Fredag!

Så er det fredag og sola skinner og syrinene blomstrer og jeg har hjemmekontor og løper runden min i skogen før jeg setter i gang. Sol og kaldt. Ulltrøya trengs. 
Klesvaska tørker i sol og vind. Pus nyter at det finnes hjemmearbeidende folk.

Ungene strømmer på utover dagen - der er den lange, smale fyren med dun på overleppa, han som var og er min første baby - ferdig med den siste av vårens tentamener og fornøyd med egen innsats. Der kommer hun som naturligvis har vært en runde på biblioteket for å laste opp livsnødvendigheter etter skolen og som faktisk var på vinnerlaget på 6. trinns kokkekamp på skolekjøkkenet i dag! Enstemmig beslutning fra juryen, faktisk. Og en fregnete minstemann som fryder seg like mye over fredagsettermiddagen som de andre og som fyker videre på gitartime. 

Fredager er det lov å blande seg sjokolademelk når en kommer fra skolen. Jepp - her skeier vi virkelig ut, altså. Og han store, tynne tenåringen min, som jeg øser opp ekstra porsjoner til hver eneste dag - smiler fornøyd - "Dette er det jeg gleder meg til - Fredag - Sjokolademelk og A-magasinet." Det er tenåringen sin det! (Eller min, da...) Etterpå går han ut og rensker sykkelskuret for gammelt løv og rot og rask. Kjekk kar.

Jeg fyller vasene med syriner - det er sånne mengder at jeg har råd til det - det bugner ute også. Rekker jeg å skrubbe verandagulvet før det begynner å regne? Klesvaska blåser nesten bort. Helga skal by på mer regn. Men snart er det juni - da blir det vel sommervarmt, kan vi tro og håpe - kanskje....

Det stunder mot sommerferie. Det merkes. Kreftene er liksom bare porsjonert ut akkurat så det rekker. Vi er ganske klare for sommerlivet vårt nå, ja. 
Men først helg. Og først fredag. Beste dagen i uka. 

God helg til deg!

- og store blir de! Noen tanker om å få større barn.

For noen år siden begynte jeg å skrive om "mellomstore barn". For de var jo ikke sååå store ennå, ikke tenåringer og sånn - men jeg måtte jo også innse at det heller ikke var tre små barn vi hadde her i huset. De var rett og slett mellomstore.  Skolebarn. Gående, syklende, lekselesende, aktive, taleføre og forhandlingskompetente barn som både kunne komme seg fra A til B på egenhånd og settes til å klippe plen, vaske trapper og stikke på butikken etter mer melk og løk. Men fortsatt barn. Fortsatt med familien som hovedsentreringspunkt. Et "vi"som favnet oss fem, fellesskapet som definerte hverdager, helger og ferier. Alle med egne aktiviteter og plikter utenfor familien - men fortsatt med familien som den definerende enheten.

På mange måter er det slik fortsatt. De er vel fortsatt "mellomstore", selv om vi er igang med både første tenåring og ungdomsskoletida, har hatt to avgårde på leirskole og opp på Galdhøpiggen og tilbake og jeg i løpet av sommeren  sikkert både blir fravokst i lengden av minst ett barn og ganske sikkert har den minste skostørrelsen i familien - for alltid....

(Og fortsatt er det helt klart slik at det er en minstemann i denne familien som får og tar rom for sin minstemann-tilværelse på en helt annen skala enn de eldste fikk mulighet til noen gang. Noen fordeler skal det da være med å være minst - og takk og pris for at jeg har en jeg fortsatt kan løfte.)

Men vi nærmer oss stadig mer den tida da "alle er store". Det ligger der - foran oss og med oss. Og det er verken skummelt eller fremmed - det er rett og slett akkurat som alle andre faser dette myldrende familielivet gjennom årene har brakt med seg, spennende, krevende og fylt av takknemlighet. Også dette får vi være med på. Følge med disse tre små menneskene vi har fått lov til å leve sammen med, i deres møte med en stadig større verden, i deres utvikling av seg selv, i deres prøving og feiling.

Joda, jeg sover mye mer enn da jeg hadde tre små. Og ja, de er jamt over mye friskere enn da alle var under skolealder.  Og armmusklene mine er slett ikke så fine som de åra jeg bar en (eller to) smårolling(er) på hofta konstant. Men det er ikke "lettere" å være forelder til tre mellomstore, snart store (og hvorfor skulle det være lett?!). Det er på ingen måte mindre tidkrevende (og igjen -hvorfor skulle det være det?) Tida fra siste kveldsprat på sengekanten er over til jeg selv burde stupe i seng er forsvinnende kort. Aksjonsradiusen til de ikke-så-små-lenger øker og øker - og dermed øker også det feltet jeg burde følge med på, det vi trenger å snakke om, forberede, eller trøste og debriefe om.  Det er ikke lett å være ni,ti,tolv, fjorten og sånn... Det er ikke forferdelig heller - men det er mye.

Og da er det mye vi som foreldre skal være landingsplass og avgangshall og omsorgs- og forståelsestasjon for.  Fortsatt.

Og takk og pris for det.
Igjen. Igjen. Igjen.

på en fredag i februar

På en fredag i februar
- har Lillebror hatt nok en skidag i med is i løypene, varierende nedbør og et par varmegrader, 
- har tre flotte skoleunger startet vinterferien, fortjent og etterlengtet
- har jeg stått opp klokka seks - og vekket unger klokka sju og hatt gode prater rundt frokostbordet før alle dro avgårde rundt åtte.
- har vi til slutt landet for helga slik vi pleier
- har gitarlæreren vært hjemme hos oss og inspirert store og små gitarister
- har jeg roser på bordet og lys i hver en krok
- har jeg strikket ferdig den første armen til Lillebrors genser. Bare en arm + montering igjen.
- varmes huset av den gode ovnen vår - og klærne tørkes overalt
- planlegger vi hvilke turer vi har lyst til å ta i vinterferien
- har jeg vært fire dager i min nye jobb
- har jeg fulgt med på og kommentert litt til debatten etter min kronikk "Jeg har folk til slikt" på NRK Ytring denne uka - der jeg ser på bakgrunnen for den sterke økningen i kjøp av tjenester innenfor hjemmets daglige drift
- har jeg brukt dobbelt så lang tid som jeg pleier oppover bakkene fra t-banen - siden det er skøyteføre hele veien
- har Harald Stanghelle advart oss om at verden nå er farligere enn for ett år siden - og det tar jeg veldig alvorlig
- er jeg på fjerde klesvaska så langt
- har vi lest enda videre i Den uendelige historie. Den er virkelig uendelig...
- kjenner jeg at jeg vil ut og løpe - i morgen tidlig
- har jeg lest aviser og videre i Klaus Hagerups biografi om sin mor Inger Hagerup
- har jeg sunget en sliten liten gutt i seng og skal snart se Nytt på nytt med to ganske store unger som ikke skjønner alt, men ler godt allikevel -  og en gitarspillende kjæreste
- tenker jeg at jeg er heldig som blir ringt opp og får en spennende jobb jeg kan starte i på bare noen dagers varsel, akkurat når jeg virkelig begynte å trenge noen mer organiserte rammer rundt meg - og noen kollegaer i det daglige virke
- har jeg bare gått meg bort en gang på den nye jobben
- lengter jeg etter våren - men nyter lyset både morgen og kveld. Dagene blir lengre - det går rett vei. I mellomtida kan vi godt ta mer skiføre.
- ønsker jeg deg ei god helg

I dag...

