Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Vi har snakket mye om det delte Tyskland, Berlinmuren og 9. november i det siste.

På skolens jubileumskonsert sist uke sang 11-åringen solo på Beethovens An die Freude - på tysk. Samme symfoni ble framført under markeringen av Berlinmurens fall på søndag. Vi har sett på bilder, snakket, husket og tenkt.

Murer faller. Verden endres. Vi kan påvirke. Det ønsker jeg å fortelle mine barn.

Og det har jeg skrevet om her: Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Les gjerne!

Fredagstanker om rettferdighet

Barn er ofte veldig opptatt av rettferdighet. Kanskje er det fordi de er små og avhengige av beslutninger som fattes av andre, av oss voksne? En voksen som blir oppfattet som urettferdig lever farlig - og undergraver sin egen autoritet.

Barns blikk på rettferdighet er ofte basert på en ren matematisk likhet. Like mye saft i hvert glass. Ti nonstop til hver og en og en halv tyggegummi. Likt er likt. En interessant undersøkelse fra NHH i Bergen viste at mens tiåringer i stor grad står for et slikt egalitært (likhetsbasert) rettferdighetsbegrep - så hadde ungdommer i økende grad med alderen en større andel som la et egalitært rettferdighetsbegrep til side - og i stedet hevdet et rettferdighetsbegrep basert på innsats, et meritokratisk rettferdighetsbegrep. En får det en fortjener.

I tillegg var det i alle aldre en ganske lik andel som sto for et tilfeldighetsprinsipp, det er rettferdig at det er som det er, den som har flaks kan beholde det han har. Det er nærliggende å tenke på Fetter Anton - dette er et ideal som passer ham.

Vi voksne backer gjerne opp barnas likhetsbaserte rettferdighetsbegrep. Vi oppfordrer dem til å dele likt. Vi ber dem dele lekene sine med barn på besøk. Her i hagen har vi to husker og tre barn, jeg har stått mange ganger med klokke og delt husketid likt når det har vært strid om godene. Vi synes barna er rause og flinke når de tenker på å dele med dem som ikke har, låner bort fotballen og hoppetauet. Slik skal det være.

Men som voksensamfunn - og det budskapet vi muligens formidler som ungdom med større bevissthet om samfunnsrammene omkring seg fanger opp - så lever vi i mye større grad etter et innsatsbasert rettferdighetsbegrep. "Jeg har jobbet for disse godene, da er det rettferdig at jeg nyter godt av dem." (Selv om du har mindre enn meg.) Med dette kan vi forsvare at vi vandrer forbi romkvinnene på gata med pappbegrene sine - på vei hjem til vår lørdagspizza og tette tak over hodet og varme senger til hele familien. Forbi henne med pappbegeret og skautet.

Fordi vi mener at det vi har - det er det rettferdig at vi har?

Det er et umulig resonnement å forsvare. Jeg kan ikke se noen måte jeg egentlig kan rettferdiggjøre at jeg har endt opp med dette vinnerloddet i verdenslotteriet om gunstig sted å dumpe ned på jorda. Barna mine kan legge seg mette hver kveld, jeg har flere tusen bøker i hyllene og ungene mine er fullvaksinerte og har null hull og nok av vitaminer innabords. Hvordan kan det være rettferdig? Det er ikke basert på min innsats i hvertfall.

Det er ren og skjær Fetter Anton-flaksbasert rettferdighet. Og ham vil jeg jo ikke forsvare.

Jeg har ansvar for å formidle klokskap og ansvarlighet til mine barn. Samtidig har jeg ansvar for å ikke legge en for stor byrde på deres skuldre. De er "uforskyldt" i hvor de er født, i hvilke privilegier de har fått. Skjevfordelingen i verden er ikke deres skyld - men det blir deres ansvar, som så mye annet.

Det er mye ambivalens og mange avveininger å ta.

I mellomtiden kan det hjelpe å være takknemlig. Takknemlighet er ikke bare en gammeldags, religiøs øvelse. Det er en grunnleggende bevisstgjøring om det vi har fått i livet som slett ikke er en selvfølge. Det som er gitt oss og som vi kan være takknemlige for.

Det å tro at privilegier er en selvfølge er å lure seg selv. Takknemlighet er bedre.

Min takknemlighet i kveld:
Denne vidunderlige sommervåren
Den bugnende kjøkkenhagen
Drivhuset som den gode mannen har bygget og som er fylt av tomat- og agurkplanter
Fortsatt noen blomstrende syriner
Mange badeturer forrige helg
Mange nattarbeidskrivetimer har kommet i mål
Godt samarbeid her i huset
Syke unger som friskner til
At jeg har stått grytidlig opp hver dag og stort sett fått meg en løpetur før jeg vekker småtroll
Tross styr og ståk, så er sommeravslutningsstafetten som vi er midt inne i, også noe å være takknemlig for. Tre kjekke skoleunger som vokser alt for fort - og disse ritualene og avslutningsseremoniene som framkaller klumper i halsen og blanke øyne og noen øyeblikksglimt som holder oss fast - akkurat nå

