Fredagstanker: Respekt for at ting tar tid

Hva er stress?

Noe av det er følelsen av utilstrekkelighet. At uansett hvor fort vi løper så er det alltid så mye vi ikke rekker. At vi alltid bare rekker det som haster akkurat nå, det som må være klart om ti minutter  (eller for ti minutter siden).
At vi hele tida må riste på skuldrene og hodet og hva-det-nå-er, - og smile og si at neida-joda-det er da ikke så nøye da - når vi egentlig synes at det er noe vi gjerne skulle gjort og er lei oss for at det ikke går. Men vi må altså blåse det bort og si at detgårsåbraså. Og det går jo sikkert bra, bortsett fra at du blir stressa.

Jeg tenker at mange merker dette nå på denne tida. Når vi kjenner på at det er ganske mye som er ganske koselig både å gjøre og ha gjort. Og at dette ikke bare er urimelige pålegg fra avlegse tradisjoner eller forgange husmoridealer, i hvertfall ikke bare. Det er også fint. Fint å lage pepperkakehus med ungene. Eller en julekurv. Eller få vasket inni det kjøkkenskapet. Eller tent en lykt. Eller tatt en aketur i mørket eller sydd en julekjole for den saks skyld. (Og for all del, jeg sier ikke at DU SKAL verken gjøre eller like noe av dette, men det kan jo hende at det er noe julete, eller noe beslektet med en annen tid på året eller noe som helst, som du faktisk liker og verdsetter og trives med. Da er det det jeg mener, bytt det ut med eksemplene her, stryk det som ikke passer og les videre....)

Veldig mange av disse tingene som hadde vært fint, er knyttet til den såkalte fritida vår, altså den ikke-lønnede delen av tilværelsen. Vaske huset er en kjent fritidsaktivitet. Baking og kurvlaging også. Eller sy en presang. Det er fritid alt sammen. Og fritid er vi vant til å rangere lavere i verdi enn arbeidstid.

For jeg tror at mye av problemet bunner i at vi ikke høylydt og tydelig og markert i våre egne liv respekterer at ting tar tid, også i fritida vår. At en del av det vi verdsetter må prioriteres. Det må settes av tid, dersom vi skal få det til.

Arbeidsdagen din tar kanskje åtte timer av dagen din. Kanskje mer. Kanskje pluss nødvendig reise. Det vet vi. Den tida setter vi av og det gjør vi først - og så kan vi se på hva vi har igjen. Det føles ofte ikke som så mye. Derfor trøster vi hverandre med at det er ikke så greit, og det er ikke så nøye. Du trenger ikke gjør det, gjentar vi til oss selv og hverandre.

Jeg mener ikke at du skal prioritere noe du ikke verdsetter selv. Men jeg mener samtidig at det er en mulig nøkkel til  mindre stress og større følelse av tilstrekkelighet at vi begynner å respektere vårt eget ulønnede arbeid, vår egen aktive virksomhet  og realisering av mål uavhengig av lønn og ansettelsesforhold. Dermed må vi også opparbeide oss en respekt og raushet i forhold til oss selv basert på erkjennelsen av at ting tar (faktisk) tid. Det tar ikke dermed nødvendigvis urimelig mye tid. Det er helt mulig å få bakt en ladning med brød fra kl åtte til kl ti en tirsdags kveld, hvis hjembakt brød er noe du synes "hadde vært fint å få til". Men du må respektere din egen innsats, sette av tida som trengs og gi deg selv rom for å gjøre noe du selv verdsetter - selv om det verken er betalt, skattelagt eller glanset og markedsført.

Ved å være mer bevisst på å respektere vår egen innsats blir det lettere å sette av den tida som trengs.
Det er to hjelpetriks til: Det ene er å legge fullstendig til side enhver sammenlignende analyse av om innsatsen egentlig lønner seg, dersom en beregner timelønn. Slik er det ikke rimelig å tenke. Dette er fritida di. Den er ikke betalt. Egeninnsats er på en annen skala. Du "tjener ikke mer" på å sjekke sosiale medier i stedet for å bake det brødet, i hvertfall.
Det andre trikset er - planlegging. Når du vet hva du verdsetter, - OG har forstått at ting kan ta tid - så sett av tida. Finn den tirsdagskvelden.
Jeg tror på mindre stress både ved å bli ærlig med seg sjøl om hva som egentlig skal prioriteres  - og ved å verdsette egen praktiske innsats.

God siste adventshelg.