I dag plasker det mot ruta. Dette vinterværet som aldri kan bestemme seg. Pøsregn og issvuller overalt har overtatt etter snøeventyret fra helga. Men det er mer snø og masse kuldegrader i vente. Fortsatt håp for flere flotte skiturer. Mellomstore unger kan gå langt!

I dag er vaskemaskina frisk igjen. Jess!! Etter ei og ei halv uke uten vaskemaskin begynte det å gå ganske kort tid mellom hver gang jeg inderlig uttrykte at jeg gledet meg såånnn til å få vaskemaskin igjen!! Det er jo min kjæreste hobby å bære klær opp og ned, henge opp og sortere..., målt i antall timer i uka i hvertfall. Håndvask av undertøy og ulltøy  har tatt unna litt - men bunkene med olabukser og sengetøy og treningstøy vokser raskt uten maskin. Mellomstore barn skifter ikke tøy like ofte som bittesmå (bortsett fra treningstøy) - men det er mange flere kilo klær per skift...

Og kjære, vene, så takknemlig jeg er for at det går an å reparere på en ti år gammel vaskemaskin! Det er sånn jeg vil ha det. Reparere og ta vare på. (Og nå skal den få gå kontinuerlig et par dager...)

I dag forbereder jeg meg på et møte i byen i morgen som kan bety nye spennende utfordringer for tida framover .........
- og et annet møte om kvelden, som klassekontakt på 6. trinn. Foreldremøtene er den eneste gangen i året hele foreldreflokken møtes og kan snakke på tvers, uavhengig av egne barns vennevalg og fritidsaktiviteter. Vi har en stor skole, det er 60 barn på hvert trinn - og med mellomstore skolebarn som strener avsted i livet er det viktig at vi benytter anledningen til å få snakket med hverandre om det som "foregår" - også utenom skoletid. Det er vi - familiene - som er lokalsamfunnet og oppvekstmiljøet. Skolen er en viktig del, men bare en del. I fjor hadde vi en god samtale om dataspill og bruk av sosiale medier. Som klassekontakt er jeg opptatt av å bidra til at vi får rammer for slike samtaler på tvers på møtene - at de ikke bare handler om at lærerne orienterer om livet på skolen.

I dag vil jeg anbefale en titt på tv-programmet Free-Range Parenting - An International Perspective, som du finner linket opp på den danske bloggen Smilerynker - som også er vel verdt å følge, både for bildene, tekstene og innholdet! Og kanskje du gjør som meg - puster lettet over å leve i en krok av verden der det ikke anses som uansvarlig foreldreskap å lære ungene å greie seg selv. Tvert i mot. - Og samtidig lever både-og- perspektivet i meg. For jeg er 100% for å lære ungene å klare ting sjøl. Gradvis. Tilpasset situasjon og person. Men samtidig synes jeg deler av oppvekstdiskursen i dag i for stor grad etterlater ungene alene, uten veiledere, uten nyttige arbeidsoppgaver, bare med "underholdning og forbruk". (Og dette har jeg skrevet om mange ganger, hvis du vil ha en gjenoppfriskning så sjekk gjerne både her og her og her.)

I dag blir det nybakt brød når ungene kommer fra skolen. Og kanskje vi smeller til med en havrekjeksbakst også etterpå. Litt variasjon til brødmåltidene. (og jadda, som den bakstreverske dama jeg er, så bakte jeg knekkebrød i går. For å ikke snakke om at jeg lagde eget peanøttsmør i helga. Jadda. Gjøre sjøl....)

I dag vil jeg prøve å gjøre ferdig den ulljakka jeg lager til meg selv av en gammel diger (XL - hvordan fant jeg på det!) svart, høyhalset ullgenser. Klipte opp og sydde om i går. Skal stashe litt i dag. Blir nett og fin - i stedet for posete og ubrukelig og nederst i skuffen. Gjenbruk og redesign.

Og kanskje klipper jeg til en lappe-kjøkkengardin til... Litt annerledes enn den første, har jeg tenkt.

I dag leser jeg antagelig mer i Helle Aarnes Tyskerjentene. Og forskrekkes over den fortiede og skammelige historien - og over hvordan kvinners seksualitet gjennom tidene har blitt ansett som en nasjonal eiendom. Brudd på denne eiendomsretten ble straffet umenneskelig hardt og rammet både kvinnene og barna deres - for resten av livet.

I dag plukker jeg fortsatt ikke opp Stoner av John Williams - som jeg har begynt på og begynt på så mange ganger nå - men som er så fylt av tristhet og gjenklangen av et liv som aldri ble forløst - at jeg ikke har godt av å lese videre.

I dag skal jeg høre min yngste (sønn) og min eldste (ekte-) mann spille gitar sammen.

I dag skal jeg sikkert - som alle dager - bistå med oppmuntring, litt masing og høring under tre barns lekselesing midt i middagslaginga.

I dag kommer også den supre 18-åringen vi følger opp med hjelp med videregående-matten. Det er mange språklige uttrykk i matte som ikke er så lett å sjonglere når en kom til Norge først på slutten av barneskolen...

I dag skal vi fylle kjelleren med mer ved.

I dag skal vi igjen samles rundt bordet til måltidene. Og til kveldsmat skal jeg lese videre høyt i Den uendelige historien (Michael Ende).

Og til slutt skal jeg nok sitte litt med stearinlys og mørke kjøkkenvinduer og strikke videre på Valdresgenseren til minstemann og snakke litt med kjæresten min om mylderet og livet.

*

Og i går - skrev jeg en tekst i anledning Holocaust-dagen. Den kan du finne her: Hva kan vi lære av historien? Ord til Holocaust-dagen.

vemodets og gledens tid

Adventstid. Med mer ro enn kav. Vi har lært å legge lista og forventningene lavt. Og nyter gjenkjennelsens fryd og forventning hos ungene over livets små gleder. Minner fra tidligere år gjør gledene doble. Gløgg når vi kommer inn fra tur. Pepperkakene. (Den første baksten er snart spist. Vi tar en ny runde til helga). Være den som monterer mandelkverna eller den som tenner det tredje lyset først. At adventskalendrene henger der i trappa med den nøkterne gråpapirstasen sin hver morgen. Lillebror gleder seg til nissepysjen og ønsker seg ei nisselue til kose-tigeren. Vi snakker om at vi skal til Mormor og Morfar og hogge juletre i skogen. Som alltid. Og noen kan smugspise noen brente mandler mens vi har hemmelig juleverksted. 

Vi gleder oss over reisenissene fra fjern og nær som kommer innom med hilsener - og pusler sammen våre hilsener som sendes ut tilbake. Vi bretter stjerner og skriver kort. Strikker og snekrer. Og sender med en flaske eplemost fra sommerhagen.

Nå runder vi svingen. Om få dager snur sola. I natt kom snøen.

 Kreftene vender tilbake etter lange uker med sammenhengende sykdom. Det er slitenhetens, vemodets og gledens tid. Varme supper, nok tran, mange tekanner.

Presset utenfra avtar. Tentamener er avsluttet. Juleavslutninger avholdt med smil og sang og glede. Konserter er gjennomført - så tårene trillet og stoltheten bruste hos oss som lyttet og så. Så store barn vi har nå! Og fortsatt små, i flokken, i fellesskapet, i det vi skaper sammen. 

Som sagt, vemodets og gledens tid.