God helg

Variert barnehverdag

Trøtte mandagsmorgens-unger. Frokost og matpakker. Radio om tragedien i Lærdal, tenke og snakke om brann og fare og trygghet. En tidlig avgårde på svømmetime. En skal møte venninneflokken. En får voksenfølge i dag. Bobledresser og varme votter og støvler. Lillebror tar med skiene for å gå på ski i skolegården i friminuttene. Katten smyger seg mellom beina våre og utforsker snøen i dag også.
Lillebror blir hentet tidlig, finner ham i en snøhule i skolegården, får hjelp med ski og støvler, tid til å prate bare med ham på veien hjem. Vil rett igang med store ark og malepensler og masse maling ved kjøkkenbordet. Symmetri-bilder, inspirert av mattetimen. De store bruker en time på de få hundre metrene hjem, det er så mye snø å herje i på veien. Røde kinn og fjas og tull. Fyr i ovnen, suppe på tur. Kose med pus. Strikke. Spille gitar. Smøre ski til skitrening. Spille piano, finne på en låt. Lese ut ei bok. Henge rundt det samme kjøkkenbordet og gjøre lekser. (Lillebror hadde mattelekse på pc-en, oppgaver på læreverkets hjemmesider). Et brød ferdig, det glutenfrie. 
Alle fem rundt middagsbordet. God tid. Lite tull. Så litt mer tull. Godt å være oss. Tid til en tekopp. Lage ny brøddeig. Storebror avgårde på skitrening. Tiåringen strikker og strikker.  Lillebror smører brødformer. Jeg knar og elter. Tiåringen lærer seg å felle av på toppen av lua. Kveldsmat. Bare to unger i kveld, med en på trening - da blir det ei annen bok enn fellesboka for tida. I stedet for Den hemmelighetsfulle øy av Jules Verne - leser vi derfor boka Ante av Tor Edvin Dahl (ja, den som gikk på barne-tv en gang i urtiden da de voksne var små...) Det er rein og Finnmarksvidde og skolegutter som står tolv timer på ski på vidda for å fange inn en rein, uten å spise eller hvile. Og det er mer strikking og tegning mens vi leser enda litt til. Så drikker vi te og pusser tenner og får varmet opp en frossen og rødkinnet og strålende fornøyd skigutt i dusjen og lagt den minste og viser avslutningen på lua til den mellomste og dermed kommer ei fullført selvlaget lue på ei hoppende stolt jente før også hun kryper under dyna og sniker seg til litt Maria Gripe-lesning før lyset slukkes. Tre små mellomstore i seng. 

To store rydder kjøkken, vasker opp, hører radio, spiser resten av suppa med det varme brødet, sjekker mail, skriver litt. Det var den dagen.

Overskrifta på dette innlegget er "egentlig" Ikke-digital barnehverdag. Analog barndom, kanskje. Slik akkurat denne dagen i hovedsak var for barna, i mindre grad for oss voksne.

Og så full og rik en slik vanlig hverdag er - av snø og garn og bøker og musikk og mat og alt annet analogt.

Det er noen regler for spilling og sånt her i huset. Det betyr at det ikke bare er å spille nårsomhelst. En del dager er det ingen spilling i det hele tatt. Men det betyr heller ikke at det er noe forbud. 

Vår rettesnor har vært å sørge for at ungene også får rikelig tid til alt det andre som bør høre barndommen til. Slik at livet kan være variert. 

Fredagstanker: En leder for oss alle har forlatt oss

Dette er en sterk dag. Våkne opp til sangene på radioen, og med en gang forstå at nå er han død. Nå er Mandela død. Beretningene og minneordene som fyller radioen og avisene.

Dette må dere vite, - forteller jeg mine sprudlende små som pakker opp dagens adventskalenderpakker og smører matpakker. Nå er Mandela død. Hva vet dere om ham?
Og så ser vi på verdenskartet ved kjøkkenbordet og nøster i historie og begreper. Apartheid. Robben Island. Forsoningsprosess. Tiåringen regner ut når Mandela var født og vi skisserer tidslinjer og forsøker å forestille oss hva 27 år på en fangeøy betyr. Og at det er en svært sterk ting at en da jobber for fred og forsoning, ikke for hevn, når en kommer ut. Vi rekker å se på noen bilder på nettavisene før alle må ut i vind og vær.

Jeg har hørt Kristin Halvorsen fortelle om at Mandela og kampen mot apartheid var hennes start på et politisk engasjement. Og jeg har hørt mange andre i dag berette sine historier om hvordan han har vært fundamental for deres politiske engasjement og arbeid gjennom livet.

Jeg forstår at slik var det for meg også. Det var kamper mot vold og urettferdighet å kjempe her i verden og jeg ville være med! Og jeg gikk med Free Mandela-button og drev min egne vesle kamp der ute på bygda. Og heldigvis fantes det noen å slå seg sammen med - og seinere var jeg så heldig at jeg fikk være med på å organisere den nasjonale Operasjon Dagsverk-aksjonen det året midlene gikk til det sørlige Afrika  (sammen med blant annet nåværende fersk statsråd Helgesen, vi var unge da..) - vi organiserte og forkynte vårt rettferdige budskap for skolebarn og ungdommer over hele landet der vi reiste rundt med 20 lysbilder og en kassett. Da var det handling og virksomhet og rettferdighetskamp - og det er et godt sted å være når en er ung, og livet på bygda og i klasserommet for lenge siden er blitt for trangt.

Takk og pris for at jeg fikk disse mulighetene til å la mitt engasjement og min kunnskap om verden vokse - og at jeg fikk møte alle dem som også ønsket å være del av disse kampene. Jeg tror de mulighetene har vært svært sentrale for mitt videre engasjement gjennom livet. For en bevisstgjøring og et blikk på verden - sikkert i det store og det hele viktigere for min egen utvikling enn for sakene og skjebnene jeg kjempet for - - men tross alt bedre enn passivitet og uvitenhet og likegyldighet, uansett.

Og vi er mange - verden over - som startet våre forsøk på å være bevisste og ansvarlige mennesker i verden basert på antiapartheidkampen og Mandelas inspirasjon.

Vi trodde jo knapt at Mandela noen gang kunne bli fri. Vi var innstilt på den evige kampen. At neste kapittel ga frie valg, presidentembete og en forsoningsprosess som all verden burde ta evig lærdom av - løftet hans posisjon enda høyere. På samme måte har det nesten vært utenkelig at han skulle dø.

