærne - ikke fordi jeg må (håndklærne kan jo fortsette å ramle på gulvet, selvfølgelig) - men fordi jeg vil. Jeg vil reparere klær og håndklær og sengetøy og sånt her i huset. Jeg sitter og stopper ullsokker og andre klær nesten hver kveld mens ungene spiser kveldsmat.

Fordi jeg vil. Ingen krever det av meg. Vi har råd til å kjøpe nye sokker. Men jeg vil være et menneske som reparerer sokker.

(og seinere skal det bli tid til å sy - det nye, det jeg vil!)

Jeg vil ha en krans på døra når det er desember. En jeg har laget sjøl. Jeg vil ha svibler som vokser i vinduskarmen. Jeg vil bake pepperkaker med ungene - av deig jeg har laget. (Og for ordens skyld - det er mye jeg ikke prioriterer, både vindusvask og skapvask og rydding og julekonserter - om ikke mine egne barn opptrer, da)

Er jeg sikker på at jeg vil - eller er jeg bare styrt av en forestilling om at det er dette som skal til i desember? Lurer jeg meg sjøl? Er det et ytre prestasjonspress, en gammeldags forestilling om hva en kvinne skal og bør - eller et indre press som jeg pålegger meg selv for å være "flink pike" - noe som egentlig ikke kommer fra at jeg vil alt dette - jeg vil bare være bra nok? 

Men skal jeg virkelig lure på dette? Tvile på meg sjøl? Hvorfor det? Fordi mange av de tingene jeg vil er gammeldagse lage-sjøl-ting? Hadde det vært nødvendig å lure på dette dersom det jeg ville var å dra på spa ei helg?

Jeg vil jo dette resten av året også. Jeg vil lage klær til ungene. Jeg vil strikke alt familien min trenger - og til og med en fin jakke til meg selv som jeg ikke kan påstå at jeg trenger - men jeg vil! Jeg vil dyrke mat og plukke bær og ta vare på alle eplene i hagen.
Jeg vil bake brød. Med og uten gluten. Noen ganger putter jeg til og med noe annet enn brødskiver i ungenes matbokser - fordi jeg vil og fordi de blir glade. Ikke for å imponere verken meg sjøl eller noen andre.

Og jeg vil skrive, lese, løpe i skogen om sommeren og krype under et teppe og spise sjokolade om vinteren.
Jeg vil mye. Også en del skikkelig gammeldagse husmorting som handler om å lage ting familien trenger fra grunnen av - og reparere det som går i stykker. Det er jo ikke så rart.

Jeg er ei privilegert jente - ei voksen jente av min tid. Jeg har utdanning så det holder og en økonomi som går rundt. Jeg har valgmuligheter. Jeg lever i  et velferdssamfunn i det rikeste hjørne av verden, der ungene mine får vaksiner og skolegang og gratis helsetjenester - og der jeg alltid kan sørge for sunn og nok mat til dem. Jeg lever i en tid og i et samfunn der det meste av både varer og tjenester kan kjøpes. Jeg har valgmuligheter - langt flere enn tidligere generasjoner og mange andre som lever samtidig med meg. Det å reparere, lage selv, bake selv, vaske selv - det er et valg. Og det er et valg jeg ønsker å ta. Det tar tid. Det tar plass. Det blir mye rot av å drive med mye rart.. For meg er det et riktig valg i hverdagen - og et valg som gir mye glede når det skal stelles til jul...

ja eller nei til kos?

Jeg fikk en interessant kommentar på sist blogginnlegg. Kommentaren kobler kos opp mot forbrukskulturen og fremmer en kritikk mot at alt skal være kos. For eksempel omtrent på denne tida...

Dette har jeg tenkt mye på i dag. For jeg lever daglig med en uro og skepsis i forhold til den forbrukskulturen jeg også ser rundt meg - og også i mitt eget liv. Og jeg forsøker å finne veier i livet som er i samsvar med den  skepsisen jeg har. Men disse veiene og denne skepsisen rammer ikke "kosens" plass i livet mitt. Det som er koselig, det vi koser oss med, det som representerer kos her i huset er i all hovedsak helt andre aktiviteter og  situasjoner enn det som er koblet til forbruk og forbrukskultur. For meg er dette en motvekt, et holdepunkt, noe som viser meg at vi har noe annet å holde oss fast i enn forbruk og mediestyrt underholdning. For den opppveksten mine tre barn skal ha - og for det familielivet vi fem her i huset søker - så er det rett og slett noe annet som er basis. Det er sang som samler oss til måltidene. Det er lys som tennes når det skumrer. Det er høytlesning til kveldsmaten. Det er frukt og søskensamling om leksene ved kjøkkenbordet hver ettermiddag mens middagen lages. Det er spillkvelder og juleverksteder. Det er to voksne og en kanne te og et strikketøy. Det er når Lillebror drar igang en runde med "20-spørsmål" til lørdagspizzaen. Det er nysnø og en lykt på trappa til den som kommer seint hjem. Det er tre barn med hver sin bok i Storebrors seng en lørdag morgen. Det er de uendelige helgemorgenene. Det er turene våre- året rundt - det er bålene vi tenner, badeplassene, de kjente utfluktene. Og det er minnene og forventningene og ritualene knyttet til alle livets spesielle dager, måter vi pynter på, ting vi gjør, noe godt vi gleder oss til - til jul og nyttår, søttendemai og sankthans, alle bursdagene, første skoledagene. Og mye mer. 

