Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

ut på tur

Jeg har kjøpt nye skistøvler i dag. Og skiftet bindinger på mine eldgamle ski fra vikingtida. Inn i det moderne, vekk med gamle rottefella.

Og for en som prøver å ikke falle i kjøpe-kjøpe-alt en kan-fella, så har det sittet langt inne å kjøpe noe slikt - kjøpe skistøvler når jeg faktisk har et par fra før. Et par som er bare ca 25 år gamle, og egentlig et nummer for små - og som jeg fryser meg skakk og fordervet av hver gang jeg er ute med, og som dermed reelt hindrer skiglede. Men tross alt - jeg har jo skistøvler. Og ski. Jeg visste jo det med vikingtid-bindingene mine, at jeg kanskje måtte kjøpe mer tilhørende utstyr når jeg, hvis jeg, noen gang skulle kjøpe meg noen nye skistøvler som kanskje kunne passe til føtter med tjukke varme ullsokker....Og jeg er jo så i mot at en må kjøpe nye ting hele tida, ikke sant!! Så jeg har avvist problemstillingen i årevis. Og frosset.

Men så dro jeg avgårde da, og presenterte problemet. Oppsøkte til og med to sportsbutikker. Den ene oppfylte sin forhåndsdom av den lite kjøpeglade analytisk og kritisk anlagte akademikeren (meg) med det samme, og falt tungt til jorden. Ikke noe handling der, nei. (For jeg lufter jo for eksempel det begrepsanalytiske og begrepshistoriske spørsmålet om hva er egentlig den prinsipielle forskjellen på "tur" og "trening", (en trekilometers sneglefarts-skitur for en åttiåring er absolutt trening, ikke sant?) Hvorfor er ikke "tur" "trening", når man er en turgåer-skigåer.) (Men selvfølgelig skal jeg ha turski, men greia var jo at jeg har jo ski, ikke sant)

Etter å til slutt ha bli latterliggjort på grunn av de tjukke ullsokkene mine (!!!) ("Ingen kunder bruker slike sokker"!!!) forlot jeg denne unge mannen og hans store fine kjedebutikk og gikk til den andre fine store kjedebutikken, der en haug med kjekke unge menn, halvparten så gamle som meg, sto i kø (faktisk) for å hjelpe meg og skaffe meg supre, varme, flotte lærstøvler med snøring, og de kunne selvfølgelig skifte bindinger på urtidsskiene mine (de ble til og med omtalt som fine, klart det!) - og de kunne ordne pakkepris på alt, selv om jeg ikke kjøpte ski, og jeg følte meg som ei ålreit dame som har lyst til å gå på ski uten å bli kvalm av frost.

Yeah!

Så da var det gjort. Da har jeg vel ski og støvler til jeg blir åtti, tenker jeg.

God helg!

beretninger om en tidligere jul, del III

Langt unna og for lenge siden. Da min egen store lillebror og jeg var voksne, men fortsatt unge og barnløse og kjæresteløse. Lillebror tok sekken og vandret rundt i Øst-Asia og Australia et år. Jeg hoppet av Blindernlivet mellom skriftlig og muntlig eksamen og reiste etter - fire uker på loffen med broren min - i Indonesia. Fra tidlig desember til tidlig januar.

En stor og god reise for to søsken tidlig i tjueåra. Buss, vannflasker, ris, billig overnatting, overfylte ferger mellom øyene.

Og det nærmet seg jul. Jul som vi to alltid hadde feiret sammen i snø og vintervær på den store gården med ribbe og lutefisk og fakler i alleen... En annen og ny jul. "Jeg er glad for at dere to er sammen," skrev min mor i julebrevet jeg hadde med til oss i sekken. (Tenk når jeg selv skal orke å sende en av mine langt avgårde... det er heldigvis lenge til).

Vi hadde et reisemål for julaften, en liten landsby vi hadde hørt om. For å komme fram tidlig julaften ville vi reise med nattbuss natta før. (Alle bussene var en slags store minibusser som ble kjørt på privat basis, hver reise fra landsby til landsby tok jevnt over en dag, en måtte vanligvis møte opp på "busstasjonen" i seks-sju-tida, betale for en plass og sette seg inn, så startet kjøringa, først et par timer rundt i landsbyen for å få med flere passasjerer, fylle opp på taket blant annet - og så la vi i vei....)

