(fra kapittel 1, Innledning, side 10)
torsdag 31. mars 2011
- men hva er det jeg skriver om da...
"Prosjektet er et historieskrivingsprosjekt. Jeg går ikke ut og sporer opp materiale for å rekonstruere en "komplett og korrekt historie", men jeg skriver en historie ut fra et utvalgt materiale og med vekt på historisitet, foranderlighet og variasjon. Jeg tar som utgangspunkt at en politisk debatt ikke bare produserer politiske vedtak, lover, budsjetter, læreplaner og så videre, men at den også produserer begreper og forståelser som virkeligheten kan ses og gripes gjennom. Slik produseres også virkelighet (eller "virkelighet", det er så langt vi kommer), forstått som begreper om virkelighet, og det er dette jeg søker å gripe fatt i og vise."
onsdag 30. mars 2011
men jeg er ikke anonym!
Fikk trykkefilene fra forlaget (som skal trykke den ferdige avhandlingen i skriftserie) til gjennomlesning.
Fant èn feil: Navnet mitt!
Så mye skal jeg da ikke gjemme meg i hvertfall, får i hvertfall sette på riktig navn.
Nemlig....
God kveld.
skal det synes?
Da jeg var liten skolejente lærte jeg meg å snu prøvearkene opp ned når matteprøver ble delt ut etter vurdering. Det skulle ikke synes om en fikk 10 av 10 rette.
Neida, jeg skjønte det. Bøye nakken. Ikke synes. (Men den som er god i fotball - han får lov til å synes...)
Nå skal jeg av alle ting invitere kjente og kjære til å komme på disputasen min - og til feiring etterpå. Det sitter langt inne. Jeg synes ikke det er lett. Skal det egentlig synes? Skal det virkelig feires? Skal man ikke bare snu arket, og la ingen merke det....
Doktormiddager er en lang tradisjon - fra ærverdige seanser i kjole-og-hvitt.
Jeg kommer vel i kjole - men ikke i hvitt. Og feiringen blir her hjemme i det vesle røde huset i skråningen. Det blir store suppekjeler på kjøkkenet og lys og vin og enkel tapasmat og sitteplasser på deling.
Det passer meg. Ikke for fancy og flott. Det er en feiring midt i et virkelig liv. Det er her jeg har skrevet, midt mellom brødbakst og klesvask.
Så da får jeg vel tørre dette.
Og jeg leser og leser....
tirsdag 29. mars 2011
mandag 28. mars 2011
vårhelg
Vårlørdag
- ta fram syklene, mange mange runder på de bare flekkene, endelig endelig for små sykkelføtter
- plante påskeliljer i utekrukkene og hakke mer is og snø i hagen
- steke vafler i vårsola
- solbriller og fregnefjes, regnbukser og skjørt
- en stressa doktormamma får en time i solhjørnet på verandatrappa en lørdagsettermiddag, med avhandling på fanget og solvarme i kroppen..
Familiesøndag
- familieselskap med fettere og onkler og tanter - kaffekopper og god tid - og en hjemtur i en sommertidskveld med mer lys og løfter for enda lysere tider
Sommertidsmorgen-mandag
- en morgen som starter så tidlig, små trøttinger snur ryggen til, det er jo altfor tidlig. Men så greier vi det allikevel, pusler rundt hverandre, finner klesbunkene og samles rundt frokosttallerknene - og starter på den nye dagen og den nye uka
fredag 25. mars 2011
stilig blogg
Jeg har fått en award av Siri! Tusen takk! I tillegg er jeg nevnt av Pia som en blogg hun liker i hennes award-besvarelsesinnlegg (jeg vet ikke helt om det teller som en award, men tusen takk uansett!)
Du verden - du verden. Det er flott å skrive - og det er flott å bli lest!
Jeg minnes kjedebrevene fra den gang en var en liten skrivejente - med brevvenner i mange land - og så disse kjedebrevene, "skriv av og send til tre venner og send glansbilder til den øverst på lista". Det var tida for blyant og papir - vakkert brevpapir med blomster og fargede ark.
Så dette er bloggernes kjedebrevvariant. Takke og sende videre.