(Jeg har startet en "trilogi" med samtidsanalyse via en fortidig framtidsvisjon (Aldous Huxleys Brave New World, fra 1932) på den andre bloggen min. Følg med, følg med - den starter her. - Og les gjerne boka i jula!)

ritualer

Myldreliv med mellomstore unger kan bli ganske oppstykket. Det er mange interesser og aktiviteter på ulike kanter. Uka igjennom fylles med treninger, øvelser, venner, lekser - og foreldremøter og annet voksenansvar, ikke minst... Helga kan lett bli nesten likedan, det er så mange ønsker og behov. Ungdomsskolestarten i høst har medført at lekser har blitt fast innslag i helgene også. I blant må også voksenjobbing flyttes litt rundt både i uka og i døgnet. 

Takk og pris, sier jeg da for at alle de små ritualene og vanene vi la oss til gjennom småbarnsåra. Vi visste virkelig ikke hvor mye vi kom til å trenge dette når livet skulle begynne å trekke oss til fem ulike kanter uka igjennom. Etablering av noen møteplasser i løpet av dagen og i løpet av uka, noen faste ting som er slik - "sånn har vi det hos oss", det er gull verdt føler jeg nå.

Hvilke vaner og ritualer en har vil jo variere fra familie til familie. Ulike folk trives med ulike ting. Dette er noe av det hverdagslig viktigste hos oss:
Kjøkkenbordet, med lys og felles måltider dagen igjennom. Inkludert landinga etter skoletid...
Kveldsmat - ved det samme bordet - med høytlesning, te, tegning, strikking og surr før legging. (Det at vi sammen deler opplevelsen av en bok som engasjerer alle fem er virkelig en givende og spennende opplevelse, det lå langt fram den gangen vi på bestilling leste Karius og Baktus omigjen dag etter dag!)
Helgefrokoster. Lange. Noen kommer - noen går. Noen setter igang med en gitar- og sangkonsert midt i det hele. Noen får lest avisene. Lagt noen planer. Diskutert noe som tar tid å tenke over.
Fredagsmiddag ved det store bordet i stua. Innleder helga. Føles annerledes. Både landing etter uka - og innledning til noe annet - til helga. Snakke om det som har vært og det som skal komme.
Filmkveld på lørdager, etter pizzaen. Et barn velger en film, alle stabler seg opp i sofaen. Lørdagsgodt og popcorn. 
Turene. Så mange - ulike, men gjenkjennelige. Badeturene. Skiturene. Bare-gå-en-tur-i-skauen-turene. Sekk, bål, sykkel, skismøring, badetøy. Inkluderer også i blant landinga etter tur, hjemme igjen med noe varmt å drikke - og "så skal vi spille et spill!" insisterer Lillebror. Søndag etter søletur i novemberskog ble det gløgg og "Den forsvunnene diamanten".

I tillegg til disse daglige og ukentlige ritualene - så finnes jo de som er mer sesong- og høytidsbetonte, knyttet til bursdager, jul, ferier, 17. mai, fast vårtur til ei bestemt strand - eller vårrydding eller eplehøst i hagen. Tida nå før jul (snart kan vi vel si det!) er jo stappfull av slike gjenkjennende elementer. Lillebror mente i går at det var på tide å henge opp adventskalenderene, det er bra han passer på!

Ungene skal reise seg opp og gå. De skal velge sin vei - og forlate dette hjemmet en dag. Ta stilling til meningsfylte og meningsløse aktiviteter. Ritualer og vaner skal ikke binde dem fast. Men de skal få lov til å ha en ramme rundt og en tilhørighet til dette livet de lever nå - før de gjør alle valgene selv.

Akkurat her og nå i livet - med tre mellomstore og to voksne - med alt vårt hver for oss - så er det så godt av vi alle kjenner disse små holdepunktene i familielivet vårt, at vi opprettholder oss selv som familie ved å ha disse holdepunktene som knagger. Dette er ikke en tvangstrøye. I blant blir det naturligvis så mye som skjer at noe faller ut. Hver eneste uke legger vi kabaler for å få ting til å gå opp. Men vi vet da en del om hva vi prøver å få til. Vi justerer middagen, for å få med flest mulig, Vi forbereder ungene på hvordan vi gjør ting i dag. Og vi kommer oss ut i den novembersøla på en søndag da det egentlig aldri blir lyst - fordi vi vet at vi virkelig, virkelig, virkelig trenger den turen for å tømme hodene, løse opp i skuldrene og leke litt i skogen på en grå søndag før styret tar fatt igjen.

Novemberblues. Kjøkkenbordstakknemlighet.

Novembersølegråvær. 

Noen av dagene mørkner det allerede før det lysner. 

Hagen trenger frost for å falle til ro - men får det ikke. 

Smale øyne rundt frokostbordet. Lysene brenner i vinduskarmene.

Gummistøvler og regndresser. Refleksvest i morgenmørket. Fotballen er med minstemann hver dag.

Landingsplassen rundt kjøkkenbordet når alle skramler hjem med sølete sko og tunge sekker. Tente lys, mye frukt og varme drikker. Strikketøy, sjakkspill og yndlingsbøker, avisene, et donald. Fyre i ovnen. Tørke vottene. 

Kunne bare holdt på denne stunden, denne roen, denne tause, varme landinga -  helt til kvelden. 

Men dagen er ikke over. Uendelige leksebunker for de store hver ettermiddag. Noen på trening, på kor, på gitar, på besøk. Stort sett alle og flere til - til middag. Enda mer lekser. Ungdomsskole er ikke noen spøk. 

Lysene brenner hele tida. Tenne lyktene på trappa hvis noen kommer seint hjem.  Til nok en samling med smale øyne og trøtte folk rundt et kveldsmatbord, varm te, høytlesing. Strikking og tegning - litt kav og kaos (hvor greie orker vi egentlig å være når vi er trøtte, ikke sant...). 

Garn og pinner og tekopp til meg mens pappakjæresten leser høyt for alle. Hvilestund og produksjon, uansett hvordan arbeidsdagen har vært så har jeg strikket, fått til noe, det er godt å lene seg til.

Denne tida er landingstida. Innsirklingstida. Samlingstida. Gråværshøsten, gråværslyset, vintersøla, arbeidsmengdene - det er nok å ta fatt på. Ennå er ikke førjulstida over oss. Ennå er det bare vanlig hverdagsnovember. Og vi merker så godt hvordan påfyllet trengs, roen trengs, fellesskapet trengs. 

Kanskje er lysene aller viktigst for meg. Vårmennesket, frossenpinn-mammaen, mørketidsdepperen. Javel. Kanskje jeg som trenger det aller mest. For å komme meg gjennom, for å tro på at en nok en gang skal kunne leve til våren.

Så blir det da en gjenkjennelig ramme for livet hos oss; hos oss brenner lysene og lyktene hele mørketida igjennom.

Kjøkkenbordstakknemlighet.

Brennende lys-takknemlighet.

Vedstabelstakknemlighet.

Garn- og strikkepinnetakknemlighet.

Familiefellesskaps-myldrelivstakknemlighet.

(etterskoletidskosekaoset ved kjøkkenbordet hos oss. Inkluderer gitarspill.)

Nytt innlegg fra gammel klassiker

Les "Dagens Åse" med utdrag fra Åse Gruda Skards "Ungene våre" fra 1948. I dag er temaet Demokrati i familien.

Tror du demokrati og barns rett til å uttale seg og delta i beslutninger er et foreldet tema i vår tid? At barns posisjon i samfunnet og i familien nå er så sikret at temaet er utdebattert?
Det tror ikke jeg!

Følger du den nye bloggen min? Det er der det stort sett skjer om dagen :-)

familiefellesskap på tur

Vi drar på tur hele året. Men den uendelige lange sommerferien (som akkurat nå merkbart ikke er uendelig lenger....) - med alle sine lange, lyse - også uendelige - dager - da er tur nesten et daglig innslag. Aller, aller mest fast er den vesle rusleturen forbi barnehagen og opp den bratte steinskrenten i skogen (der lillebror knakk to fortenner da han løp nedover i full fart da han var fem...) - litt innover der og ned den stien der, til badeplassen "vår" - bergene, vannet, endene, skogen.

