Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Vi har snakket mye om det delte Tyskland, Berlinmuren og 9. november i det siste.

På skolens jubileumskonsert sist uke sang 11-åringen solo på Beethovens An die Freude - på tysk. Samme symfoni ble framført under markeringen av Berlinmurens fall på søndag. Vi har sett på bilder, snakket, husket og tenkt.

Murer faller. Verden endres. Vi kan påvirke. Det ønsker jeg å fortelle mine barn.

Og det har jeg skrevet om her: Budskap til mine barn: Verden kan forandres!

Les gjerne!

Fredagstanker: Grunnlov, ytringsfrihet og inkludering

Min venn er en nett, liten mørkhåret trebarnsmor, født et helt annet sted på kloden. Hun har en lang livsreise bak seg og merker belastningen av et liv med trusler, med flukt, som eneforelder, med bekymringer - og med mange nye utfordringer i sitt nye hjemland. Og hun er full av takknemlighet over at barna hennes nå vokser opp i dette landet, at de får norsk skolegang og snakker språket som innfødte, mens hun etter mange år her i landet fortsatt strever med dette rare språket, med kreftene, med helsa og de evige bekymringene. En gang i sitt hjemland hadde hun sin egen blomstrende bedrift, et stort hus, mango som vokste i hagen - et liv som fungerte. Det tar tid å komme seg på beina etter flukt og frykt, savn og slit.

Men vi ler og flirer, bruker fingrene og holder på til vi forstår - og hun går på så mange norskkurs hun får til i sin trange tidskabal og strekker seg stadig lenger. Her hos meg drikker vi te, skravler, blar i Aftenposten og lærer hverandre om livet.

Sist vi møttes snakket vi om 17. mai. Om barnetoget og at alle som vil kan komme på den lokale skolen og spise kake og se på barnas leker på ettermiddagen. Også uten bunad!

Og vi snakket om Grunnloven. Om 200 års jubileum. Jeg tegnet et tidslinje, slik jeg er vant til å gjøre når jeg skal forklare tid. Plottet inn 1814, 1905, 2014. (Og 1940-45, for hun visste at Norge hadde vært i krig). Skrev på Danmark-Norge, svensk-norsk union, Napoleonskrigene. Helt ukjente merkelapper for henne. Og gikk løs på begrepene. For hva er en grunnlov? Hva skjedde egentlig i 1814? Og jeg leter etter de aller enkleste begrepene, jeg som er vant til å snakke om politikk med ungene mine, forklare og trekke linjer.

Hvem skal bestemme i landet vår? Før var det den danske kongen som bestemte alt. (Dansk enevelde varte helt til 1848 - for oss var det altså slutt i 1814). Folket i Norge ville bestemme over seg selv. De ville selv velge et Storting som skulle lage alle lovene i landet. (Joda vi fikk svensk konge, men vi hadde vår egen lovgivende folkevalgte forsamling).

Og så kommer jo hakene - for jeg må jo si at det var bare menn som fikk stemmerett i 1814. "Men hvorfor ikke damene?" spør hun? Og jeg forklarer for en som lever i Norge her og nå, med norsk statsminister og kvinner som tar seg av det meste og som ikke kjenner til at Norge har gått en enormt lang vei og også en gang sto for et syn der kvinner ikke kunne ta ansvar utenfor hjemmets fire vegger. "Men hvorfor, Guri? Var damene bare hjemme med barna? Og mennene var bare ute på jobb?" Hun forstår ikke dette Norge. 200-årsgapet er vanskelig å gripe. Forståelsen av at alt var så annerledes...

- Og jeg griper fatt i dette, at mennene var ute på "jobb". For det var jo ikke alle menn som fikk stemmerett heller. Synet på hvem som kunne tildeles det store ansvaret å stemme på landets nyfødte lovgivende forsamling tilsa at bare menn med eiendom hadde tilstrekkelig erfaring med forvaltning og ansvar at de kunne få stemmerett. "Bare de rike mennene fikk stemme," forteller jeg. Og fortsetter med fattigdom. For her er hun - en av våre fattige - som får hverdagen til gå rundt for tre barn og seg selv med de få kronene hun har - mens hun ser all den overfloden alle rundt seg har og samtidig er takknemlig for det hun tross alt har av rammer rundt sin flokk. Hvordan skal det være mulig å forstå det gamle bondesamfunnet, selvbergingssamfunnet som måtte greie seg med de de dyrket og fisket selv - eller sulte. Et samfunn der skolen riktignok hadde vært påbudt siden 1739, men der folk flest ingen boklig lærdom hadde utover katekismen. (Jeg prøver meg på forklare konfirmasjonsforordningen og enevoldskongens kirketukt og hvilken obligatorisk funksjon konfirmasjon hadde for å erobre voksenlivets privilegier - men lar det ligge. Vi får ha noe til gode til en annen gang. )