Det var lillejulaften, "busstasjonen" i denne byen var også markedsplass, det lå hauger av griseskrotter der til juleslakt (På den øya vi var på i jula, Flores, dominerer kristendommen, så det ble feiret jul her). Det var liv og røre.

Så ble det mørkt og stille. Ingen buss. Men vi ventet.

Og rundt oss satt ti-tolv guttunger i flokk og glante på disse gærne utlendingene som mente at det skulle komme en nattbuss.

Lillebror hadde ønsket seg juleakevitt og grov sennep med i sekken fra Norge. Så vi skålte i små glass og spiste salte kjeks med sennep på. Og så framførte vi Grevinnen og Hovmesteren til ære for våre små målløse observatører - og til ære for kvelden før kvelden. Og til slutt ga vi opp og måtte finne et krypinn og vente på morgenens buss.

Dermed kom vi sent fram på selve julaften. Det var ingen rom i herberget. Andre muntre backpackere fra hele verden hadde fyllt opp gjestehuset. Og tenk, da fikk vi vertskapets rom, det beste på hele huset. Og vi vandret til julegudstjeneste i en kirke lagd av bølgeblikk, kirka og plassen utenfor var full, men vi ble gjestfritt vist plasser. Og det var høytid med kjente sanger, ukjente ord, og kjent budskap. Og rundt alteret lyste en blinkende mangefarget lyslenke som spilte Bjelleklang elektronisk under hele gudstjenesten.

På gjestehuset var det gratis juleservering til alle gjester. Og mens svensker og australiere med mer og mindre hjemlengsel hoiet rundt hushjørnene rundt midnatt, satt bror og jeg i vertskapets dobbeltseng, med tente små alterlys og åpnet pakker hjemmefra, leste kort og brev, lot en liten tåre renne.

Og så - (og det er sant, husk vi var unge og dramatisk anlagt begge to) - sto vi to i senga da klokka slo tolv og holdt rundt vårt eneste søsken, hverandre, og sang Deilig er jorden.

Så var jorden deilig og hel akkurat da.

Dagen etter slo vi oss sammen med en gjeng med folk fra hele verden, alle trengte en "familie".. - vi var storfamilie for en dag, dro på utflukt, hørte sammen, - og så reiste vi videre....

beretninger om en tidligere jul, del II

- om førjulstida i fjor.

For vi hadde ikke hus.

Joda, vi hadde det vesle røde huset vårt -men det var okkupert hele høsten og i aller størst grad oppunder jul - av inntil ti håndverkere om gangen, - man måtte passere en leirefylt vollgrav på en plankebro for å komme inn, - huset var dekket av presenningkledte stillaser, i tillegg var alle vinduer mot veien sperret av byggeplater (for de nye vinduene var jammen ikke bestilt i tide, se det...)

Vi levde i stua. Med vedfyring, hybelkomfyr, klestørk, lagring av alt, lekselesing, turbo-unger og juleverksted. Tilogmed et forsøk på å skrive en doktoravhandling midt i det hele. Resten av huset var i hovedsak okkupert, halvbygd, uten strøm, uten vinduer, uten kjøkken, en arbeidsplass for en haug med mannfolk med gjørmete støvler og farlig verktøy og sagflisen og murpussen dalte ned - og ikke i skjul.

På kveldene tapet jeg opp en vakker papirstjerne - den vi har i år også - i kjøkkenvinduet i det ikke-eksisterende byggeplass-kjøkkenet vårt, så så det litt bebodd og juleforberedt ut.

Det var vanvittig.

Vi bygde på, i alle etasjer den høsten Snekkerne skulle være ferdig 20. desember. Det var de ikke. Langt utpå dagen 23. desember sa jeg til rørleggeren at nå måtte jeg få litt vann for nå måtte jeg bake! Vi rev av pappen på gulvene og vasket og vasket. 24. desember satt underveismannen på loftet og fullførte tull og tøys som snekkerne hadde satt igjen. I sprengkulda som fulgte i romjula frøs de nye vannrørene, - de hadde visst glemt å isolere. Så det var lenge lenge til de var ferdige, men det er en annen historie.