Og i blant har vi andre ekspedisjoner, i kjente og ukjente områder.

Noen ganger lurer vi voksne på om vi egentlig skal gjennomføre disse turene i det hele tatt. Det virker som om ingen egentlig har lyst. Og alle driver med noe annet. Og ingen har på noen måte tenkt å løfte en finger for å pakke sammen badetøyet som har hengt til tørk siden i går, eller fylle de vannflaskene. For alle "skal bare...". Med fem familiemedlemmer med nok av påfunn, så krever det sitt å få alle klar til avgang samtidig.

Hvis en ikke skal være helt firkantet og kjempestreng, da - og det har vel ingen lyst til.

Allikevel klarer vi det jo, med bittelitt masing, en del lirking og sterk jobbing med å ansvarliggjøre store og små om å dra dette bittelille lasset sammen, at vi faktisk gjør oss klare samtidig - og - rett og slett går.

Og da er det gjort.
Da er vi på tur. Og da vil vi igrunnen bare være på tur. Og roen ved å være på tur faller over oss alle sammen. Vi skal plutselig ikke noe annet. Det er ikke noe som bare skal ordnes, leses, finnes, fikses først. Vi har ikke hver våre planer som stritter i hver sin retning. Vi er bare på tur. Det er så enkelt. Og det binder oss sammen.

Det er godt å være ute. Det er godt å bruke kroppen. Men det aller, aller viktigste med å være på tur er dette bittelille tette fellesskapet som det lager for oss fem i de få timene vi er avgårde. Vi gjør det samme, vi deler en opplevelse, det er ingen distraksjoner, venner, oppgaver osv som trekker oss vekk fra hverandre (men mange små og store opplevelser og ting å se og gjøre sammen innenfor turens rammer). Det er en fellesskapstid og en fellesopplevelse som vi virkelig, virkelig trenger - i den vrimlende hverdagen der så mye trekker oss fra hverandre.

Vi gjør jo ikke alt sammen på tur heller. Noen av oss er svært mye mer opptatt av å klatre rett opp steinskrenter eller bygge landsbyer av pinner og leire enn andre. Vi voksne har ofte med avisa eller ei bok. Men vi er på tur sammen.

Og det er godt å kunne se tilbake på en sommer der dette har vært det daglige. Det lader familiebatteriene for en krevende høst.

For mye styr med barna?

Aftenposten melder i dag at det er helt greit med frossenpizza foran tv-en med ungene. At foreldre visstnok gjør opprør mot det perfekte. Er det agurknytt eller gladnytt eller hva? Ble foreldre over det ganske land lettet nå - at det visstnok er lov å ha det rotete og gi ungene posesuppe. Var det virkelig noe vi ikke visste?

(For noen uker siden var det framstilt som trist og leit om ungene ikke fikk fancy utenlandsferier og lekeparkdager i løpet av sommeren, og bare sykla til et tjern i skauen hjemme - pendelen svinger fort og oppslag blir det!)

Et kjennetegn ved de fleste foreldre er at vi er voksne. Voksne er heldige folk. Vi bestemmer en hel masse sjøl. Det er vi som bestemmer om en skal spise opp brokkolien sin - eller om det i det hele tatt skal være brokkoli til middag. Det er vi som bestemmer om det er viktigst å få malt hele huset hvitt og krem - eller bruke tida på noe annet. Vi bestemmer om vi vil jobbe deltid, heltid, dobbelt, borte, hjemme, uavgjort... Vi bestemmer om vi skal gå i skauen eller dra på Tusenfryd eller slå på tv-en.
Og ja - det er vi som bestemmer og setter rammene for veldig mye av hvordan livet skal være i familien, vi velger mange av rammebetingelsene, hjem, tidsdisponeringer, økonomiske rammer - vi har hovedansvaret for hvilke regler som gjelder eller ikke -  og vi har veldig ofte vetoretten når ulike syn må veies opp mot hverandre. Ut over det vi eksplisitt bestemmer - så kommer det som vi formidler gjennom våre ord, handlinger og valg - de verdiene vi viser ungene, de vanene vi gir dem - det livsbudskapet vi formidler gjennom det livet vi lever. Barn er utlevert til dette.

Det finnes enkelte ting som det ikke er lov å bestemme - en kan ikke bestemme seg for å ikke gi barna mat, slå dem eller snyte på skatten. Men i stor grad er det lov å spise dårlig mat, velge fritidsaktiviteter, være mye eller lite sammen med ungene sine og rydde og vaske når en vil i eget hjem.

I et gammelt og mye lest innlegg her på bloggen hevder jeg at det ikke er en prestasjon å ha barn. Det betyr jo slett ikke at det ikke er fullt av utfordringer - som mye annet her i livet - men jeg mener det er feil perspektiv på det å leve med barn og med ansvaret for barn. Det er ikke en prestasjon, det er først og fremst et liv - og en stor gave i livet. En lever med et stort ansvar og et stort privilegium - at en får leve tett på noen som er små og utvikler seg og erobrer verden og frigjør seg fra deg - ved siden av deg!

Barnet ditt lever med deg i det livet du lever - samtidig som det å leve sammen med noen naturligvis også forandrer det livet en lever. Vi er forskjellige - vi lever ulike liv - det kan ikke være en sensasjon at en gjør ting litt forskjellig i ulike hjem. Det får da være grenser for hvor homogene vi skal late som vi er her på knausen.
Så ja - gjør da gjerne opprør og finn din egen vei som forelder. Bruk valgfriheten din, gi rom for et mangfold. Og finn gjerne et ideal som legger mindre press på både barn og foreldre om korrekte prestasjoner og fulle timeplaner.

Men finn en vei. For jeg kjenner på en liten uro hver gang disse "slapp av, da, er det så nøye, da"-innleggene kommer i debatten. For egentlig tror jeg sårbarheten er et helt annet sted. Jeg tror alle disse forhatte cupcakesene og stasha bursdagsoppleggene som visstnok knekker oss alle, er symptomer, mer enn det er det reelle problemet.

Og det jeg tror, er at det reelle problemet er at familielivet i stor grad smuldrer opp i hverdagen, blir en restkategori vi knapt nok anerkjenner som noe i seg selv, uten at vi fyller det opp med definerte aktiviteter og prestasjoner. En hverdag som er så full av tidskabaler og der alle familiemedlemmer skal være ulike steder til ulike tider i en virvelstrøm som krever at alle tunger er rette i alle munner til enhver tid - da blir familielivet koordinering og kabal - og fravær fra hverandre. Og da skjønner jeg godt at fellestida ikke strekker til mer enn den tv-en og den pizzaen. Det gir slett ikke rom for noe annet. Og det kan være veldig greit å si at dette er mitt opprør. Men er det dermed et ideal, er slik det en egentlig ønsker seg at de få timene familien er sammen skal være? Eller er det bare at vi ikke orker noe annet.

Jeg gjentar at jeg heier på et mangfold av valg. Virkelig. For all del - velg den landinga i sofaen, den er sikkert god. Men jeg ønsker også en økt respekt for at familier teller. At familieliv ikke bare er en restkategori eller en "kosestasjon" på slutten av dagen eller uka. Familie teller for oss alle - familie teller for barndom - de valgene vi gjør for vår egen familie teller. Det betyr ikke at vi skal sitte oppå ungene våre og realisere oss gjennom dem, og slett ikke, virkelig overhodet ikke, at vi skal fylle opp med enda flere forhåndsplanlagte aktiviteter - men at vi skal verdsette det å bruke tid sammen.