Jeg vil vise barna mine hvilken posisjon og hvilken enestående påvirkning denne mannen har hatt på frigjøringskamp, rettferdighetskamp og fredelig forsoning. Og jeg vil fortelle om hvordan hans kamp har inspirert mennesker over hele verden gjennom mange, mange tiår - til selv å engasjere seg for det rette, det gode og det rettferdige.

Og så undrer jeg: Hvem skal tenne mine barn? Ser de hvilke kamper som må kjempes i deres tid? Er verden fortsatt slik at de ser at de kan og kanskje vil bruke krefter på kamp for rettferdighet? Eller er den for uforståelig og forvirrende eller for innsauset i underholdning og forbruk til at de kan se en slik vei?

Det vet jeg ikke. Jeg kan gi dem mine beretninger. Jeg kan dele med dem av mine idealer og mine verdier, mine råd og mine håp for verden.

Men de velger sine liv og sine ledestjerner selv.

Det gleder vi oss til hver dag!

Det er mye som er bra hver dag. Det er mye vi gleder oss til og gleder oss over. Heldigvis.

Men noe vi virkelig gleder oss til alle fem hver dag - er selveste kveldsmaten! For da er det lesestund og kosestund. Nå går det mot slutten med den fjerde Harry Potterboka - og vi har det så spennende og gleder oss virkelig til neste høytlesning hele tida. (Jeg har ikke vært så engasjert i de tre forrige. Det har vært greit nok - og moro for ungene. Men nå har det vært et taktskifte i serien, merker jeg. Det har nok vært riktig at vi har ventet litt med å gå videre i serien, selv om det har vært etterspurt fra ungene.)

Dette er barnas kveldsmat før leggetid. Stort sett er Lillebror allerede i pysjen, ferdig badet og klar. Maten er enkel - hjemmelaget grynblanding, yogurt, melk, syltetøy fra hagen, frukt - og tran og vitaminer.  Og varm te til de voksne. Pappakjæresten har lesejobben. Jeg reparerer tøy - eller strikker - eller jobber videre med det enorme prosjektet jeg ikke helt var klar over at jeg begynte på i sommer, nemlig heklelappeteppet mitt. (Jeg har snart heklet alle lappene. Men de skal også sys sammen. Og så har jeg regnet ut at jeg skal stoppe ca 1300 trådender. Og hekle rundt. Det tar sin tid. Men det går nok til slutt. Og hvis jeg lager et slikt teppe igjen  noen gang, og det gjør jeg nok - så har jeg jo lært et par ting som jeg tar med meg.)

Et par av barna - nevner ikke navn - får mange slags behov for å finne på noe, klå på noe og ikke minst røre ganske mye på seg når de er ferdige med å spise. Da blir det vanskelig å få til det som vi alle har lyst til - nemlig lese litt til! I det siste har vi vært ekstra lure. I stedet for å ha noen som danser rundt og tuller med katten og river ned melkeglassa eller ligger under bordet - og virkelig i stedet for å ha noen (meg) som maser om at de små skal sitte stille - og alt annet som fungerer ganske dårlig sammen med høytlesning - så har vi dratt fram kreative sysler for de små som har lyst også. Det er godt å ha noe å fingre med når det er vanskelig å sitte stille. Vi kan ha et brett eller en kurv klar på benken og sette fram når tallerknene er tomme og klokka ennå ikke tilsier leseslutt.

Og så vokser julepresanglageret samtidig. Så det er litt hemmelig hva som lages....

De to store har hver sine kvelder ansvar for å rydde bordet etter kveldsmat. Minstemann går strakt i seng etter tannpussen. 

Vi leser høyt hver kveld. Men den felles fortsettelsesboka vi holder på med til enhver tid, leser vi bare når alle barna er hjemme. Så varierer vi med andre kortere bøker hvis en av de eldste barna er på trening. 

Har dere noe dere gleder dere til hver dag?

kollegaer på kjøkkkenet

Sjuåringen på morgenkvisten:
- Mamma, kan vi være kollegaer?
- Ja, det kan vi vel.
- Men, mamma, hva gjør kollegaer?
- De jobber sammen.
- Det passer jo fint - da kan vi lage middag sammen.

Det er fint å ha kjøkkenkollegaer. For eksempel en smørblid sjuåring som kommer hjem fra skolen og vil gjøre lekser med en gang, sånn at han kan begynne med middagen. Førstevalget for minstemann vil alltid være pannekaker. Han rører og steker, mens jeg tar meg av suppekoking - vi vil nemlig ha gresskarsuppe igjen. Denne gangen med et "matgresskar" - ikke fra lyktegresskaret vårt. Og så koker vi litt eplesyltetøy til pannekakene.















Og så er det myldreliv på kjøkkenet, med lekselesing og grønnsakskutting og stekeos og vinduet på gløtt og lys i det andre vinduet og en brent finger og litt donaldlesing for kollegaen min, en dansende tiåring og en tolvåring på pc-en og en pus som kryper oppi en kurv og det mørkner ute og pappaen går med hodelykt for å fore komposten med alt grønnsaksavskjæret, og da går han jammen med den inne også mens han henter ved og fyrer opp - og jeg burde nesten fravike "no-face"-fotoreglene mine og vise dere mylderet med hodelykt og pannekaker og pus og sjuåring med Donaldblad i ene hånda og stekespaden i den andre.... 

Og mens jeg løp i skogen samme morgen fant jeg en skatt til min unge kollega. En liten haug med glatte fine kastanjer. Det er også sånt en blir glad av.

Er det kjøkkenkollegaer hos deg også?

En fin dag!