Pepperkakehus hadde jeg prøvd å fortrenge ut av familiens hukommelse. I tillegg til manglende kjøkken var det denne høsten vi satte igang med glutenfri kost på et av familiens barn - og glutenfrie pepperkaker er ganske smulete, jeg så ikke helt hvordan det skulle bygges hus av noe slikt. Men barnas hukommelse og tradisjonsbevissthet er sterk og godt er jo det. Hver for seg våknet de alle tre denne lillejulaftenen og spurte om vi ikke skulle bake pepperkakehus snart. Ok. Så satte jeg glutenfri deig. Satte den i kjøleskapet og lekte at det var "over natten". Storebror og jeg kjevlet og skar ut i kveldingen. Halv to natt til julaften svettet vi to voksne over smeltet sukker og hus-liming. Så var det non-stop og melis-show for ungene julaftens formiddag - og hus ble det!

Begrepet "tidlig ferdig til jul" fikk en helt ny mening i fjor. Jeg pleier å nyte lillejulaftens ferdigpynting. Nyte det ferdige julehuset som stiger fram. Pakke vekk lim og papir og lageprosjektene. Legge på dukene. Nyte juletreet mens vi hører på radioen og koser oss. Gjøre alt i stand. Dette året virket det helt uoppnåelig å komme i mål.

Men det ble jo jul.

Jul er jul uansett. 24. desember er julaften. Selv med et umalt og stort sett uinnredet tilbygg som ramme. Vi var sammen. Vi var hjemme. Vi kunne fylle det "nye" gamle huset vårt med liv og glede - og ro.

Så kan en jo minne seg selv og hverandre at selv under mer "normale" omstendigheter - så handler jo jul slett ikke om å "bli ferdig" og prestere. En kan snu på det og si at det handler om å roe ned og ta i mot, velge å se og sette pris på det gode.

Dette er jo et "mot-strøms-budskap" på mange måter - men nettopp derfor viktig...

God førjul til deg i dag også!

(Første del av slike beretninger skrev jeg her...)

beretninger om en tidligere jul, del I

-førjulsvinteren for to år sida...

Med toåring, femåring og sjuåring hadde vi voksne vært svært syke samtidig og kontinuerlig fra slutten av oktober. Hele november forsvant.

Livet må jo gå sin gang. Handling og middager og lekser og følging hit og dit. Skifte til vinterdekk i snøføyka med 40 i feber og sånn. Men akkurat veldig i rute med noe som helst blir man jo ikke.

Deretter tok de små over. Sykdom, sykdom. Jeg var nesten ikke ute av huset.

Lillebror slo til med vannkopper første halvdel av desember, deretter frisk to dager, vi rakk to Luciafeiringer i to barnehager - og så svært svært syk igjen, utstrakt i armene inn på legevakta, høy, høy feber - diagnose lungebetennelse.

Og han var så svak, han hadde sluttet å spise og drikke, ingen ting fristet ham, ikke en saftskvett, ikke en pepperkake. Ingen sjanse for å få ham til å gå med på å ta antibiotikakuren. Vi prøvde alt, han bare gråt, og sovnet av utmattelse og ble sykere og sykere.

Og nå har historien altså kommet til ca 20. desember.

Jeg sto på skolens julegudstjeneste - alene der vi egentlig skulle vært alle sammen - for å høre lille eldstemann synge solo i julespillet - og gråt og gråt. For jeg visste at nå var snart det eneste alternativet at Lillebror ble lagt inn for intravenøs behandling. Og jeg gråt av bekymring for min lille rødhårede energibunt som alltid er den som blir sykest og svakest når det først slår til. Og jeg gråt for de andre to som fortsatt tviholdt på forventningen om jul og fellesskap og pepperkakehus og alt sammen - alt som jeg ikke kunne forstå at vi kunne greie i denne situasjonen hvis vi måtte splittes opp og sende halve gjengen på sykehus

Og så kom mirakelet. Vi fikk i ham en dose. Og seinere en til. Og litt saft. Og bittelittegrann krefter kom tilbake i den vesle og han fikk styrke til å inngå en svært løfterik avtale om to non-stop for hver medisindose.

Og så ble det pepperkakehus og pakker i siste liten, og jul igjen. Den store heldags juletre-henteturen i min barndoms store skoger ble droppet, en får jo kjøpejuletrær på ethvert hjørne her i byen også!

Og den aller største gleden - som helt tilsidesatte alle hybelkaniner og alt som ikke var gjort dette året - var at vi fikk være sammen alle fem.

Den største gaven - å få være sammen.

Jeg har et strålende bilde fra denne julekvelden - lille toårige Lillebror i bare bunadsskjorte og strømpebukse - strålende fornøyd foran en lysende stjerne i vinduet mens han gaper over medisinskjea. Juleglede!

Han var svak og puslete framover vinteren, men kom seg igjen skritt for skritt.