Jeg skal liste 8 ting om meg selv. Slikt har jeg prøvd før. Det er mange måter å gjøre det på - forsøke å fortelle spennende sensasjonelle nyheter om seg selv, for eksempel.
Slik blir det ikke denne gangen, men - mer slik....:
Jeg sliter med vinteren.
Jeg lengter etter våren så tårene spretter.
Jeg holder ut - men bare såvidt. Nå går det bra. Nå er vi nesten der!
Jeg skulle gjerne hatt flere barn.
Jeg er å glad i å lage ting.
Aller helst skulle jeg lært meg mer og brukt enda mer tid på å sy, trur eg....
Jeg er 159 cm høy.
Jeg lærte meg selv å lese da jeg var fire år
Jeg baker supre brød. (se bildet....)
Jeg suger til meg krefter for dagen fra en varm kopp te med sitron
og en kikk i avisa om morgenen. Det skjønner familien. Etterpå er jeg klar.
Jeg er glad i å løpe i skogen.
Jeg sender dette kjedebrevet videre til den som måtte ønske det - med ønske om en god helg!
litt fullt nå....
Jeg er egentlig ganske nervøs. Det er liksom "verdens største muntlige eksamen" her rundt hjørnet. Jeg bør sitte og forberede disputasen. Det roer meg. Lese teksten min. Rolig. Understreke. Se at her er det jo tenkt og skrevet ganske bra.
Men så er det så mye annet. Så mye vår og snøsmelting og livsglade unger og andre unger som renner ut og inn. Flere brødskiver og mer søle. Det er jo deilige tider. Men ikke mye ro...
Og jeg skaffer esker med billige stettglass på Ikea og blomstrete servietter og påskeliljer til trappa. Og såjord. Vi må jo så, selv om det skal disputeres her i vår... Og baker en runde med brød til. Og skifter sengetøyet. Og gjør unna FAU-arbeidet og sender mail til SFO og til universitetet og ringer legekontoret og sosiallæreren. Og koker en kanne kaffe. Og så blir det nok en time lesing før første lille snille kommer trippende i vårsola.
Livet er fylt av sol og liv. Noe elfenbenstårn for fjerne forskere er det ikke her i kroken. Jeg får fullføre som jeg har løpt løpet til nå - midt i det hele, underveis. Krevende, levende....
onsdag 23. mars 2011
nei til standardprogrammering av barn
Dette har jeg skrevet om før.
Les Jesper Juul i Magasinet. Les og lær.
Adferdsterapi virker. Men det er ikke riktig. Mennesker skal ikke programmeres etter et standardprogram. Barn er ikke feilprogrammert. Livet med barn handler ikke om å standardisere og rette opp feil. Livet er livet.
på grensen til meningen med livet, rett og slett!
I går ettermiddag
- solskinn og ufattelig mange mars-varmegrader,
vann og smeltende snø og gras og grus som titter fram.
Fire unger i hagen, egne og lånte,
alle tidlig hjemme, ennå lenge til en trenger å mase om lekser,
leverposteibrødskiver på trappa
og så all verdens søle-og-vann-lek i solskinnet.
Stor lykke!
Rett og slett helt opp mot å oppleve meningen med livet,
vil jeg si!
Ha en fin vårdag!
tirsdag 22. mars 2011
kjøkkenlekse
De fleste lekser her i huset gjøres uansett ved det store bordet på kjøkkenet. Men i dag hadde Storebror mattelekse om å lage mat hjemme som innebar måling og veiing. Jepp. Da tar vi vafler, mente han - så da ble det våre sunne, sukkerfrie vafler til kveldsmat i kveld. Og for en iherdig og ansvarlig kokk!