Vi smyger oss stille opp i mørket. Pus blir - som alltid - med på badet, enormt lykkelig over at den stille natta er over og det endelig igjen er kosete mennesker å smyge seg inntil. Minstemann kommer inn med olebrummpysj og et strålende smil og øyne som går i kryss (han prøvde seg klokka elleve i går kveld også  - trodde det var morgen da også... har gledet seg så veldig). Vekker jenta vår, sier hun kan få fem minutter til - så skal vi være klare. Alt ligger klart.

Og så blir det helt mørkt. Virkelig helt mørkt. For klokka er enda ikke halv sju - så morgenlyset er langt unna. Og ute er det ikke lys i en eneste gatelykt eller fra en eneste nabo. Hele byen er mørk.

Vi putter den minste i storesøsters seng og famler oss fram til trappa, passer oss for åpne dører. Hvorfor har vi ikke lommelykter klare på soverommene... Og hvorfor er det ikke batterier i alle lyktene... Men vi finner både fyrstikker og lys, en sykkellykt og noen hodelykter og kan se hvor vi går. Og samler troppene og lyktene og lysene og åpner døra. Og synger.

For Storebror. Vår storegutt. Som er 12 år i dag!

Og som tross vennefeiring på fredag, og slekt på besøk på søndag - absolutt holder på selve dagen som selve dagen. Det er jo akkurat i dag han er tolv. Og litt stor - men ikke større enn at det var vanskelig å sove i går kveld, spenningen var så stor!

Det første barnet. Det var uvirkelig. Jeg bar på den store og større og større magen. Jeg telte spark og holdt rundt ham. Vi hadde et guttenavn og et jentenavn klart. Vi hadde satt opp den gamle sprinkelsenga fra jeg selv var baby, og hadde arvet små klær. Jeg hadde strikket en liten jakke. Til og med bleier og ammeinnlegg hadde vi. Men det var fortsatt uvirkelig - at det faktisk, virkelig, på virkelig-ordentlig skulle komme et barn til oss. Selv midt under den uendelige fødselen (for ja, det var en lang jobb) - var det vanskelig å forstå. Inntil det plutselig slo meg, så tårene spratt - der - mellom riene - "Vi skal visst kanskje få et barn i dag!"

"For du skjønner, mammaen din har ikke alltid så lett for å tro på at gode ting kan skje for henne," fortalte jeg den store snart-tolvåringen-som-ikke-kunne-sove - i går kveld, da han spurte igjen om hvordan det var, da han kom.  Til akkurat oss. Akkurat han! Uvirkelig-virkelig!

Gode ting kan skje!

Og så er det gaver og kos på senga og en lykkelig gutt og en ivrig pus og strømmen kommer tilbake, og vi skal ha frokost og klærne må på og bursdagsbarnet skal først i vei og rekke å stå skolepatrulje før skolestart og til og med ha med seg en stor langpannesjokoladekake han lagde i går kveld - og overtales til å droppe sykkelen i dag - og det skal visst regne så alle må ta med regnfrakker og støvler og pus må ikke ut nå for jeg rekker ikke finne ham igjen akkurat nå og pappakjæresten skal på kurs og må visst finne en eller annen buss siden strømmen har rotet til t-banen i hele byen - og jeg skal på MR med den slitne skulderen min og må kjøre i morgenrush og løpe før de andre - og alle kommer seg avgårde

og dagen i dag er i gang.

verdens mest originale engelsklekse

(Advarsel: Inneholder ord som passer aller best for treåringer)

Engelsklekse for andreklassingen: Tegn noe som passer til det du har lært i engelsktimen denne uka. ("How old are you?" "I am seven years old")

Minstemann legger i vei. Store brune kruseduller. Pappaen lurer på hva det egentlig skal forestille.

- Det skal være bæsjen som snakker med tissen!
- Det kan du ikke tegne i engelsklekse!

(Diskusjon om hva som går an, hva som egentlig er lov å tegne i engelsklekse)

Pappaen:
- Det der ser ut som en brun sau, det kan være en sau.
Barnet:
- Javel, da. Så er det en sau, da.

(Mer brun sau. Og så noe gult, litt mindre ved siden av.)

Pappaen:
- Men hva er det da?
Barnet:
- Det er jo tissen.
Pappaen:
- Men det kan du jo ikke tegne. Det snakket vi jo om!
Barnet:
- Javel, da. Da er det et speilegg. Et speilegg som snakker med den brune sauen.

Altså. Lekse som leveres i morgen: En brun stor krusedull (brun sau) som med snakkeboble spør: "How old are you". Ved siden av en veldig bustete gul klump (speilegg) som svarer: "I am seven years old."

Jeg regner med at læreren blir både fornøyd og imponert.

Language to the people. Goodnight.



(Bildet er minstemann som praktiserer både tennis og engelsk på en gård vi overnattet på på vår Irlandsrundtur i sommer.)

Spillet over alle spill!

De siste feriedagene var ungene helt oppslukt. Tiåringen startet det hele en morgen. Tegnet og tegnet. Skrev ut sjansekortene. Klipte penger. Så ble brødrene med. Og så satt de der - i timesvis og spilte sitt selvkomponerte spill.

Spillet handler om å være voksen.

("Det handler om det som voksne gjør, tjener penger og kjøper." Fortalte hun meg. Og da går jo jeg på refleks: - "Mener du virkelig det, er det bare det voksne gjør?" Så roet jeg meg og tenkte - dette er jo virkelig interessant hvis dette er barnets observasjon. Jeg tror det i stor grad er det som er budskapet til barn i vårt samfunn om hva voksne liksom "egentlig" gjør: De går på jobb for å tjene penger og så bruker de de pengene. Det høres veldig viktig og spennende ut.
Vi fikk en interessant samtale om dette. Om hun ser at Mamma og Pappa gjør noe annet også. At vi har oppgaver og utfordringer som vi ikke løser med å finne fram penger.)