(Bildet er et glimt fra Storebrors adventskalender, de er hengt opp alle tre i kveld...)

bønder i byen - og hjemme best!

Feriedagene stokkes om. Alle står på beina og mor og tre barn slår til med det fantastiske prosjektet - kinotur "til byen". Joda, vi bor faktisk i hovedstaden. Men såpass perifert i forhold til alt som har med sentrum og by å gjøre, at barna noen ganger lurer på om vi bor i byen eller "på landet"....(og hva er egentlig definisjonen på at noe er "på landet" - at man bor ved en 80-km/h-vei i stedet for i bedagelige enveiskjørte og stille grendegater som her i kroken....? - nuvel).

Joda - vi bor i Oslo. Men skal vi på kino eller stille i 17.mai-tog, så må vi "til byen". Og det er altså et helt annet sted. Vi må vandre av sted til vår lokale t-banestasjon, gjennom kjente småveier med alle sine begivenheter. Så kjøper vi biletter og stempler - og så kjører vi en makeløs t-bane, og det er heller ikke dagligdags, men en stor og fantastisk begivenhet. Og så er vi "i byen".

Og underveis-mammaen - som også er fra det virkelige "landet", langt ute på "landet"... - men som har bodd veldig mange år i hovedstaden - også i selve "byen"... og i sin tid, i den barnløse fortida da man fartet mye mer rundt, var veldig kjent rundt omkring "i byen" - merker jo at vi kommer litt "utenfra".... - vi er visst litt "bønder i byen".

Det er mye å se på og passe på. Lillebror erklærer at han "eksploderer snart" - hvis jeg må holde ham i hånda mer - men det må nok til her mellom trikker og biler og tusenvis av mennesker. Mine selvstendige, forstandige to store små vandrer trygt avgårde og tror de har oversikten og det har de jo ikke.

Vi er lure og har med noe så hverdagslig som matpakker og kan slå oss til på bryggene og se på båter mens vi spiser lunsj - og løper litt, for løpes må det jo og det er slett ikke så enkelt "i byen". Og så løper vi litt. Og så snur jeg meg - og der står sannelig en dame og graver i storebrors røde tursekk.... Så naive er vi bønder i byen...!! - tror at vi kan løpe trygt rundt med ungene 20 meter fra en rød tursekk som ikke inneholder noe annet enn niste og bukseskift til minstemann... Ungene blir nok mest forskrekket av at Mamma skjeller ut en annen dame!! Jeg forteller ekstremt tydelig - på engelsk - at hvis hun trenger noe så får hun jammen spørre om penger, ikke stjele fra barna mine. Etterpå gråter Lillebror, fordi damen sikkert var sulten, vi må gi henne noe....Vi blir enige om at vi skal se etter henne og spørre om hun trenger penger...

Det er slitne skogkant-drabantby-bakkebygrenda-beboere som kommer hjem etterpå. Trafikk, reising, kinomørke, mye å passe på, lærdom om forskjeller og fattigdom og forskjell på tigging og stjeling

- det er mye en opplever om en "drar til byen"! - Og så godt å kunne slippe gjengen "løs" igjen, her hjemme. Løpe fritt, slenge seg i huska, klatre høyest i trærne.

Borte bra - og hjemme best....

vi har ingen å miste

Scene: Vår lille Oslogrend en ettermiddag i august, tidlig hentetid for barnehageungene, sensommernytelse av hageliv og lek og latter.

Og så plutselig. Vi mangler et barn. Min minstemanns bestekompis syklet rundt svingen og forsvant.

Hvordan kan en fireåring bare forsvinne? Minuttene går. Det går altfor lang tid. Det er jo faktisk alvor, ikke bare en eventyrlysten fyr som glemte å snu....Hvorfor er han ikke bare rett rundt svingen? Her er det så oversiktelig, så stille, hvordan kan han bare forsvinne?

Vi leter. Mammaen løper, flere løper, noen store barn sykler på utkikk, noen kjører rundt i små stille veier, vi kikker på lekeplasser, inn i hager. Vi ringer, sender meldinger, varsler flere over hagegjerdene, alle speider, leter. Alles planer legges på is - ingen går inn og lager middag i dag, vi mangler et barn her!

Det går en time. Det går mer. En liten barnehagegutt er helt borte. Politiet er varslet, er i farta umiddelbart.