Det er vi voksne som velger - uansett. Og livet er jo litt nøye, da!

...midt i alt....

Vi er de privilegerte. 
Vi har modne bringebær i hagen, det er snart 25 grader i Ulsrudvann, vi har en liten familie som blir tettere og nærere og nærere i slike intense og evige sammenkjedede sommerdager. Vi spiser alle måltider ute, vi har mellomstore barn som orker å surre rundt og være våkne i varme sommerkvelder - slik at det etter en lang dag går an å ende med lykter i trærne, varm te og nyplukkede bær og tranflaske og tepper - kveldsmat og Harry Potterlesing - og slik at også neste morgen blir sein og døsig og med en lang sommerfrokost under trærne en gang på formiddagen... 

Det bugner i hagen og drivhuset, (men tomatene er fortsatt like grønne og når kommer det egentlig gresskar på disse enorme plantene). I morgen graver jeg etter de første potetene. Og neste år skal jeg ha dobbelt så mye kjøkkenhage (hvor da??)

Minstemann, den store, store fotballentusiasten i huset, har fått sett mange fotballkamper og har fått løfte om å få se finalen i pysj i morgen kveld. Stor glede. Vi har hatt en begivenhetsrik rundtur mellom fjord og fjell med vandringer i all slags høyder over havet og all slags vær og i alle slags køyesenger. (Nok av klesvask, snart er alle ullsokkene og vottene ryddet vekk igjen, inkludert de jeg strikket som ekstrautstyr underveis på turen....) 
Pusen holder oversikt over svaleredet over snart-elleve-åringens vindu- og den litt mer oppnåelige drømmen, fuglekassa med kjøttmeisunger foran huset. Vi vokter pusen og krysser fingrene for at ungene berger til fuglen er fløyet. En liten pinnsvinkrabat tusler i buskene til alles begeistring. Melk er satt ut.
Og i morgen skal vi svømme enda mye lenger.

Vi er de heldige. 
Mens i Gaza blir innbyggerne bedt om å evakuere. Hvor skal de dra, liksom?
Syriaflyktningene trenger vår humanitære innsats. Mens vi teller hoder og kroner.
Verden snurrer rundt som før. Vi har vår vesle sommerpause. Men vi vet at vi er de heldige.

Takknemlighet. Og ansvar. Og fortsatt underveis.

Den aller lyseste tida

Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.

Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

Spelemann på taket!

For tida går den kjente musikalen Spelemann på taket på Det Norske Teatret i Oslo. 

Hvis du overhodet har mulighet til det, så få det med deg!

Musikalen handler om den fattige jødiske melkemannen Tevje i landsbyen Anatevka i nåværende Ukraina. Året er 1905. Tevje og kona Golde har fem døtre. De må giftes bort for å få en trygg framtid. Giftemål ordnes etter tradisjonen, det er parmakeren som kobler parene og fedrene som gjør avtalene om giftemål. Alt etter gammel skikk. Landsbylivet leves etter den jødiske schtetl-kulturen. Tradisjonen forteller folket hvordan de skal leve. Og musikken, den gjennomtrengende, rytmetunge, mektige musikken - og dansen - preger det hele.

Tittelen Spelemann på taket er en metafor. En spelemann - som står oppe på et tak, til og med på ett bein - gir et tosidig bilde. På den ene sida er det gleden og det gode livet, knyttet til musikken - på den andre sida er det balansen, usikkerheten, det som faktisk kan gå galt der en står øverst på taket. Slik er dette balanserende landsbylivet, fylt av glede og tilhørighet til den gamle tradisjonen, samtidig ytterst på balanselinja, truet både av moderne tider og av russernes pogromer og jødeutryddelser.

Moderne tider innebærer blant annet at døtre ønsker å gjøre egne valg, på tvers av farens avtaler - eller til og med på tvers av tradisjonene. Hvordan skal den tenkende, tradisjonstilknyttede, religiøse og godhjertede Tevje håndtere det...?

Vi lurte på om vi kunne ta med ungene. Dette er ikke et spesielt barnetilpasset stykke. Ble det for mye for dem. Kom spesielt minstemann til å kunne sitte i ro og henge med på 2,5 timers musikkteater? Men vi ville så gjerne. Jeg har gledet meg til dette i hele vinter. Og i går kveld var vi der. Med vår 8-åring, som satt ytterst på stolen i pur entusiasme og musikkglede hele forestillingen til han endte storgråtende i armene mine under applausen "fordi det er så fint", med vår 12-åring som lente seg tilbake for å slappe av før det startet, men som jammen havnet ytterst på stolen han også, lo av alle humoristiske poenger og gråt over tapene og truslene mot det vesle landsbysamfunnet, - og med 10-åringen som har religioner som stor interesse og hang med på alle jødiske ritualer, og spesielt engasjerte seg i de fem døtrenes valg og skjebner og sto på setet sitt til stående applaus. Og jeg -jeg satt nå med musikken i magen, og tårene i øynene - hele kvelden jeg også. 

Søndagsfrokosten i dag gikk til nye samtaler og tanker om alt vi opplevde i går. Vi blar i programmet, husker og tenker. Om mennesker, slekt, tilhørighet og identitet - om kultur, religion og sivilisasjon, om varighet og brudd, om enkeltmenneskets valg, og andres aksept, respekt eller avstand. Om makt og undertrykkelse. 
Og vi har sunget og sunget og gjenskapt dialoger vi husker fra i går.

Vi har virkelig delt en stor, stor opplevelse. Anbefales!

Fredagstanker: Om tida, mangesysleri og hva som styrer oss

(Jeg har jo vist noen knopper av alpeklematisen ved porten de siste ukene - nå må dere få se hvordan den er i full blomst. Folk stopper jo opp her når de går forbi, den dekker et helt lindetre med sine blå blomster)

I dag har jeg spurt folk på twitter om hva som styrer tidsbruken deres, hvor stor andel av tida deres er basert på inngåtte forpliktelser, hvor mye er avhengig av det som skjer her og nå, hvor mye opplever du at du velger, hvor mye må du bare la styres av annet og andre?

Det er ikke et lett spørsmål å besvare. De fleste klarer ganske godt å svare på hva de bruker tida på - men ikke så lett på spørsmålet om hvorfor. 

Statistisk Sentralbyrås tidsbruksundersøkelser viser oss hvordan nordmenns timer fordeles mellom ulike typer virksomhet - også fordelt på kjønn og over tid. Hvor mye brukes på husarbeid, transport, fjernsyn, lesing, lønnet arbeid osv.

Slike oversikter kan vi sette opp selv også. Men hvorfor fordeler vi virksomheten vår slik? Hvem eller hva styrer og velger?