Men tilbake til spillet. For det er kjempemorsomt, tydeligvis. Man triller terning. Flytter. Kan trekke sjansekort og få valgmuligheter. Vil du jobbe på biblioteket? For eksempel. Man starter i en leieleilighet - og må betale leie ut fra det man tjener når man er innom jobben. Så kan man kjøpe seg et hus eller en tomt etterhvert. Huset sitt kan en tegne opp på et eget ark og innrede etterhvert med ting man kjøper (eller lager). Så kan en få sjansekort med tilbud om å gifte seg og innimellom trekker man et kort der man får et barn. Eller en kan få tilbud om å bytte jobb. Spillet kan spilles sammen eller en som vil, kan holde på litt for seg selv også.

Lillebror ble frustrert fordi de andre hadde mer penger enn ham, han prøvde og prøvde å få et sjansekort der han kunne finne penger på gata. Storesøsknene prøvde å få ham til å forstå at det i stedet lønte seg å stikke innom den jobben han hadde og tjene litt der.... Viktig lærdom.

Etter mange timers spill økte ambisjonene. Ungene fant fram gråpapir-rullene. Nå er det meste av kjellerstuegulvet dekket av gråpapir og det aller-aller-nyeste spillet vokser fram der. Det tegnes og tegnes. Det gjøres plass for lego og lekebiler i landskapet som vokser fram. De reviderer og utvider. Finner ut at her må det jo være et sykehus og litt flere butikker. Drømmer om sine egne gårder og hager som vokser fram. Jeg er så imponert! Og glad for den gleden ungene mine har av kreativiteten sin.

Så er det pause noen dager. De to gutta nitegner på Ola-bilprosjekt II (den gamle tre-olabilen skal visst få en proff avløser...).

stor - og liten

Plutselig er de så store! Det er et lite blaff - og så er de så store. Alle svømmer som fisker og hopper uti fra berget - og jeg kan dukke ned i boka mi - eller ta meg lange svømmeturer selv uten at noen drukner mens jeg er borte.

Den vesle turen gjennom skogen går som en røyk - ingen klager over lang vei og tung sekk. Storebror har gressklippersommerjobb hos naboer. De store kan stikke på biblioteket selv og bestille og hente enda mer etterlengtet sommerlesning. Eller sykle bort på butikken og kjøpe en sitron for meg. De leser avisene - og grubler over togulykker i Europa. Vi diskuterer fattigdom og fordeling. Plutselig får jeg høre hva de vil studere ("Kinesisk, arabisk og russisk, Mamma, det er bare tre språk - det blir gøy!")- og om Storebrors planer om bilkjøp....

Men jeg klipper fortsatt noen negler og renser sår. Jeg tar på fanget når tårene spretter, synger på sengekanter og maser om rydding. Tiåringen svinser i den blomstrete kjolen fra i fjor, med lange brune bein, for kjolen har visst blitt så kort -  og vil slett ikke bli særlig stor, vil være barn, lenge lenge. Minstemann prøver å hyle seg til sjokolademelk og danser ute i  Olebrummpysj  hele formiddagen og holder rockekonsert med fluesmekkeren som mikrofon. Joda, de er fortsatt små også.

Og så deler jeg av menneskeerfaringen - at vi alle er både små og store - at slik er det å være menneske. Slik er det lov å være som menneske - være både liten og stor. Samtidig. Mestre og ta ansvar - og være den lille som trenger støtte og hjelp. Begge deler samtidig. Det ligger ikke en skummel voksenframtid der framme der en må greie alt helt alene, aldri tøyse og ha konsert med fluesmekkeren, aldri mer løpe barbeint og glemme å rydde opp etter seg, eller der en aldri mer får trøst og hjelp når alt blir dumt. Vi skal ha mennesker rundt oss og hjelpe hverandre og gi hverandre utviklingsmuligheter - til å vokse og bli store og sterke og flinke - og til å være nære, støttende og trøstende. Stor og liten.

merkedag

Det er en merkedag. Tårene ligger bak der. Jeg skrur opp radioen når Laleh synger Some Die Young. For sånn er det. Så inderlig vondt er det. Some die young.

Og det er også en vanlig sommerhverdag. Med glade barn plaskende i skogsvannet. 

Og det er den sommerdagen jeg alltid står på kjøkkenet og baker gode saker. Hvert år. Klipper og limer et vakkert kort. Fullfører de siste presangene. I år sydde jeg ferdig allerede to dager før fristen!

Til den store flotte jenta som jeg gikk og bar på langt på overtid - den varme varme sommeren for ti år sida og som endelig kom - alt for fort, men som - takk, takk, takk - ble berget av en rådsnar jordmor. Vi fikk henne. Vår jente, den kloke, sterke, omsorgsfulle, kreative og ansvarsfulle jenta vår. 
I morgen er det hennes tiårsdag. Ungene spør - kan vi flagge i år? Vi lover at det kan vi. For to år siden kunne vi ikke heise noe flagg da vi våknet til de skrekkeligste tallene om morgenen 23. juli. Men også den gangen var vi takknemlige over å kunne samles - huset var fullt av folk som trengte hverandre og et sted å være sammen.

Slik kommer denne dagen for alltid til å være. I spennet mellom kakebakingen og tårene. Sorgen og takknemligheten.

statsministeren, lykken - og vi andre foreldrene

Jeg blafrer gjennom nettavisene og ser et oppslag om at statsministeren, selveste Jens, ikke hadde vært forberdt på sorgen da ungene flyttet. Først da skjønte jeg hvor lykkelig jeg var, sier han visst.

