Allikevel strever vi mange av oss med å få kabalene til å gå opp, med å få tid til det vi skal og vil
Det vi da egentlig strever med er å klare å forvalte disse 24 tildelte timene slik at vi blir tilfreds med innsats og produktivitet og måloppnåelse selv. Og før jeg pådrar meg kritikk for disse veldig tekniske termene - så vil jeg fortsette med å understreke at jeg naturligvis mener måloppnåelse i svært vid forstand. Nå de målene, ønskene, drømmene du har - eller redusere de frustrasjonene du har. Uansett om det dreier seg om å rydde mer i gangen, få mer tid til å snakke med kjæresten eller skrive ei bok.
Det er vel første poeng. Respekter dine egne mål og verdier. Ikke la deg forvirre av alt alle andre tilsynelatende mener om hva som er verdt innsatsen eller ikke. Dette er ditt liv.
Vi er friere enn vi tror. Det er også noe jeg pleier å påstå. Det er ikke like lett å erkjenne denne friheten alltid. Kravene, oppgavene, tilkortkommenheten kan stige noen og enhver over hodet. Utilstrekklighetsfølelse er en større stressfaktor enn anstrengelser som faktisk når målet, oppnår resultatet du ønsker.
Jeg er ganske forvirret sjøl for tida. Jeg er ikke fast ansatt noe sted. Det gir mye frihet og fleksibilitet - og mye ansvar for å ta riktige valg og gjøre riktige prioriteringer selv. Jeg skriver på ulike prosjekter. Noen er bestilt, andre søker jeg etter publiseringsmuligheter for og vet ikke hvordan de vil utvikle seg. Hjemmebasert skribenttilværelse er gunstig for familielivet - men det er lett å la det gli ut når små og store utfordringer dukker opp. Jeg tviholder også på at nyttig virksomhet omfatter mer enn det en tjener penger på og mer enn (i mitt tilfelle) skrivinga. Jeg baker brød, reparerer klær, syr nye klær, lager ordentlig mat fra grunnen av. Det tar tid, det skal det gjøre.
Forvaltningen av mine egne timer er en daglig utfordring. Kan jeg snu ryggen til pc-en og finne symaskina, selv om det er pc-arbeidet som ligner mest på "jobb"? Den buksereparasjonen er jo også viktig. Kan jeg ta en skitur, jeg som er så fri og frank, og flytte på de uklare skriveprosjektene mine som jeg ikke får fasong på allikevel?
Så - jeg trenger
a) Å virkelig anerkjenne betydningen av de tingene jeg sier at jeg vil, ønsker, synes er viktige. Respektere meg selv. Uansett om andre ikke legger opp livet slik eller om den ene og den andre uttaler seg offentlig om at det er bortkastet tid. Se i øynene at jeg synes det er verdifullt å kunne være i huset når tre skolebarn tramper inn på ettermiddagen, ta en prat når det trengs, mase om rydding av våte votter når det trengs. At jeg synes det er viktig at vi gjør ting fra bunnen av selv, at praktisk mestring er en del av hverdagen - selv om vi aldri baker cupcakes (som visstnok er det ulitimate, lett kritiserbare bildet på hjemmearbeid).
OG
b) En plan. basert på egne prioriteringer og eget realistiske blikk på hva som er mulig. Langsiktig og overordnet - og detaljert for uke og dag. Noen ambisjoner som hjelper meg å løfte blikket, etablere rett og slett produksjonsmål for meg selv, frister, dagsplaner - uansett om et forlag biter på en krok eller ikke. Jeg må virkelig være min egen sjef! Juhu!
Så det har vært formiddagens produksjonsmål: Lage PLANEN. Så skal det bli sving på sakene, tenker jeg. For vi har jo nok av tid....?
Ha en god dag - med nok av tid!
Planer har jeg mange av, både skrevne og uskrevne. Si fra når du finner ut hvordan en skal klare å holde seg til disse planene, når byggeplaner må få forrang og unger blir syke.. :-D Du skriver mye fint å ta lærdom av. Det er med seg selv en skal være fornøyd, først.
SvarSlettSvaret er at du kan IKKE kreve av deg sjøl at du skal kunne holde deg til planer som ikke har tatt høyde for nettopp sjuke unger og mer bygging. For dere har jo tre små unger. Og bygging er jo en del av planen (såvidt jeg har skjønt). Dette er noe dere allerede har valgt som viktig. Og da kommer det til å bli uforutsette forsinkelser med bygginga og sjukedager.
SlettVi har alle rammebetingelser for våre frie valg. Noen av rammebetingelsene har vi valgt selv, andre har ramla ned i hodet på oss. Noen kan vi endre, andre ikke. Men mellom valgte og gitte rammebetingelser - der kan du lage noen planer som kanskje kan fungere. Fungerer det ikke så er det stort sett planene, ikke livets gitte rammebetingelser som kan endres... :-)
Boff. Dette strever jeg også med. Hver gang jeg synes at det går ganske bra kommer Luther og brøler til meg. Jeg øver meg på å ikke høre på det øret men heller stole på at jeg får ting til å fungere, det har jeg alltid gjort.
SvarSlettHehehe. Luther og norsk pietisme sitter rotfast i oss uavhengig av velferd og overflod, ser det ut til. Men vi får stå på - bli voksne etterhvert og frigjøre oss fra det vi greier.
SlettFlott innlegg! Har fulgt bloggen din over tid, og du gir meg mye inspirasjon og styrke til å tenke ut sin egen vei. Vi trenger ikke gjøre som de fleste andre, men heller følge sin egen sti som føles mer rett. Takk!
SvarSlettSå fint at jeg kan inspirere! Tusen takk for at du kommenterer. Lykke til videre på stien din.
SlettTakk for gode spørsmål og svar....jeg vil finne flere spørsmål og svar selv etter dette...jeg kommer tilbake. Ha en flott lørdag
SvarSlett