Og så snakker vi om selve Grunnloven igjen. Hva den er til. Hvorfor den er grunnleggende for andre lover og hvordan vi innretter oss her i landet. "Der står det viktigste," sier jeg. "Som om ytringsfriheten." Og vi nøster og nøster i begrepene - ytring - frihet. "Det betyr at du kan kritisere regjeringen uten å bli satt i fengsel," sier jeg. "Du kan si at regjeringen tar feil." "Men hvorfor skal jeg si at regjeringen tar feil?" undrer hun, selvfølgelig. Jeg forklarer igjen. At jeg er fri. At jeg kan skrive i avisa. Mene hva jeg vil. Protestere mot regjeringen. Uten å bli straffet.

Og så det åpenbare: For min venn vet jo så godt hvordan det er når en blir forfulgt for sine meninger. Det er grunner for hennes flukt. Det er grunner til at hun har vært alene med barna disse årene. "I Norge blir du ikke fengslet eller slått fordi du sier det du mener," forteller jeg.

Øyne hennes fulle av glede: "Jeg er så glad! Er det sant! Det er så bra med Norge!"

Jeg ønsker alle en god 17. mai i morgen. Det er hyggelig med 17. mai - vi skal pynte oss og hygge oss, jeg skal høre eldstemann holde tale, de to yngste synge i koret og følge med på det store toget i hovedstadens hovedgate - før vi tusler hjem til sekkeløp og naboprat på skolen vår. 

OG midt i kosen og stasen er det markeringen av noe viktig, av selvstendighet, folkets makt og rettigheter - og dermed av vårt alles ansvar. Ansvar for å ikke bare være selvgode og med blikk bare for våre egne nystrøkne bunadsskjorteermer og pyntede kaker - men med ansvar for å inkludere, også folk med helt andre livshistorier enn våre egne, - og ansvar for å bruke våre rettigheter med vett og forstand og ansvarsbevissthet.  

Fredagstanker: Frykt og fremmedfrykt

Vi leser mye her i huset. (Tiogethalvtåringen ligger nok høyest på statistikken i antall bøker i uka....) Nettopp avsluttet mannen Alle dør alene av Hans Fallada, som var en presang fra meg - mens jeg er midt i I dyrets buk. Beretningen om en amerikansk diplomatfamilie i Hitlers Berlin av Erik Larson. Vi får mye å snakke om og bytter bøker etterpå. Intern bokklubb og litteraturtips og litteraturrefleksjoner under kveldsoppvask og tannpuss er supert!

Fallada (Rudolf Dietzen) er nok aller mest kjent for Hva nå lille mann, fra 1932som handler om livet under inflasjonen i Tyskland i mellomkrigstida. (Den la jeg opp som selvvalgt pensum på et tyskkurs da jeg bodde i München høsten 1989, mens murer falt og verden endret seg rundt meg.)

Handlingen i Alle dør alene finner sted i 1940 til 1942. Den gir et detaljert bilde av livet i Berlin i disse årene, knyttet til et arbeiderklassepars motstand mot Hitler. Det sterkeste budskapet er den frykten alle bærer på. Frykten for å trå feil, frykten for å bli avslørt og straffet. De trange rammene for rett og galt under det tredje riket satt under huden på alle. Straffene var reelle og grusomme. Tortur, fengsling, konsentrasjonsleir og død.

Boka er basert på rettsdokumenter og Gestapodokumenter om virkelige personer. Vi ser et avfotografert postkort med en håndskrevet oppfordring til å stå i mot Hitlers regjering. Slike anonyme postkort ble lagt i oppganger og trapper med oppfordring til å levere videre fra hånd til hånd. Men de fleste ble umiddelbart levert inn til politiet eller Gestapo; det var farlig å bli påtruffet med et slikt kort, bekymringen startet umiddelbart, hvorfor har det gått to minutter fra jeg fant kortet uten at jeg har levert det inn, jeg kan jo bli tatt for det..! Frykten lammet alle.

