Fredagstanker: Tro på familien!

Det svirrer så mange debatter i sosiale og tradisjonelle medier for tida. Det lanseres skolestart for femåringer, det foreslås obligatorisk barnehage for femåringer - for språkutvikling, sosial utvikling og maksimal innlæring og utnyttelse av kompetanse. Det diskuteres ikke-eksisterende - eller eksisterende glasstak for kvinners vei mot den såkalte toppen. Det diskuteres læringsmiljø og rommet for forskjellighet og hvilken plass utfordrende elever skal ha i klasserommene. Vi vasser jevnlig i ekspertutalelser om hvordan barn skal oppdras. I Oslo skal ikke foreldre lenger få vurdere behovet for enkeltfridager for et skolebarn; felles regler for alle.  Det lanseres stadig kategoriske regler for hvordan kompliserte sosiale situasjoner for eksempel i et barneliv skal løses. På den annen side diskuteres det hvor firkantet unger egentlig skal måles og vurderes i skoler både her og der, blant annet  i den kommunen jeg selv bor og mottar hjem vurderinger av tre skolebarn (Og innimellom slår noen festelig fast at cupcakes er meningsløst, noe som virkelig er å slå inn åpne dører.)

Samtidig sitter vi alle i våre liv, med våre små eller store flokker - og skal få det til å henge sammen, få hverdagen til å gå rundt, ta vare på store og små, betale regningene våre, få maten på bordet, rekke møtene våre, måke snøen, yte våre jobbforpliktelser, bistå med brøkregning, klippe noen barnenegler og følge til tannlegen og ta det ansvaret vi har og tar i verden. Smått og stort.

Jeg tenker at det er noe jeg savner i disse debattene. Jeg savner mer tydelig og anerkjennende refleksjon om familiens posisjon. Troen på hva familien er, kan være og kan få til - og anerkjennelsen av hva familielivet faktisk betyr. Betyr for oss alle - på godt og vondt. Både når det fungerer - og når familiens betydning innebærer et savn eller en mangel.

Og for å slå det fast - med familie mener jeg de som lever et liv sammen, ofte i et felles hjem. Kanskje er du rett og slett din egen familie. Kanskje er dere to. Eller åtte. Kanskje er dere i slekt, gift, foreldre og barn - eller noe annet. Men en familie er en grunnleggende forpliktelse, en grunnleggende enhet, mennesker som hører sammen med bånd som ikke brytes av en krangel. Det er mer enn et tilfeldig bofellesskap for en periode. Du vet selv best hvem du regner som din familie. Din flokk. Dine.

Og det jeg vil si nå på en fredag kveld er vi trenger alle sammen  å oppvurdere familiebegrepet. Oppvurdere anerkjennelsen av familielivet. Det er ikke så dårlig eller så lite det som foregår der. Det er rett og slett svært verdifullt. Har vi glemt det?

Tidlig læring er viktig hevdes det, for eksempel - fra alle kanter. Ja, klart det! Tidlig læring er viktig. Barnet lærer fra første sekund. Livet er læring. Det meste vi lærer både tidlig og seint i livet skjer utenom institusjonene. Vi kan fint stå for tidlig læring - uten å innføre verken obligatorisk barnehage eller tidligere skolestart som stramme rammer rundt alle barn og alle familier. Vi må oppvurdere familielivet og den fleksibiliteten som ligger i at vi lever ulike liv - også ulike familieliv - som arena for læring, trygghet og utvikling.

Det er hjemme vi starter. Og det er der vi fortsetter å starte dag for dag resten av livet. Og der vi vender tilbake etter våre ytelser ute i verden.

Men fokuset i alle debatter er i så stor grad alt det flotte og fine og viktige (for det er det jo) som vi skal få til "ute i verden". Jeg ser en fare i at familie og hjem blir en restkategori, det som blir til overs når alle de andre oppgavene og postene på programmet er utført. Livet som en kabal, som et orienteringsløp - der post etter post "der ute" kvitteres ut - uten at vi gir en tilsvarende primærposisjon til familielivet. Ikke ser at vi må sette av tid, sette av ressurser også til familie og hjem. Gjentatte cupcakesparodier eller harseleringer med vakre utskjæringer på matpakkemat - eller gjentatte utsagn om at det er ikke så farlig med litt rot og møkk - forteller hvor meningsløst eller bortkastet et hjemmearbeid eller hjemmeengasjement er. Som om tilstedeværelse for sine egne bare dreier seg om rene gardiner eller utskjærte agurker....!

Dette er ikke et enten-eller. Vi lever alle med en balansegang mellom våre ytre engasjementer og våre hjemlige behov og ansvar. Jeg vil aldri oppfordre til å stikke hodet i egen sandkasse eller la egen myke sofakrok få oss til å snu ryggen til verdens oppgaver og krav. Vi skal da stå på, for all del!

Men balansegangen må nettopp balanseres. Ikke gjøres så skjev at vi gjør narr av vår egen innsats for tryggheten, tilhørigheten og tilstedeværelsen i flokken vår - eller mister helt vår tro på at familie og hjem faktisk kan bety noe, kan få til noe, er en viktig basis både for individer og for samfunnet som helhet.

Både som individer og som samfunn må vi få opp troen på familiens betydning. Tro på det vi selv har å gi i det hjemmet vi bygger - at det er verdt å bruke tid på det også - ikke bare alt annet... At institusjoner og eksperter bare strekker til til en viss grad; familien er grunn-byggesteinen uansett. Og familier kan finne ulike løsninger; det er ikke en vei for alle. Nettopp forskjelligheten er en grunnleggende verdi ved å tilhøre en familie.

Vi vet at dysfunksjonelle familier finnes. Tragedier og vonde liv finnes. Noen barn må berges fra de familiene de er født inn i. Det er vårt alles ansvar.
Men det er ingen løsning å tilsidesette familiens betydning på generell basis.

God helg! 

(Jeg bare sier det, sjekk snølaget på fuglebrettet! Og dette var i går - nå er det enda mer!)