Og så blir han funnet. Uskadd, forvirret. Har syklet langt. Stoppet. Vært alene. Er funnet. Sitter på mammas fang.

Og alle tårene kommer hos oss alle.

Og alle kommer. Og vi klapper. Og vi ler. De ukjente på besøk hos naboen står også ute med tårer i øynene og klapper for dette barnet de aldri før har sett.

Og vi stryker en gråtende mamma over kinnet og holder hardt rundt våre egne små.

Og er takknemlige for at alle våre små sover trygt hjemme i kveld.

Og takknemlige for å bo på et sted der alle barn er alles ansvar og der alles sterke tanker og sterke innsats samlet seg rundt det ene barnet som vi manglet - og som vi fant.

Hold godt rundt dine i kveld. Vi har ingen å miste.

oppskrift på motgang!

Fireåringer kan få det til! Det meste kan snus til en krise.

Her er et tips for dem som er underernært på kriser nå om dagen. Prøv for eksempel å rope "Jeg vil ha sjokoladekake - med glasuuuur" før noen andre har våknet om morgenen. Kanskje du da får et vennlig og trøtt "Nei, jeg tror ikke vi skal ha det i dag, lille venn" fra din slumrende mamma... -

I hvertfall så kan det veldig godt hende at det rett og slett ikke kommer en sjokoladekake med glasuuuur direkte der i senga kvart på sju.

Så uansett - da kan du bli sinna!!

Kjempesinna!

Før de andre har våkna.

Da er vi igang. Hurra!

(Bildet er ikke fra hagen for en gangs skyld, og det er heller ikke min herlige fireåring - men en sprek bjørn som vi "hilste på" i Skandinavisk Dyrepark på Djursland i Danmark for en ukes tid siden. Tror ikke den var særig sinna heller, bare ganske fornøyd med at det var foringstid)

den stilleste natta

Siste uka i juli. Den stilleste uka i gata. Slik var det også for sju år siden. Magen vokste og tida gikk over tida, og videre, sakte. Selve mamma-jenta krympet, men magen vokste, beina vokste, jeg trodde jeg alltid skulle bære denne store magen. Lille storebror var et og et halvt, var med og satte opp sprinkelseng til lillebabyen, så på de små klærne, satte sammen vogna.

Og det var stille i alle hus. Alle var borte. Bare vi var igjen og ventet.

Så - en kveld. Storebror i seng. Vannet går, styrtfødsel, greier vi oss til sykehuset - eller kommer hun her hjemme?? Redd, redd... Heldigvis, heldigvis var mormor i huset, vi slapp å rive opp og ta med en sovende bitteliten storebror i bilen.

I stedet var det underveis-pappaen som var actionhelten og kjørte gjennom oslo-natta, med en redd underveis-mamma i baksetet i vår lille tredørsbil... - vi ble hentet med rullende seng ute på parkeringsplassen, rett inn til reddende engler - og alt gikk bra. Vi fikk vårt andre lille vidunder, vår kjempestore jente. Lynrask - full av livsenergi.

Nå er hun sju. Stor jente. Ansvarsfull. Omsorgsfull. Tenksom. Klok. Og vår lille jente.

sommerlykke i skogen

Vi har hatt vår første tur til koia i skogen i sommer. Tre dager, to overnattinger, det er omtrent det vi klarer å bære utrustning til på en runde fordelt på to store sekker og tre små. Det er lite pulver- og pose-mat i denne familien, av flere grunner, så da blir det mye ordentlig mat som må bæres. Og regntøy, og soveposer, og ullsokker og spikkekniver og vinflaske og kosedyr og litt av hvert annet. Og det klarte vi fint. Da turen var over var det igjen to og et halvt knekkebrød, super beregning!

Koia er ei ubetjent markastue tilhørende Oslo og omegn turistforening. Der er det køyesenger, en vedovn, et gassbluss til matlaging, stoler og bord. Og en utedo naturligvis. Så renner en lystig liten bekk forbi, der man kan leke dagen lang, ha barkebåt-race og hente vann, bli våt på beina og ta nattbad når der er varme kvelder. En liten sving oppover er et tjern der vi bader og fisker - resultatløst, men med fullt pågangsmot med selvlagde fiskestenger.