Min bok  handler om en amerikansk diplomatfamilie som kommer til Berlin i 1933. Det er også en dokumentarroman, basert på skriftlige kilder og the real story. Med amerikansk liberalisme i kofferten, og med hovedmål om å bidra til at Tyskland skulle betale krigsgjelden sin etter første verdenskrig - og med et ønske om å oppleve Tyskland i en spennende omveltningstid, reiste familien Dodd med historieprofessor-ambassadør-far, frue og to voksne barn til Berlin i 1933. Gradvis stiger alvoret fram. Alle enkeltepisodene med overfall på utlendinger som ikke viser Heil-hilsen eller ikke stiller seg opp når SA-troppene marsjerer - til slutt kan de ikke avvises som tilfeldige enkeltepisoder. Frykten for avlytting, overvåking og truende situasjoner øker. Truslene mot befolkningen og intrigene innen maktapparatet blir synligere og synligere. Alle vokter sine skritt og sine ord. Frykten og forståelsen av at alt kan skje, at forutsigbarhet og rettssikkerhet ikke kan regnes med, siger også inn over alle.

Jeg synes det er svært sterkt å se hvordan jødenes truede og stadig forverrede situasjon her tidlig på 1930-tallet blir bagatellisert, for eksempel i diplomatiet og i USA. "Jødeproblemet" blir faktisk til en ganske stor grad anerkjent som et reellt problem, også av amerikanerne. (Ambassadøren var selv opptatt av at det var for mange jøder ansatt på ambassaden.) USA la også effektive sperrer mot jødisk utvandring fra Tyskland til USA gjennom strenge innvandringsrestriksjoner. "Vi" og "de andre"-tankegangen gjennomsyrer også tenkningen til de maktene vi sympatiserer med i denne tida. Det er noe å ta med seg.

Gleichschaltung var nazistenes politikk for å få folket på linje. Likhet, enhet, ufravikelig lojalitet til nazistyret var det sentrale og gjennomføring av Gleichschaltungspolitikken var totalitær og total. Kritikk, alternativer og annerledeshet ble ikke bare skremt vekk, men også utryddet. Frykt og lojalitet gikk hånd i hånd.

Igjen sto samfunnet med - frykten for å mene annerledes, frykten for at det overhodet skulle kunne mistenkes at du bar på en kritikk eller en annerledes tanke. Frykten som gjør at en ikke stiller opp for de som er truet, for de som i seg selv ble definert som annerledes. Frykten som gjør at en aksepterer, tilpasser seg, for å overleve selv.

Det er sterkt å lese om disse endringene som kom så fort, og endret folks tankegang, liv og kultur og la til rette for at skrekken tok fullstendig over.

Jeg er stor motstander av at lesing først og fremst skal være nyttig for noe, at det skal være et middel til noe. Men - på den annen side: Alt en leser, lærer en noe av. Lesningen gir deg noe du ikke hadde fra før.
Disse beretningene minner oss på  - og lærer oss om et samfunn i nær fortid. Jeg suger til meg av lærdom om et land jeg jo egentlig synes jeg kjenner ganske godt - men fra en fortid og en vinkel jeg ikke kjenner så godt. Beretninger fra tysk mellomkrigstid og krigstid gir meg større forståelse for europeisk historie - enn de klassiske norske og engelsk/amerikanske beretningene. Historisk og kulturell forståelse beriker - også når de skremmer.

Det er litt for lett å si at vi skal "lære av historien". Det slenges ofte ureflektert ut - som et mantra for at noe fælt vi har bak oss ikke skal skje igjen. Det viktigste vi lærer av historien er faktisk det motsatte: At alt skjer bare en gang. Tysk mellomkrigstid og Hitlers fryktkultur kommer ikke tilbake. Det skjedde én gang. Men lærdommen må strekkes videre: Vi skal ikke bekjempe fortida - men nye skrekkelige fenomener, ny frykt og ny fremmedfrykt i egen samtid og framtid. Det er det vi skal bruke historien til.



God helg! Leser du noe bra for tida?

hva kan du som...

