Dette er ikke en klageblogg. Ikke en blogg der det skal samles støtte om det negative, der det skal harseleres over det heseblesende -på-halv-tolv-livet i familien, der det skal lages solidariske furteaksjoner over dette og hint.
Men det er ikke slett ment som noen Polyanna-blogg heller, der alt skal vises i sitt mest barbie-rosenrøde skjær.
For livet er virkelig. Og livet er utfordrende. Og livet er til tider svært tungt. Og en kan tvile og famle og fortvile. Og føle at en aldri kommer til overflaten, til oversikten, til innsikten, til roen, til de rene krike-krokene og den tomme skittentøykurven. Neida, vi kommer vel aldri helt dit. Vi som er underveis.
Noen dager er det mest tårer. Noen dager blir det for mye en ikke strekker til på. Og det er sykdom. Og det er savn. Og det er kamper mot dumhet og tunge hindre.
Men slik er livet.
Og i de fleste biter av livet finnes også noen gyldne øyeblikk, noen glimt, noen biter av innsikt. Noe som styrker det verdifulle i livet blant menneskene på jorden. Eller det kan finnes en annen synsvinkel. Der en i hvertfall kan være takknemlig for å få være med.
Så blir det godt å fokusere på dette. Da blir det en styrke. Da kan det hjelpe over kneika. Denne dagen også.
Gode dager og god helg til dere som er innom.
Men våre barn, som vi vilde beskytte
- beskytte mot hvad?
Mot livet? - Hvad gir vi dem da i bytte,
- dem vi vil verne og vil bevare
mot nød og fare
og angst og strid?
- mot våkne netter og trengsels tid,
mot kjærlighets rus og kjærlighets kval
og sorgen, når den er tyst og sval?
- mot fryden ved å få bruke krefter
i kamp mot dumhet og dårskaps makt,
så treg og kompakt,
så seig massiv -
og all den gode trettheten efter.
Det er jo vårt liv!
Ikke klage!
Ikke engstes for kommende dage
og hvad der skal skje:
Fulle blir de av plikt og plage,
uro og lengsel, lyst og ve;
mere enn det,
mere enn alt du kan forutse,
inntil du endelig har forstått,
at slik må det være: ondt og godt.
Arnulf Øverland
(Fra diktet En dag og alle dage)