En av dagene gikk ungene i regndress og fleecejakker hele dagen, det var småregn og småkaldt - men de holdt ute hele dagen og vi så dem nesten ikke. De bygger hytter og anlegger små grender og bondegårder (og storebror hadde til og med en helikopterlandingsplass...) og går på besøk til hverandre og holder på. De finner frosker og insekter, setter navn på steiner i bekken og trær oppi lia og samler viktige pinner som må være med hjem. Så kan en sitte på dørhella og drikke pulverkaffe (joda, da blir det pulver) og lese og skravle med den andre voksne og la tida rusle veldig sakte. De to største spikker og spikker - "det er min nye hobby," forkynner veslejenta.

Sauer og kuer går på sommerbeite rundt koia. Sauene er ålreite dyr, men kuene er litt store for oss... En tidlig morgen hadde nesten-sjuåringen stått opp før oss andre, som dormet i køyene. Vi trodde hun satt på trappa med sin nye spikke-hobby, men så hadde hun lagt ut på tur opp i lia, og der kom plutselig åtte kuer - og hva skal man da gjøre. Innestengt mellom sauegjerde og bekk og med åtte store dyr foran seg var frøkna mer modig enn seg selv og kom seg over bekken og ned til koia, hikstende. Ikke morsomt, men en modighetsopplevelse - var vi enig om etterpå.

Så bærer vi vann og koker på gassblusset og tenner stearinlys om kvelden og spiller kort og er seint oppe, men tidlig i seng og en tett, tett familie.

Gode dager.

øy!

Selv om man bor i skogkanten - så finnes det jo også saltvann i denne hovedstaden, og noen helt utrolige øyer en kan reise til med en trikkebilett, til og med med en haug barn gratis per voksenbilett siden det til og med er søndag. Og i dag har vi kost oss på Hovedøya alle fem, med gjemsel i klosterruinene, krabbefiske og bølgehopping, sandslottbygging og skjellsamling, mange pikniker i løpet av dagen, sol, sommer og glede. Den vesle båtturen i seg selv er fantastisk for en gjeng med landkrabber, vi hojer og heier til alt som er av skumsprøyt og måkeskrik. Alle fem med hver sin sekk, og noen med litt ekstrautstyr som håv, bøtter, krabbe-fiske-snor, kamera, bok osv...

På ferd gjennom mystiske skoger fant vi verdens mest fantastiske - og hemmelige - markjordbærsted - alle fem kunne plukke i evigheter. Det er ikke lov å plukke blomster på Hovedøya, pga sjeldne arter, men bær er det lov å putte i munnen. Så heldige vi er.

For en sommerdag! For et minne å tre på sitt sommer-strå!

- Och smultron det gör jag åt barna,

för det tycker jag dom kan ha,

och andra små roliga saker

som passar när barna är små.

Och jag gör så roliga ställen,

där barna kan springa omkring

då blir barna fulla med sommar,

och bena blir fulla med spring

(siste vers av Idas sommarsong, min jentes favoritt godnatt-sang året rundt, og veldig passende i dag...)

Livets mangfold...

Livets mangfold

Kl 18 i går kveld.....Høytidelig spent førsteklassing - på sin første av mange skoleavslutninger, synger med stor tyngde og alvor og glede "Idas sommarsong". Hestehaleflette, mørkeblå bluse, hvite knestrømper som sklir ned. Rørt og beveget - og glad over å klatre på klatrestativet etterpå. Hun er så ansvarsfull og stor og liten på en gang. Så sårbar og så sterk.

Midnatt - hulking fra Lillebrors rom, stormer inn, rekker hele oppkastsjauen over hele senga, kosedyrene, gulvteppet, gangen, badet, begge voksne og stakkars vesle Lillebror selv. I dusjen med oversprøytet mor og barn, mens far starter vasking. En time seinere er det meste vasket, vaskemaskina går, Lillebror sover søtt i dobbeltsenga, og jeg dusjer for tredje gang....

Halv fire i natt - Storebror har mareritt. En tiger spiser ham. Vil også inn i dobbeltsenga. Dilemma, dilemma. Han trenger trøsten og nærheten, men kan ikke utsette ham for en ny oppkastsjau fra den vesle vi allerede har der. Trøste i egen seng, øynene glir igjen...

Ny morgen. Ansvarsfulle Veslejenta ordner seg fint, rer seng og grer hår og fikser alt, Lillebror kvikner til, drikker vannslurker, får risskjeks, Storebror har sovet og drømt mer og trenger debriefing. Ny ladning i vaskemaskinen.

Så koker vi te og tenner lys og starter dagen.

(Bildet: Ballblom strekker seg solgule og sommerlige ut av et lurvete og frodig bed)