Hva kan du som hadde vært nyttig for 200 år siden?

Mange av skriveprosjektene mine dreier seg om kunnskap i en eller annen form. Jeg er opptatt av den posisjonen praktiske ferdigheter og praktisk mestring har i vårt samfunn i dag. (Jeg er litt bekymret for den lave statusen som jeg tror dette har.) Jeg er opptatt av forholdet mellom teoretisk kunnskap og praktiske ferdigheter - et forhold som jeg tenker at "i praksis" er nærmere og mer gjensidig avhengig av hverandre enn vi ofte oppfatter det som - men samtidig et forhold som preges av at teori ofte framheves som noe som er av høyere rang enn det praktiske og konkrete. Jeg synes det er spennende å se på hvordan vi oppfatter visse former for kunnskap eller visse ferdigheter som nyttige - og andre ferdigheter eller kunnskaper som  noe vi driver med "bare for moro skyld". Som den kvasihistorikeren og kvasidiskursanalytikeren jeg er - så synes jeg det er spesielt moro å se på dette med nytte i et tidsperspektiv. Hva som regnes som nyttig - og hva som regnes som ren overskuddsbeskjeftigelse (moro...) har endret seg sterkt gjennom historien.

(Jeg minner om at selve ordet skole - fra gresk - betyr "fritid". Det var jo når en var fri fra arbeidet for det daglige brød at en kunne ta seg tid til noe slikt som skole...)

Men tilbake til spørsmålet som jeg sender ut til dere i dag: Kan du noe som hadde vært nyttig for deg om vi her og nå plasserte deg to hundre år tilbake i tid?

Akkurat nå leser jeg....

Boktyven, av Markus Zusak. Den har jeg skrevet om før. Les - om den tyske hverdags-hverdagen, med sult, bomber, kulde, søle, bøker og dagligliv -  under andre verdenskrig, - gjennom fosterbarnet, boktyven, overleveren Liesels øyne - og Dødens (ja, faktisk!) poetiske beretning om en tid så fjern og så nær..

Kjøkkenbenkrealisme, av Olaug Nilssen. Folks liv. Fortalt med ærlighet og sårbarhet. Hvordan det går rundt eller ikke rundt med jobb og unger og liv. Og forfatterens egen sårbare beretning om erkjennelsen i eget liv om at barnet trenger mer tilstedeværelse og ro.

Likestillingslykke, av Kristin Briseid. Lettlest, men også fagorientert. Gode persepektiver på dagens debatt.

Med kjønnsperspektiv på norsk historie, redigert av Ida Blom og Sølvi Sogner. Vi må alltid lese historie. Historie er et grunnleggende fag for å få perspektiver på samfunnslivets og begrepenes foranderlighet og formbarhet. Ting er ikke "bare sånn" - de var annerledes og kan bli annerledes. Det er min politiske begrunnelse for å lese og skrive historie selv.  Kjønnsperspektivet og kvinnene var tidligere helt underordnet i historieskrivingen. Det er det ikke lenger. Vi har mange interessante arbeider som viser hvordan kjønnsperspektivet beriker historieforståelsen - og denne samlingen gir en god innføring i dette.

Kvinnenes rolle i norsk økonomi, av Charlotte Koren. Koren er sosialøkonom og har beregnet kvinners innsats i økonomien, både før og etter marsjen inn i yrkeslivet. Hun tar for seg de økonomiske konsekvensene av endringene - både for samfunnet og for husholdningene. Dette er artig! Og viktig. Husarbeid er ikke bare dill - det er verdi.

og Skyggeferden, av Sara Azmeh Rasmussen. Har bare begynt. Fascinerende om et liv.

(Og så leser jeg aviser og noen symagasiner hvor jeg prøver å gjøre meg klok på ribbekanter på gensere jeg har tenkt å sy. Og jeg leser Narnia (C.S. Lewis) og Den lille prinsen (Antoine de Saint-Exupéry) og noen ganger Donald for mine små).


Hva leser du?

norsk nok

Jeg synes historie og antropologi er artig. Særlig de analysene og de uviklingslinjene som gjør at jeg forstår mer av de små mønstrene, rytmene og ritualene som vi kan kommet til å ta som så selvfølgelige omkring oss selv. Når analyser åpner blikket mitt for å se det ikke-gitte, det ikke-selvfølgelige, det ikke-opprinnelige, det foranderlige, det kultur- og menneskeskapte i mønstrene omkring meg.