Jeg trenger jo ikke lese mer. For det treffer meg midt i magen og midt bak øyelokkene. Slik er det. Denne hverdagslige og intense og myldrende og møkkete og masete lykken som jeg nå har som gave og som jeg lever midt oppi nå - disse raske og fulle og travle og krevende åra. Tenk at de skal være over en gang. En gang blir det slutt på skokaos i gangen og smugspising fra oboyboksen, med avslørende spor over hele kjøkkenet... og slutt på søskenkrangel, øving av gangetabellen og ferieturer med tre som synger øysteinsundesanger om kapp i baksetet og slutt på jublende unger i vannsprederen om kvelden. Visstnok. Jeg håper det er inderlig lenge til!

Vi spiser kveldsmat ute under trærne. Kjøligere, tross alt, enn i varmen inne etter en intens solskinnsdag. Lykter. Sultne unger. Porsjon på porsjon. Høytlesning. En nybadet minstemann i bare badekåpe klatrer til topps i et tre og jodler først av glede og må til sist hjelpes ned. 

Jeg synger på tre sengekanter. Tre varme sommerunger som ikke orker verken pysj eller dyne. Plastre på tær og knær, det går med ti meter på en sommer.... Badetøyet henger til tørk på verandaen, ryggsekkene venter på ny tur i gangen. De første bringebærene er prøvesmakt. Takk og pris for disse tre.

I morgen møter vi en dag som for alltid vil minne oss om dem vi mistet, og om dem som mistet sine. La det aldri, aldri skje igjen!
Men vi vet også at vi alle skal miste og bli mistet. La oss ta i mot den lykken og det mylderet som vi kan få - i den korte tida vi har!

Alle skal få være med og bestemme! Jentene og guttene.

For i dag markerer vi hundreårsdagen for innføring av kvinnelig stemmerett i Norge.
Det ble litt av en frokostsamtale rundt bordet i dag tidlig - det var såvidt vi rakk skolen etterpå! Det er så moro med kvikke og interesserte unger. Og det er så moro og viktig å kunne nøste opp tråder og åpne opp dører til samfunnet og verden rundt oss, på deres nivå - og så løfte nivået litt og litt oppover.

Dette er morgendagens bestemmere. De skal være med - alle skal være med å bestemme. Da må en både vite, spørre og reflektere.

Vi måtte jo tenke litt på hva et egentlig er med denne stemmeretten - det å være med å bestemme - hva er en med på, egentlig? Det er vel verdt i vår tid å minne om at en gang i tida trodde en faktisk at jenter og damer ikke kunne ta ansvar for å bestemme for fellesskapet. Samtidig kan vi minne om at det heller ikke var alle mennene som fikk denne retten, det stiltes krav til eiendom eller profesjon. Den historiske bakgrunnen er viktig for å forstå dagen i dag.
Og så nøster vi videre. Hvem er Jens Stoltenberg, egentlig - er det en som spør, og hva gjør statsministeren. Og disse partiene. Og forskjellen på Storting og regjering... Noen husker mange partier og ramser opp. Lillebror som er venstrehendt er helt klar på hvilket parti han mener er best. Han mener dessuten at dette partiet - Venstre - er størst, noe som jo ikke stemmer helt, men han blir litt mer fornøyd når jeg forklarer at det i hvertfall var først.

Niåringen reflekterer videre og lurer på hva det egentlig betyr å være "størst". Så kan vi snakke om både stemmetall, meningsmålinger og Stortingsrepresentanter.

Og jammen drar ikke niåringen tråden videre til det amerikanske systemet - og lurer på forskjeller og likheter. Obama kan bare sitte i to perioder, men hva kan Jens Stoltenberg. Og så tar vi de amerikanske partiene og sveiper innom kongressen også.

Men så var de de partiene. Hva mener egentlig Høyre, lurer de på. Og hun Erna, er hun statsminister. Og hva stemmer du på, Mamma? Jeg skal oppdra samfunnsbevisste borgere - ikke bare belære dem om mitt eget syn. Jeg forteller at alle partiene mener ganske bra ting, i hvertfall ting som noen mener er bra (men jeg er ikke enig med alle, det er nettopp det stemmerett handler om). Jeg tegner en klassisk høyre-venstreskala bakpå den tredje sommeravslutningsinvitasjonen som er kommet - og forsøker å plassere de ulike partiene. Viser dagens regjeringskoalisjon. Viser mulig koalisjon litt lenger til høyre, siden de har brakt Erna på banen allerede. Viser at Lillebrors favorittparti ikke er til venstre, men nesten midt på. Forteller hvor omtrent på skalaen jeg befinner meg (nå kan dere jo gjette!).

Hvordan beskriver en en høyre-venstre-skala for tre skolebarn under 12 år - forenklet og forståelig men allikevel med rettferdighet overfor de ulike partiene? Jeg sier at de fleste er ganske enig om hvordan det bør være i Norge, at vi skal ha skoler og sykehus og veier og sånn - men at de er mer uenig om hvordan vi skal få det til. Om en skal ha mange regler og fellesordninger - eller la folk tenke ut ting selv (Regler! Sier ungene. Folk plukker jo ikke søppel i skogen engang hvis de får velge selv!). Om en legger mye vekt på ordninger der vi deler med hverandre - eller legger mye vekt på at folk kan ordne ting selv og betale mindre skatt (Dele, sier de fleste rundt bordet!). Og igjen må jeg vise at de fleste partiene i Norge sirkler rundt midten.