Livet er selvfølgelig mye mer enn kos. Livet innebærer krav og plikt og nødvendighet. Det vet vi alle og dette er også gode holdepunkter for livet. Når presset fra verden omkring blir for stort - så kan jeg kjenne på det gode ved at jeg har praktiske og nødvendige arbeidsoppgaver i et hjem - oppgaver som inngår i en evig rundgang, alltid nye måltider, ny vask, ny runde med dagens rutiner. Jeg trengs. Jeg hører til. Jeg er ikke en tilfeldig forbipasserende. Jeg kan la kveldsradioen gå mens jeg vasker opp og rydder - og lysene brenner i vinduskarmen - og plikten og rutinene blir en del av min kveldskos, i mitt eget hjem. Noe jeg må - og noe som er trygt - og koselig.

Vi lever i et hjørne av verden sterkt preget av en forbrukskultur. Jeg er helt enig i det. Men motvekten mot dette er ikke bare å holde ut, tenke tunge tanker og unngå kos. Motvekten er - blant annet - å finne ro og rytme og trygghet i nødvendig praktisk arbeid, - og å finne det gode (kall det kos om du vil) som er knyttet til fellesskap, nærhet, opplevelser, kultur, ritualer - eller tente lys.

Vi finner alle vår egen vei. Jeg føler ikke at min kos - eller den kosen og barndomshjemstryggheten jeg ønsker å gi mine barn - er truet av noen kritikk eller at den stimulerer et forbrukssamfunn som jeg gjerne kritiserer selv. Jeg føler meg ganske trygg på at dette - det gode og trygge - i den grad jeg kan bidra til å skape og videreføre dette i livet til mine nærmeste - det bidrar med en liten dråpe av det gode i en vanskelig nok verden.

bakstreversk!

Jeg ser at tida har kommet for å erklære kampen mot julestresset. Kampen mot å starte julestyret alt for tidlig. Kampen mot ideen om at en skal rekke alt og flette kurver og lage karameller i full idyll. Dette er naturligvis også - som tilsynelatende alt annet - et feministisk spørsmål, der baking og vasking som vanlig får gjennomgå. Og de som tar bilde av noe pent før jul, for eksempel en krans på døra - de rammer alle andre, motarbeider feminismen, realismen, framtida og alt annet.

Vi kan jo aldri gjøre alt. Det vet de fleste. Vi vet også at ukebladene juger. Når vi tenker oss om så vet vi at til og med bloggtekster og bloggbilder er selektive og bare viser litt av bloggerens egentlige liv og hjem og virkelighet. Men pene bilder kan være koselige allikevel.

Vi må alle leve med begrensende rammebetingelser. 24 timer i døgnet. 24 dagers nedtelling før jul. Hverdagsliv og sykdom og nok av støv og rot og tidsklemmer til alle.

Men det at vi ikke kan gjøre alt - det handler om en sum. Og det er ikke bare ett svar på hva som er for mye i den summen, hva det er som gjør at det renner over. Det er ikke sikkert at det er bakinga eller dorullnissene eller ikke en gang den ytterst omstridte ideen om adventskalender.. Det kan være noen av de andre faktorene i livets karusell.

Akkurat nå, så vil jeg heller få kuttet ut litt interessant lønnsarbeid som spiser opp alle kreftene mine - og få gjort noen skikkelig bakstreverske og koselige juleaktiviteter.

Jeg har fylt opp kalenderne og jeg har unger som går rundt i full lykke over et dikt, et viskelær eller en klinkekule om dagen. Veslejenta har pyntet huset mens mammaen pliktoppfyllende har lest korrektur i hele helga. Vi har spist opp halvparten av pepperkakene. Det er fire lys inne, etter en intens jakt lørdag kveld - hadde vi virkelig bare telys i hele huset?! - det er lys i trærne ute - og det er krans på døra, ferdig pyntet fra i fjor - den kan få noen nye grønne kvister en dag det passer. Og det er nok av lister over det som er ugjort.

Jeg ønsker meg symaskintid og mye mer strikketid og jeg har så mange ideer. Det er ikke en byrde. Det er ikke stelle og stulle til jul som tipper balansen for meg. Det er det kreative og frie og skapende som gir krefter når andre oppgaver tynger. Når jeg nå får tid en gang....