Da forstår jeg mer.
Og jeg blir klokere og myndigere som menneske - som samfunnsmenneske og som den som går skrittene og tar vurderingene i mitt eget liv. For det samfunns- og menneskeskapte - og det historisk foranderlige - det er i vår makt. Det kan vi ta fatt på. Diskutere. Forme. Velge. Skape. Føre videre. Endre. Det er kultur og det er demokrati og det er et meningsfylt og reflektert menneskeliv, som individ og som fellesskap.

Dette er min innfallsvinkel til norskhetsdebatten som grep debattarenaen her rundt årsskiftet. Det er jo artig å tenke over og skissere hva som er "norsk". For all del. Det gir oss forståelse og valgmuligheter. Men det er ikke en politisk oppgave å avgrense og definere dette som et gitt eller udiskutabelt verneverdig grunnlag for verken den enkelte av oss, fellesskapet eller statskassa for den saks skyld. Vi skal da være fri! Kultur, verdier og livets mening skal da virkelig være formbart og i utvikling og gi rom for at vi kan reise oss opp og si at -dette vil jeg ikke ha mer av, dette må vi forandre på! For eksempel.

Kultur og livsmønstre omkring oss gir ressurser til refleksjon og forståelse, det kan gi perspektiver som åpner for å leve liv i vekst og utvikling - men kan også holde nede, tilbake, sperre for frihet og tanke. Den norske likhetstankegangen (hvis vi skal si at den finnes..) er slik - på godt og vondt. Den gir oss i utgangspunktet like muligheter, - men holder samtidig igjen - "du skal ikke tro at du er noe....".
En gang i tiden var en nordmann en mann. Og en bemidlet mann måtte han også være. Utdanning og stemmerett var forbeholdt  menn. Som kvinne i dagens Norge nyter jeg godt av at dette er en tilbakelagt tid, en tilbakelagt normalitetsoppfatning - en tilbakelagt kultur, om du vil - og at likhetsidealet er vokst fram til å gjelde både kvinner og menn. Men samtidig kan det samme likhetsidealet legge hindringer for å kunne se at det også kan være et stort mangfold av gode og ansvarlige måter å leve på.

Jeg er glad jeg har gått noen skritt i livet og sett at jeg har valg. At jeg ikke trenger å videreføre de "norske" bygdedyr-rammene som var for trange i oppveksten, de som holdt meg nede, hindret meg i livet, hindret meg i å vokse. At jeg kan kjempe for friere luft og bedre kår for ytringer, valgfrihet, livsfrihet.

Demokratiet gjelder oss alle. Ytringsfriheten gjelder oss alle. Tros- og livssynsfriheten gjelder oss alle. Det må da sannelig være kulturfrihet for oss også. At vi kan delta, forme, utvikle og velge i forhold til det mangfoldet som vi lever i. At det kan være mange måter å være norsk på.

- men hva er det jeg skriver om da...

"Prosjektet er et historieskrivingsprosjekt. Jeg går ikke ut og sporer opp materiale for å rekonstruere en "komplett og korrekt historie", men jeg skriver en historie ut fra et utvalgt materiale og med vekt på historisitet, foranderlighet og variasjon. Jeg tar som utgangspunkt at en politisk debatt ikke bare produserer politiske vedtak, lover, budsjetter, læreplaner og så videre, men at den også produserer begreper og forståelser som virkeligheten kan ses og gripes gjennom. Slik produseres også virkelighet (eller "virkelighet", det er så langt vi kommer), forstått som begreper om virkelighet, og det er dette jeg søker å gripe fatt i og vise."

(fra kapittel 1, Innledning, side 10)

begrunnelser for å forske og å skrive...