Det er viktig å være med og bestemme. Vi er et ressurssterkt land med en velutdannet befolkning. Alt for ofte hører en allikevel slike ting som "det er bare sånn det er". Men ting er ikke bare "sånn det er"! Det er sånn som vi bestemmer det i fellesskap! Vi kan ikke sitte i sofaen og klage. Vi kan mene noe, engasjere oss og delta. Jenter og gutter, gamle og unge. Det vil jeg lære ungene mine.

det gode mylderet

I går kveld, pust ut -pust inn. Nyvaskede gulv over hele huset, ingenting er så effektivt som en barnebursdag - da er en jo nødt, etterpå, sjokoladekake og ketchup på alle gulv... Kjæresten vasker opp, alle de rare koppene våre og de blomstrete loppemarkedskaketallerknene som ikke går i oppvaskmaskina. Jeg ser  bursdagsvimplene under taket og i porten ute - 

og klessnora med alle påskemaleriene. Syrintreet på kjøkkenet fullt av malte egg. Mellom huset og lekehuset henger en snor med ballonger.  Sånn er det hos oss.

Lyktene brenner. Vi glemmer å ta inn flagget før det blir mørkt.

20 klassekamerater - alle guttene og alle jentene, alle må med -  til vår strålende sjuåring har vært samlet til pølser og kaker og lek. Alle foreldre invitert på hentekaffe midt i kakesmulene en halvtime før selskapsslutt. Folk blir kjent, får skravlet litt, noen vil ha mer kake - alle kan være med i mylderet. Det er rebus og en skatt som finnes i stekeovnen.... Det er tegnebord på kjøkkenet og langbord i stua. Alle er med. Dagen før var det slekt og andre venner. Gode dager da en kan fylle huset.

Og jeg er så glad for at dette er livet vårt. Det er ikke styla og stilig. Det er myldrete og fargerikt og romslig. Vi har kopper og plass til alle. 

Det ble malt noen påskeegg i år også. Tre syke barn brettet opp ermene, jeg blåste egg, og etterpå stekte vi pannekaker. 

Og mannen malte kjøkkengulvene. Sjokoladebrune. Nå blir det sjokolade hver dag....

Tre syke små har holdt oss litt i ro. (Med mange bøker, med maling, med strikketøy og brettspill. Og sånn.) Men ikke bare inne. Vi har fått vårsol og fregner så det holder. Sol hver dag, uansett hvor vi var! 

(Vårtur til Huk - vi som holder til i skogkanten fryder oss over en tur til sjøen - og har lagd oss denne påsketradisjonen. For to år siden satt jeg her på Langfredag og skrev prøveforelesning om Foucault. Det glemmer jeg vel heller ikke....)

Alle de gamle påskekyllingene er framme, det er en skokk med gule isoporkuler som fortsatt pryder hver en krok... Og litt ny karse. Og pelargoniar som spretter ut.

Mylderet er på plass. Nå er hverdagen tilbake også. Og april. Det skal bli bra, tenker jeg.

Ha en fin etter-påske-dag.

(Disse bittesmå harepusene var skatten som bursdagsgjestene fant i går...)

solskinnsdag

Det er solskinn gjennom flekkete vinduer - og det skinner lyse felter på hvite vegger. 

Det er ikke iskaldt - bare  kaldt. Og jeg tror sola varmer gjennom vinduene, jeg tror det....

En kan jo si at det ser ut som det skal bli vår i år også.

Det er en passe-pjusk seksåring, som er blek og snufsete, men fornøyd og småpratende - med gulvet fullt av lego og treklosser og den femte cd-en av lydboka i sving. Alle leker er hans i dag - de andre er jo ute i verden på skolen. Og matlysten er litt bedre enn i går.

Det er en lang og god telefonprat med mor/mormor - og vi kjenner at vi er nær selv om det er noen mil mellom oss.

Det er en artikkel som ikke skriver seg selv i dag heller, tydeligvis - og som skyves litt bak i samvittigheten ved at jeg tar vaskebøtte og støvsuger fatt og får huset til å virke litt sivilisert. Så har man jo gjort noe, i hvertfall. Og så sjekker jeg litt mer litteratur, mens legobyggverkene vokser. Og snart kommer skolebarna.

Vi har en god dag!

Positiv i pøsende regn...

Bildet er fra en annen høstdag. Hagtornen i skinnende sol. I dag har det vært pøsregn.
(Til dem som etterspør mer negativitet i bloggverdenen, kan jeg informere om at det har vært tungt å være produktiv på pc-en i dag. Sånn er livet. Det har jeg egentlig ikke tid til. Det betyr at jeg må skrive mer en annen kveld. Men noen sider ble det jo... Sånn - ferdig med det negative for denne posten.......)

To-tre unger (egne og lånte) har hatt juleverksted på kjøkkenet i dag! På eget initiativ (jeg er ikke helt klar ennå!) I hele dag. Bare avbrutt av et par timer ute - i full entusiasme da også i pøsregn og søle. Så da er det i gang - masse nisser og julekort er produsert. Storebror har støvsugd og stekt speilegg til hele gjengen til lunsj. Jule-jentene ryddet ordentlig etter seg på kjøkkenet. Lillebror gledet seg hele dagen til å kjøpe fotballstøvler - for snart, snart, etter høstferien starter fotballtrening... Da blir livet enda mer verdt å leve for minstemann, ser det ut til - ikke at det er så lite å ta av fra før heller. ("Det er godt av vi kan kose, tenk om vi ikke visste at vi kunne kose, Mamma.")

Det er godt å være omgitt av små mennesker som er glad for så mye.

Det er fyr i ovnen. Det er ulltøy til tørk. Mannen har vasket huset. Jeg har fått sjokolade. Møkkete regndresser får henge til en ny regnværsdag. Det er et nybakt glutenfritt brød til Storebror på kjøkkenbenken. Jeg vet ikke hva jeg skal bli når jeg blir stor - eller etter jul. Men jeg har mye fint garn i skuffer og kurver... Det var lov å lese lenge på senga for små høstferieunger. Jeg har fått ryddet vekk litt av sommertøyet.