Min utfordring med å skulle sette opp en slik fordeling selv, ville være å klare å skille de ulike oppgavene. Hverdagen min kan best betegnes som kontinuerlig mangesysleri. Mange oppfatter det som hjemmekontorets felle at en sitter midt i hjemmets mylder av andre krav og oppgaver. Jeg velger å se på det som et privilegium. Rett og slett en av grunnene til å ha en slik hverdag. Jeg får gjort mange ting om hverandre. Noe blir halvveis, mye blir avbrutt, mange baller må holdes i lufta samtidig. Det er ikke noe markert skille mellom (potensielt) lønnet arbeid, familieliv og familieomsorg, organisasjonsarbeid og frivillig arbeid, hage- og husarbeid - alt er ting jeg gjør. Helst når det trengs. Tilsammen har jeg mulighet til å være borti mye av det jeg har ansvar for i løpet av en dag, fordi jeg ikke trenger å sortere dagen strikt etter skillet "jobb" og "fritid". Jeg kan sette på en vask innimellom skrivinga, jeg kan henge ut samme vaska i solskinnet et par timer etterpå og tilogmed berge den inn igjen når ei regnskur kommer  -(slik at svart-grønne fotballstrømper faktisk blir hvite igjen til neste kamp samme ettermiddag) --- eller sette på vanning i hagen hvis jeg ser at det er for tørt. Jeg har to minutter å løpe til skolen hvis det trengs akutt - eller det er et møte. Jeg er her for min gode flyktningevenn når hun trenger en prat. Og det er ingen arbeidsgiver som stiller spørsmål om tidsbruk om jeg ordner klassekontaktgreier og organiserer sommeravslutninger eller kordugnader eller-jeg-vet-ikke-hva av alle mine lokalsamfunnsverv midt i den såkalte arbeidstida. Jeg kan "nyte" det store privilegiet det er å plukke onde brunsnegler i hagen min en morgenstund før pc-en er skikkelig i sving, men også ta meg en tekopp på trappa omkranset av syriner. Og jeg kan pusle rundt skoleunger som kommer og går i ett sett hele ettermiddagen, fange opp kriser i tide, få minstemann tidlig hjem når jeg vet han er sliten og det er fotball i kveld igjen - mens jeg multitasker mellom skriving og husmorjobbing. Jeg har noen grenser for hva jeg gjør på dagtid, noen grenser som skjermer skrivetida mi - jeg vasker ikke huset (det gjør mannen og jeg sammen en kveld i uka), jeg vasker ikke opp etter frokosten før ungene kommer tilbake fra skolen (det er en ideell oppgave å ta mens en skravler om skoledagen og smører ei skive etter skoletid), jeg gjør ikke storhandling på dagtid, og begrenser andre ærender ut av huset så mye som mulig. Jeg holder meg nær skrivinga og det andre hjemlige. Men jeg løper meg en tur i skogen noen morgener i uka, rett etter at ungene har dratt på skolen. Og ettermiddagene og kveldene - vel de er nå en salig blanding av lekser, matlaging, fotballkamper, unger avgårde på trening og tilbake, mer brunsnegler, planting, gjødsling og hagestell, kveldsmat, høytlesning, strikking, klesreparasjoner, oppvask, sengekantsamtaler og -sanger, mer klesvask, brødbakst, og så alle disse møtene i lokalsamfunnet som henger sammen med at vi tar på oss (for mye?) ansvar.. - og i blant, i blant lander vi sammen og får skravla litt på en snei ved kjøkkenbordet før vi legger oss. Innimellom kveldspusleriet gjør jeg ganske sikkert noe som tilhører skrivejobbinga mi. Tenker. Leser. Diskuterer med mannen. Skriver til og med. Bak i hodet modnes en tekst eller en tanke. Mens jeg bærer ei vaskebalje til eller flytter vannsprederen i hagen. Mangesysleri.

Men det er nå meg.

Kanskje er det lett å se på en slik mangesysleri-frilansvirksomhet som relativt fri? Jeg er jo det. Jeg er min egen arbeidsgiver. Men jeg er også min eneste arbeidstaker, prosjektleder og sekretær i mine egne prosjekter. Det kan være ensomt, sårbart og bundet og mye ansvar alene. Jeg kan godt savne tryggheten ved å ha en arbeidsgiver, fellesskapet ved å ha kollegaer. Det gir muligheter - men mangler en del individuelle sikkerhetsnettfaktorer. Det passer ikke for alle. Kanskje passer det for meg. Jeg har vanskelig for å legge fra meg og dele opp livet i bolker. Jeg trenger mylderet.

Og en kan også tenke at livet alltid innebærer en del valg som får konsekvenser for tidsdisponeringen dag for dag. Har du en fast jobb - eller en frilansjobb - eller har du barn, har du et styreverv, har du en forpliktelse i forhold til noen som trenger deg - så binder det tida di. Har du høy gjeld, så binder det tida di. Du kan gjøre valg som innskrenker framtidig valgfrihet mye. Så kan det oppleves som om det er rammene som styrer deg,og du glemmer at noen av disse rammene valgte du selv en gang i tida - og med rammer følger forpliktelser og bindinger.

Og det kan skje ting i livet ditt som du ikke har valgt - men som også gjør valgmulighetene få og små. Din sykdom, eller dine barns eller andre familiemedlemmers sykdom eller krevende liv. Sorg. Tap. Savn. Det er risikabelt å leve. Menneskelivet innebærer avhengighet og sårbarhet. Alt kan ikke velges og kontrolleres. 

Mens jeg tuslet rundt i skumringen i kveld og drev sneglekrig, etter fotballkamp, middag, kveldslesing og klesvask og oppvask og sengekanter  - og mannen var vandret avgårde som lokalsamfunns-Natteravn (vandring fra 22 til 0100, noen må stille ) - møtte jeg en nabo over gjerdet. En nabo med mye yngre barn enn mine mellomstore. "Jeg tenker jo at det blir lettere", sa hun. "Men jeg skjønner jo at det ikke er helt sånn." 

Nei - mylderet og oppgavene forsvinner ikke, selv om alle kan stå og gå og spise og kle på seg selv og vi voksne rekker å drikke teen før den blir kald. På mange måter øker de - fordi barnas radius øker, og våre voksenoppgaver spres tilsvarende. 

Men idealet er vel ikke å ha det lettere.

Tida fylles hver dag. Det meste er meningsfylt og godt. Det er godt å høre til og ha oppgaver, å trengs, å gjøre noe som teller. Det er godt at forpliktelsene krever noe av meg. Et liv med forpliktelser og ansvar er et liv jeg har valgt.

Påskeliv; om arbeid, fritid og mening

Vi har hatt fri hele påska. Både mannen, som har en sånn vanlig betalt jobb med kollegaer og timeføring og møter sånn, de tre skoleungene - og jeg som har en dårlig betalt og relativt selvstyrt frilanskribentvirksomhet her i heimen. (Og selv katten, som har frisknet til etter en tur på dyrehospital med pusteproblemer)

Sånn pleier vi å gjøre det. Vi ordner fridager på skolefridagene som best vi kan - så vi rett og slett får mye uorganisert familietid sammen.

Noen sover lenge. Noen våkner tidlig. Rundt ti er det tid for felles frokost. Da har kanskje en voksen fått løpt en tur i skogen, mens den andre har lest høyt for minstemann og ordnet på kjøkkenet eller snekret ei økt ute allerede..

Noen dager har vi en plan. En tur vi har gledet oss til for eksempel. Til Huk. Eller Hovedøya. Gode dager i vårværet. Eller i skogen "vår". Eller et besøk - til slektninger - eller fylle huset og hagen med venner vi ikke har sett på lenge.

Men mye av tida har vi rett og slett mye arbeid vi ønsker å få gjort. Vi har lange lister vi krysser av på.

Lurer du nå? For sa jeg ikke nettopp at vi hadde hatt fri hele påska? Jo. Så da jobber vi! Vi snekrer. Vi graver. Vi gjødsler og beskjærer. Vi gjør klar såjord i kasser. Vi sår - ute og inne. Vi skrur enda mer på drivhuset som tilslutt har fått alle skruene og platene på rett plass. Vi flytter et tre. Vi kjører vekk hageavfall. Vi maler opp kvister til komposten. Vi får også klemt inn litt rydding i kjelleren. Og en tur på Fretex med gamle saker. Og så blir det litt mer snekring og graving. Innimellom tar noen unger på seg å steke vafler til lunsj, og vi tar syklene en tur et sted det er fint å fly med drager. Og middagene blir seine og jammen kunne vi spise ute mye av tida og henge en lykt i et tre - og om kveldene blir det te og høytlesning og så er vi voksne så trøtte etter dagens arbeid at vi også må i seng rett etter ungene. (Eller kanskje det må til litt brødbakst først - nattbakst, siden vi er ute hele dagen og glemmer at vi har et kjøkken...)