(fortsatt er det bare inneblomster som blomstrer, men snøen smelter, det er håp og vår i vente)

Slik -blant annet - begrunner jeg mitt forskningsprosjekt i avhandlingsteksten:

"Min rolle i forhold til dette materialet nå er som samfunnsforsker og samfunnsborger. Forskning bør ha en bevisst rolle i samfunnet. Forskeren bør ha sitt ansvar som samfunnsborger og bidragsyter i fellesskapet bevisst. Denne typen forskningsbidrag som jeg har leverer, mener jeg har sin politiske, samfunnsmessige funksjon ved synliggjøring av spørsmål for videre debatt. Framvising av diskursive konstruksjoner, som nettopp dette: konstruksjoner og ikke evig gitte og uforanderlige faste punkter, mener jeg har en ytterst viktig demokratisk betydning. Demokrati og politisk innvirkning forutsetter at det finnes rom for debatt, at saker regnes som politiske og diskuterbare, historiske og foranderlige. Dette regner jeg som en begrunnelse for å skrive og lese et slikt arbeid som det som her foreligger." (side 11-12)

Ellevte september

Denne dagen er en spesiell dag. Det er en dag med et spesielt navn.

Ellevte september.

Denne dagen for ni år siden bød på hendelser så skrekkelige at vi knapt trodde at det var virkelig det vi så. Da vi hørte meldingene, da vi skrudde på tv-apparatene, - da det ble sendt om igjen og omigjen. Røyken, tårnene som falt, de små skikkelsene som falt sakte gjennom luften. "De gjorde det med vilje!" sa en skrekkslagen seksåring jeg kjente den gangen.

Og selv var jeg høygravid med førstemann og skrekken tok meg. Hva slags verden hadde jeg å tilby dette barnet! Hva var i ferd med å skje?! Jeg flyktet ut i hagen, orket ikke lenger forholde meg til det helt ekstreme nyhetsbildet som radio og tv plutselig var fullt av.

Så og slik og på hvert vårt vis - men også med en beretning om det skrekkelige som vi deler med mange - slik bærer vi med oss historien om det som skjedde, slik at denne historien nettopp former "ellevte september" til slik en spesiell dag.

Men også med alt som skjedde videre, hvilke politiske beslutninger som ble truffet, hvilke videre analyser som ble gjort, hvilke fortellinger om grensene mellom det onde og det gode som ble fortalt. Slik vokste historien. Og rammene for videre beslutninger. Om krig. Om behandling av terrormistenkte. Om hvem som var med "oss" og mot "oss".

Ellevte september 2001 var en skrekkens dag - og med en etterfølgende historie som også har vært preget av mye skrekk og lidelse. Det var en skjellsettende dag i vesten, og spesielt for USA. Dagen og historien som fulgte har også rammet og vært skjebnesvangert for menneskene i områdene der krigen mot terror er blitt ført. Som alltid er det sivile, vanlige folk som bare ønsker å leve sitt vanlige liv og gjør sitt beste for å skape en trygg tilværelse for seg og sine som er blitt hardest rammet.

Skjellsettende begivenheter skaper kollektive identiteter, kriser binder "oss" sammen til et fellesskap. Men slik også grenser mot "de andre". Ellevte september har vært et dramatisk eksempel på dette, en hendelse og en etterfølgende historie som har dratt opp dramatiske skillelinjer mellom "oss" og "de andre".

Disse skillelinjene lever vi med. Minnet om den skrekkelige dagen og disse skillelinjene holder hverandre gjensidig oppe.

Kan vi fortsette å huske det skrekkelige, sørge over ondskap og lidelse, ta avstand fra det onde - men frigjøre oss fra tviholdingen på evige grenser mellom "oss" og "de andre"? Er det mulig? Evige skillelinjer leder ikke til fred og framtid.

Fortida er full av skrekkelige dager og/eller hendelser. Ellevte september var ikke det første. Det onde og skrekkelige kan ikke rangeres i seg selv. Lidelse er lidelse.

En av forskjellene er at vår tids teknologiske nivå skaper enorme konsekvenser av onde gjerninger på svært kort tid - et fly inn i en skyskraper - og at vår tids globale kommunikasjonskultur formidler begivenheter, analyser og historier til "alle", instantly, altså også på svært kort tid.

En forskjell til er hvilke historier vi fortsetter å fortelle om det onde som har skjedd - etterpå... Hva blir historien? Hvem av oss er det som forteller, hvem av er det som har makt til å velge hvilke fortellinger som gis størst rom i vår felles historie, vår historie om "oss", hvem "vi" er, hva vi vil og hva vi vil ta avstand fra.

La oss minnes og forskrekkes av det onde - men fortsatt tro på og leve for og strebe for det gode.