Fredagstanker: En leder for oss alle har forlatt oss

Dette er en sterk dag. Våkne opp til sangene på radioen, og med en gang forstå at nå er han død. Nå er Mandela død. Beretningene og minneordene som fyller radioen og avisene.

Dette må dere vite, - forteller jeg mine sprudlende små som pakker opp dagens adventskalenderpakker og smører matpakker. Nå er Mandela død. Hva vet dere om ham?
Og så ser vi på verdenskartet ved kjøkkenbordet og nøster i historie og begreper. Apartheid. Robben Island. Forsoningsprosess. Tiåringen regner ut når Mandela var født og vi skisserer tidslinjer og forsøker å forestille oss hva 27 år på en fangeøy betyr. Og at det er en svært sterk ting at en da jobber for fred og forsoning, ikke for hevn, når en kommer ut. Vi rekker å se på noen bilder på nettavisene før alle må ut i vind og vær.

Jeg har hørt Kristin Halvorsen fortelle om at Mandela og kampen mot apartheid var hennes start på et politisk engasjement. Og jeg har hørt mange andre i dag berette sine historier om hvordan han har vært fundamental for deres politiske engasjement og arbeid gjennom livet.

Jeg forstår at slik var det for meg også. Det var kamper mot vold og urettferdighet å kjempe her i verden og jeg ville være med! Og jeg gikk med Free Mandela-button og drev min egne vesle kamp der ute på bygda. Og heldigvis fantes det noen å slå seg sammen med - og seinere var jeg så heldig at jeg fikk være med på å organisere den nasjonale Operasjon Dagsverk-aksjonen det året midlene gikk til det sørlige Afrika  (sammen med blant annet nåværende fersk statsråd Helgesen, vi var unge da..) - vi organiserte og forkynte vårt rettferdige budskap for skolebarn og ungdommer over hele landet der vi reiste rundt med 20 lysbilder og en kassett. Da var det handling og virksomhet og rettferdighetskamp - og det er et godt sted å være når en er ung, og livet på bygda og i klasserommet for lenge siden er blitt for trangt.

Takk og pris for at jeg fikk disse mulighetene til å la mitt engasjement og min kunnskap om verden vokse - og at jeg fikk møte alle dem som også ønsket å være del av disse kampene. Jeg tror de mulighetene har vært svært sentrale for mitt videre engasjement gjennom livet. For en bevisstgjøring og et blikk på verden - sikkert i det store og det hele viktigere for min egen utvikling enn for sakene og skjebnene jeg kjempet for - - men tross alt bedre enn passivitet og uvitenhet og likegyldighet, uansett.

Og vi er mange - verden over - som startet våre forsøk på å være bevisste og ansvarlige mennesker i verden basert på antiapartheidkampen og Mandelas inspirasjon.

Vi trodde jo knapt at Mandela noen gang kunne bli fri. Vi var innstilt på den evige kampen. At neste kapittel ga frie valg, presidentembete og en forsoningsprosess som all verden burde ta evig lærdom av - løftet hans posisjon enda høyere. På samme måte har det nesten vært utenkelig at han skulle dø.

Jeg vil vise barna mine hvilken posisjon og hvilken enestående påvirkning denne mannen har hatt på frigjøringskamp, rettferdighetskamp og fredelig forsoning. Og jeg vil fortelle om hvordan hans kamp har inspirert mennesker over hele verden gjennom mange, mange tiår - til selv å engasjere seg for det rette, det gode og det rettferdige.

Og så undrer jeg: Hvem skal tenne mine barn? Ser de hvilke kamper som må kjempes i deres tid? Er verden fortsatt slik at de ser at de kan og kanskje vil bruke krefter på kamp for rettferdighet? Eller er den for uforståelig og forvirrende eller for innsauset i underholdning og forbruk til at de kan se en slik vei?

Det vet jeg ikke. Jeg kan gi dem mine beretninger. Jeg kan dele med dem av mine idealer og mine verdier, mine råd og mine håp for verden.

Men de velger sine liv og sine ledestjerner selv.