Og jeg tenker som så mange ganger før - at det er slik jeg egentlig vil ha det. Skrivedama som lar pc-en stå, men griper ei bok i gyngestolen ei kveldsstund. Møkk under neglene og lange dager i solskinnet og mange tydelige fysiske resultater av innsatsen. Det er arbeids-ferie som virkelig fungerer som rekonvalesens for meg.

Og det rykker igjen i disse begrepene. Hva er det som avgjør hva som er arbeid og hva som er fri? Hvorfor skal  bare det som er betalt av andre regnes som nyttig arbeid? Hva avgjør verdien på en dags innsats? Og hvor kom den ideen fra at fritid er ensbetydende med forbruk og underholdning?

Det er i den såkalte fritida vår vi har tid til å gjøre større innsatser i hus og hage her hjemme. Få det til å spire og gro. Bidra til den vesle lokale selvberginga vi driver med. Det fører ikke til kroner i kassa. Men det er produktivt og nyttig. Vi tar vare på, vi vedlikeholder, vi resirkulerer og dyrker. Og vi gjør det i fellesskap, ungene lærer og er med og vi feirer med vafler.

Tida utenom den betalte jobben gir disse mulighetene. Det er ikke latskap. Det er meningsfylt verdiskaping.

Har du hatt ei god påske?

Glimt fra galleriet

Denne uka har det vært mange tanker og lange tekster. Ukas halvfaste post - Fredagstanker - går derfor ut til fordel for en mer visuell post. For her ser dere hvordan trappa opp til andre etasje ser ut for tida.

Jeg har jo mange ganger skrevet om hvor glad jeg er i den høytlesningsritualet vi har lagd oss her i huset. Da det etterhvert ble tre små og tre sengekanter og bittelitt aldersforskjell, så ble det nødvendig med en samordning av kveldslesinga. Det som har passet godt for oss er å samle alle i sjutida hver kveld til felles kveldsmat med grynblanding til barna og tekopp til de voksne - og lese høyt sammen. Minstemann er ofte ferdig stelt og i pysjen da. Noen kvelder i uka er et av barna borte på trening, da legger vi vekk den boka vi holder på med sammen og leser noe annet for de barna som er igjen.

Men når en er sliten om kvelden, så er det ikke alltid så greit å sitte rolig når en er ferdig med å spise. Det som er mye bedre enn å hysje og mase - det er jo at en får drive med noe annet som er trivelig og går godt sammen med å lytte til boka.

Før jul var det gave- og pyntproduksjon det gikk i. Littegrann juleverksted hver kveld. Nå går det mest i tegning. Vi har akkurat startet å lese femte bok i Harry Potter-serien (å, det er så stas for oss alle sammen!), før det leste vi Mio min Mio, av Astrid Lindgren (gjenhør for de to store, første gang for snart-åtteåringen). Men før det igjen opplevde vi et spennende eventyr sammen ved å lese Jules Vernes Den hemmelighetsfulle øy. 

Og vi lagde oss et prosjekt med å illustrere boka, leseøkt for leseøkt. (Nå er også den utgaven vi leste fra illustrert med noen flotte bilder - men her tok altså husets kunstnere blyanten i egen hånd.). Målet var å lage en utstilling. Etterhvert ble det så mange bilder at vi vurderte å sette det sammen til en liten bok. Men altså først - trappegalleri

Boka handler om fem krigsfanger fra den amerikanske borgerkrigen som flykter med en luftballong. En hund har de også med seg på ferden. De strander på en øde øy i Stillehavet. Her bygger de opp fra grunnen av det de trenger. Det er en enorm tro på menneskets muligheter og vitenskapens potensiale i denne boka. De lager en mursteinsfabrikk, bygger telegraflinje, en mølle, bygger et skip, dyrker mat, bygger ulike bolighus, lager møbler, har en stor samling husdyr til matproduksjon osv osv. 

Nybyggerlivet er spennende nok som det er. Men boka byr også på mye annen dramatikk. Les den gjerne - passer godt for mellomstore barn. Og kanskje får dere et like flott galleri som vårt! 

Her er forresten en annen heldig fyr som har sitt helt eget lille galleri rundt kurv og matplass på kjøkkenet. Med noen portretter av seg selv. Og en eske som er veldig koselig å krype inn i også.

God helg!

Ta vare på de gyldne åra!

Ta vare på de gyldne åra med mellomstore unger! Det vil jeg si noe om i dag - på en vinterferiedag med tre skoleunger.

Og dette er som du skjønner, ikke et innlegg for å hevde at det er like hektisk å få kabalen med lekselesing ganger tre +middag til rett tid samtidig med skismøring + fotballtrening (med treneroppdrag) +skirenn (med supporter/smører/transportjobb)+ foreldremøte (som må ledes hvis man nå er klassekontakt eller noe sånt) + hiphopdans (bare kjøring) med en bil, en til to voksne og litt avstander og fortsatt mørke kvelder... i løpet av tre kveldstimer... til å gå opp - som det er å bytte bleier ørti ganger på tre slitne småtroll og koke grøt og mate med begge henda og bade og synge og legge tre små før halvåtte.

For det jeg minst av alt vil delta i her er et kappløp om å "ha det mest slitsomt". Det er da ikke det livet primært handler om! Takk og pris for at huset er fullt og livet er innholdsrikt og at vi trengs i alle disse ulike fasene av livet.

Alle faser av livet har sine gode glimt og sine tyngre sider. Og alle faser har sine rammebetingelser og varierende valgmuligheter.
Det å ha mellomstore barn gir mange valgmuligheter. Det gir et handlingsrom som er større enn da de samme barna var under fem år. Det gir mulighet til å drikke varme kopper uten avbrudd og muligheter til å lese avisa (hvis ikke ungene tar den først). Det gir muligheter til lange familieturer med alle på egne bein. Det gir muligheter til å være flere som tar ansvar for alt som skal gå rundt. Livet er like fullt som før. Men annerledes.

Mellomstore unger kan mye mer enn bittesmå unger. Du kan få hendene fri. Du kan snu ryggen til. Du kan være borte. Du kan dra på trening før leggetid. De kan ha nøkkel selv. De bør og kan ta ansvar for ganske mye. Og de er kanskje vel så interessert i å henge med venner, taste på mobilen eller glane inn i en skjerm som å henge i beina på deg.

Hva bruker du så disse valgmulighetene til? Lar du ungene glippe fra deg - fordi de ikke lenger må bæres og mates? Det lar seg gjøre. De økte valgmulighetene kan brukes til å trappe opp på jobb, ha flere reisedager, flere møtekvelder - eller få mer fred og ro ved å tilrettelegge for mer adskilt voksen-/og barntid; ungene greier seg jo sjøl - så da kan de jo gjøre det mens du får mer tid til noe annet... eller?