Nå sover alle.

God høstferie - enda noen dager - til deg. Med eller uten juleverksted, pøsregn, klesvask eller fotballstøvler.

hverdagsferie

Nå er det hverdagsferie. Det er unger som surrer i pysj om morgenen, det er ingen matpakker å smøre, ingen lekser, ingen foreldremøter. Vi voksne har hendene fulle med jobb (jaja) - men det går greit med en på pc-en hjemme - og en som drar avgårde.

Det er unger som trenger dette lille glimtet av fridager sånn passelig etter skolestart. Det er fantasi og prosjekter og krangling som skal bli gjort. Og så husker vi på noen av de gode hverdagsferiegrepene - at det å ha noen faste punkter, noen arbeidsoppgaver som trengs og kreves - det gjør at stemningen og fellesskapsfølelsen og roen øker (og kranglinga og masinga reduseres). Tre oppgaver til fordeling i formiddag - en tok oppvasken, en tok klesvaskrydding og opphenging av ny vask, og en tok støvsuging i en støvete kjeller. Og jeg skal omstrukturere et førtisiders kapittel - jepp.
Og snart kommer Mormor og Morfar med et lass ved til oss - da skal det bli en god tekopp å få!

ingenting, hurra!

- Du mamma, skal vi noe i helga - er det noe spesielt som skal skje, liksom?
Tre spente kveldsmatunger...

- Hmm, la meg tenke, nei jeg tror ikke det er noe spesielt denne helga...

Tre små i kor:-ÅÅÅ så fint!! Da kan vi gjøre hva vi vil!

Ja - det kan vi - vi kan ha fri. (Jeg tror at for denne familien er det de aller fineste helgene - de som er åpne og klare for å ha fri. )Og ideer har vi jo...

Storebror mener at vi skal ta en tur i en skog på den andre siden av byen - der han vet at det ligger et elgskjelett som vi kan grave opp. (Tja....)

Den nystarta førsteklassingen vil drikke sjokolademelk. (Hele helga?)

Niåringen lister opp alt hun har av planer. Hun trenger virkelig en hel helg. Hun skal rydde nye og gamle ting på rommet. Hun skal skrive brev til en sommerskolevenninne. Hun har planer om å lage en larve av filt og perler. Hun har ny pianolekse. Og...

Vi er to av samme slag. Jeg vil også gjerne rydde. (Det gjør godt å få gjort det i blant - selv om jeg forkynner det glade budskap om å leve i og akseptere mylder og rot...) Og få oljet symaskina og sydd litt. Og så er det masse epler som trenger litt behandling på kjøkkenet for å gå en god vinter i møte. Og hvem vet, kanskje vi kan finne et loppemarked (jeg vil gjerne slippe elgskjelettet...)

Mest av alt gleder vi oss til at pappakjæresten kommer tilbake etter en lang uke med mye reising. Og så skal vi fyre i ovnen og sove lenge og være sammen.

kutt opp!

Det kan bli for mye for noen og enhver. Når en er minstemann i flokken, verdens sterkeste seksåring med alle følelsene, alle ønskene, all tiltakslysten og alt som skjer - så kan det i blant bli behov for å brøle litt.
Da tyr Lillebror til sitt egenkomponerte stoppsignal - kombinasjonen av "kutt ut" og "hold opp" - nemlig:

KUTT OPP!

Det forstår vi.

Ha en fin dag!
(Bildet er nesten helt urelatert - men det er seksåringen, her superfornøyd, i ferd med å grille perfekte marshmallows på den fine bålplassen vi har laget av den gamle bryggerpanna.. Her lager vi de fleste middagene når vi er i sommerhuset..)

hverdag igjen

Jeg er et hverdagsmenneske så det holder. Holder meg fast i rytmer og ritualer og hverdagslivets krav. Det holder meg oppe og i gang og gir mening i tilværelsen.

Nå er skolen igang. Denne gode lange sommerferien er over (- selv om sommeren ikke er over, selv i dag fikk vi oss en kveldsbadetur til skogstjernet vårt.) I går fulgte vi minstemann til sin aller første skoledag - i plaskregn. I dag gikk jeg i solskinnet med tre opplagte skolebarn til skolen; de store får jo også følge nå som minstemann skal følges. For en gjeng!! (Og for en stolt mamma.)

Det er godt med de lange somrene - at på slutten er en jo klar. Klar for timeplaner og nye viskelær og sokker i skoene og til og med å pakke regnfrakken med i sekken for sikkerhets skyld.

Kanskje er jeg klar jeg også? Det ble en lang og innholdsrik sommer. Jobben har vært langt vekk. Det kjennes godt å møte den gode rytmen med hverdagsfrokoster og tidlige morgener - og den store skravle- og påfunnsentusiasmen rundt middagsbordet når vi "endelig" samles igjen alle fem etter en dags eventyr. Dobbelt så mye brødbakst som i ferien (hvordan går det til?) Navning av klær. Litt mer system på handling og husvask.
Det er helt greit. Det er mer enn greit - det er en god og kjent rytme å vende tilbake til.

Litt mer usikker er jeg på den t-banereisa til byen og denne jobben og sånn.... Men det går seg vel til det også. Jeg får lære av verdens mest entusiastiske seksåring, han som er vår førsteklassing av året. Han går offensivt og gledesfylt løs på utfordringene og tar for seg av de gode sider livet har å by på. Skolestart i plaskregn - da kan man jo få ha paraply og la regntrekket på sekken få sin debut - hurra!