Ta vare på den gyldne tida, sier jeg da. Grip disse årene. Mellomstore unger greier mye, så dette er virkelig tida for et innholdsrikt familieliv til glede for både deg og ungene. Lange sykkel- og skiturer sammen. Teaterforestillinger, konserter og høytlesning - møte med kulturinnhold som treffer både store og mellomstore og beriker oss alle. Dele praktisk ansvar i huset. Spille avanserte brettspill sammen en hel kveld. Diskutere verden og verdier og viktige ting. Det er akkurat nå - disse gyldne mellomåra - dette er mulig. Ungene kan så mye - OG - de vil fortsatt være midt i familien, hvis vi passer på at vi er der vi også!

Jeg mener jo ikke at vi skal sitte oppå dem eller late som om de fortsatt var tre år. Unger skal slippes fri, gradvis. Og det skal være tid for oss alle i en familie, tid til mors bok og mors trening til og med i blant. Men familielivet har faktisk en strålende tid i disse åra, you shouldn't miss it!

Jeg har vinterferie med mine tre mellomstore. I går la vi i vei i ganske snøfattige Østmarka. Alle pakket og bar egne sekker, vi delte på utstyret. Vi kan gå langt. Ingen klager. Alle er med og tar beslutninger om retning og tempo. Ved og pølser og kniv var med. Vi samarbeider om bålbygging og pinnespikking. Etterpå var det grilla marshmallows! I et solgløtt satt jeg med boka mi mens ungene hang oppe i noen trær (så jada, det blir tid til noe bare-for-meg også!!). Veien hjem går også av seg sjøl. Vi skravler, ler, får tid til noen store temaer på veien. Ingen som mener at de ikke orker mer og må bæres. 
Vi kan så mye nå - som vi ikke kunne for noen år siden. Jeg hadde ikke gått en slik tur alene som voksen for fem år sida. Men nå kan jeg det. Ungene vil være med og vi klarer alt. 
Dette er den gyldne tida.

Fredagstanker: Tro på familien!

Det svirrer så mange debatter i sosiale og tradisjonelle medier for tida. Det lanseres skolestart for femåringer, det foreslås obligatorisk barnehage for femåringer - for språkutvikling, sosial utvikling og maksimal innlæring og utnyttelse av kompetanse. Det diskuteres ikke-eksisterende - eller eksisterende glasstak for kvinners vei mot den såkalte toppen. Det diskuteres læringsmiljø og rommet for forskjellighet og hvilken plass utfordrende elever skal ha i klasserommene. Vi vasser jevnlig i ekspertutalelser om hvordan barn skal oppdras. I Oslo skal ikke foreldre lenger få vurdere behovet for enkeltfridager for et skolebarn; felles regler for alle.  Det lanseres stadig kategoriske regler for hvordan kompliserte sosiale situasjoner for eksempel i et barneliv skal løses. På den annen side diskuteres det hvor firkantet unger egentlig skal måles og vurderes i skoler både her og der, blant annet  i den kommunen jeg selv bor og mottar hjem vurderinger av tre skolebarn (Og innimellom slår noen festelig fast at cupcakes er meningsløst, noe som virkelig er å slå inn åpne dører.)

Samtidig sitter vi alle i våre liv, med våre små eller store flokker - og skal få det til å henge sammen, få hverdagen til å gå rundt, ta vare på store og små, betale regningene våre, få maten på bordet, rekke møtene våre, måke snøen, yte våre jobbforpliktelser, bistå med brøkregning, klippe noen barnenegler og følge til tannlegen og ta det ansvaret vi har og tar i verden. Smått og stort.

Jeg tenker at det er noe jeg savner i disse debattene. Jeg savner mer tydelig og anerkjennende refleksjon om familiens posisjon. Troen på hva familien er, kan være og kan få til - og anerkjennelsen av hva familielivet faktisk betyr. Betyr for oss alle - på godt og vondt. Både når det fungerer - og når familiens betydning innebærer et savn eller en mangel.

Og for å slå det fast - med familie mener jeg de som lever et liv sammen, ofte i et felles hjem. Kanskje er du rett og slett din egen familie. Kanskje er dere to. Eller åtte. Kanskje er dere i slekt, gift, foreldre og barn - eller noe annet. Men en familie er en grunnleggende forpliktelse, en grunnleggende enhet, mennesker som hører sammen med bånd som ikke brytes av en krangel. Det er mer enn et tilfeldig bofellesskap for en periode. Du vet selv best hvem du regner som din familie. Din flokk. Dine.

Og det jeg vil si nå på en fredag kveld er vi trenger alle sammen  å oppvurdere familiebegrepet. Oppvurdere anerkjennelsen av familielivet. Det er ikke så dårlig eller så lite det som foregår der. Det er rett og slett svært verdifullt. Har vi glemt det?

Tidlig læring er viktig hevdes det, for eksempel - fra alle kanter. Ja, klart det! Tidlig læring er viktig. Barnet lærer fra første sekund. Livet er læring. Det meste vi lærer både tidlig og seint i livet skjer utenom institusjonene. Vi kan fint stå for tidlig læring - uten å innføre verken obligatorisk barnehage eller tidligere skolestart som stramme rammer rundt alle barn og alle familier. Vi må oppvurdere familielivet og den fleksibiliteten som ligger i at vi lever ulike liv - også ulike familieliv - som arena for læring, trygghet og utvikling.

Det er hjemme vi starter. Og det er der vi fortsetter å starte dag for dag resten av livet. Og der vi vender tilbake etter våre ytelser ute i verden.

Men fokuset i alle debatter er i så stor grad alt det flotte og fine og viktige (for det er det jo) som vi skal få til "ute i verden". Jeg ser en fare i at familie og hjem blir en restkategori, det som blir til overs når alle de andre oppgavene og postene på programmet er utført. Livet som en kabal, som et orienteringsløp - der post etter post "der ute" kvitteres ut - uten at vi gir en tilsvarende primærposisjon til familielivet. Ikke ser at vi må sette av tid, sette av ressurser også til familie og hjem. Gjentatte cupcakesparodier eller harseleringer med vakre utskjæringer på matpakkemat - eller gjentatte utsagn om at det er ikke så farlig med litt rot og møkk - forteller hvor meningsløst eller bortkastet et hjemmearbeid eller hjemmeengasjement er. Som om tilstedeværelse for sine egne bare dreier seg om rene gardiner eller utskjærte agurker....!

Dette er ikke et enten-eller. Vi lever alle med en balansegang mellom våre ytre engasjementer og våre hjemlige behov og ansvar. Jeg vil aldri oppfordre til å stikke hodet i egen sandkasse eller la egen myke sofakrok få oss til å snu ryggen til verdens oppgaver og krav. Vi skal da stå på, for all del!

Men balansegangen må nettopp balanseres. Ikke gjøres så skjev at vi gjør narr av vår egen innsats for tryggheten, tilhørigheten og tilstedeværelsen i flokken vår - eller mister helt vår tro på at familie og hjem faktisk kan bety noe, kan få til noe, er en viktig basis både for individer og for samfunnet som helhet.

Både som individer og som samfunn må vi få opp troen på familiens betydning. Tro på det vi selv har å gi i det hjemmet vi bygger - at det er verdt å bruke tid på det også - ikke bare alt annet... At institusjoner og eksperter bare strekker til til en viss grad; familien er grunn-byggesteinen uansett. Og familier kan finne ulike løsninger; det er ikke en vei for alle. Nettopp forskjelligheten er en grunnleggende verdi ved å tilhøre en familie.

Vi vet at dysfunksjonelle familier finnes. Tragedier og vonde liv finnes. Noen barn må berges fra de familiene de er født inn i. Det er vårt alles ansvar.
Men det er ingen løsning å tilsidesette familiens betydning på generell basis.

God helg! 

(Jeg bare sier det, sjekk snølaget på fuglebrettet! Og dette var i går - nå er det enda mer!)