Vaflene her i huset lages vanligvis etter øyemål og erfaring, noen skrevet oppskrift fantes ikke - men da lagde jeg en etter hukommelsens øyemål - og det ble riktig bra. Slik omtrent gjør vi det:
Vaflene her i huset lages vanligvis etter øyemål og erfaring, noen skrevet oppskrift fantes ikke - men da lagde jeg en etter hukommelsens øyemål - og det ble riktig bra. Slik omtrent gjør vi det:
5 egg
5 dl soyamelk
3,5 dl glutenfritt mel (vi bruker Finax naturlig glutenfri)
3 ss glutenfri havregryn
1 ss sesamfrø
1 ts bakepulver
2 ss rapsolje
1 dl eplejuice
Bland godt. La røra svelle. Bruk litt margarin til første steking.
barn og demokrati
Avisforsidene gir innspill til mange lange frokostsamtaler med de små om dagen. Vi nøster i begrepsforståelse og grep om verden. Hvor ligger Libya? Hvilket hav kom Japan-tsunamien fra...? Vi ser at de som flykter i Libya kan komme seg til grensen til Egypt - og Egypt kjenner vi jo fra før, der fulgte vi med i demonstrasjonene for noen uker siden. Vi nøster og nøster i begrepene. Hva er demokrati? Hva er diktatur? Hvem er egentlig Gadafi?
Og så er det Sikkerhetsrådet og FN. Og krig... Krig for fred og demokrati...?
Det er så flott å ha så nysgjerrige og interesserte og engasjerte barn! Og det er viktig - å ta seg tid og formidle på barnas nivå. Forklare. Plassere. Gi oversikt. Gi begrepsforståelse. Og formidle verdier.
Og selvfølgelig trygghet midt i alt det krevende.
Livet og verden er store saker. Vi er alle små. Men vi skal nå leve her i denne krevende verden alle sammen - da får vi forholde oss til den.
Demokrati er avhengig av bevisste og deltagende medborgere, - at vi alle er mennesker som ser på oss selv som en del av verden og samfunnet. Da må vi ta med barna.
mandag 21. mars 2011
hurra
Hurra for Elin Ørjasæter, som i A-magasinet for over en uke siden (hvor hadde nå det bladet gjemt seg i mellomtida, det dukket opp her i dag tidlig), - med all sin aktive yrkesbakgrunn faktisk gir en støtte til hjemmearbeidet - hun setter ord på at det faktisk kan trenges å være noen voksne hjemme deler av tida - og hun angrer på at hun ikke var mer "hjemme" selv, da hun hadde små barn.
Og hun snakker om alle de kvinnene som velger å jobbe deltid og være mer hjemme - faktisk velger dette - og som stort sett bare blir kritisert for dette i den allmenne offentlige debatten. Tenk de (vi) velger det - og de (vi) velger faktisk noe som trengs, noe som det er et poeng i.
De - vi - går ikke bare rundt og later oss - vi blir ikke bare "forsørget". Vi gjør noe viktig. Det er ikke bare det å være ute av huset og tjene penger som teller her i livet. Begge deler må til i en familie og i et liv.
Så hurra i dag for voksne damer som angrer seg og gir støtte til dagens småbarnsforeldre!!
det godes forpliktelse
I forrige innlegg skrev jeg om det gode gode priviligerte livet - og kontrastene mot smerten og usikkerheten i andre deler av livet og i andre hjørner av verden og tilværelsen.
Livet her i huset er slett ikke bare lett. Men priviligerte er vi, det må jeg si.
Og hva gjør en så med et slikt privilegium. Født i et land skjermet fra tsunamier og jordskjelv, - og med svært liten risiko for krig og forfølgelse.
En skal ikke sørge over det gode. En skal ta i mot med takknemlighet og bevissthet om å være priviligert - og den forpliktelse som følger med privilegier.
Kan en lese, har en tilgang til utdanning og informasjon om verden og sammenhenger - så er en forpliktet til å bruke tanker og evner til beste for flere enn seg selv.
Er en omgitt av en slik rikdom som en selvfølgelig tilgang til nok mat, trygge boliger og godt helsestell, så er en forpliktet til å se og handle i forhold til dem som ikke er så priviligerte.
Lever en i relativ fred og under demokratiske samfunnsforhold - så er en forpliktet til å bruke sine demokratiske rettigheter til å kjempe for at flere får et bedre og tryggere liv.
Og - har en barn - så er en forpliktet til å vise dem et liv der en ikke bare er en passiv og ureflektert nyter av privilegier og goder. Barna våre skal leve sine liv i en verden med store utfordringer. Våre barn er av de barn i verden med de aller mest privligerte utgangspunkt. Det forplikter oss og dem.
lørdag 19. mars 2011
vårsol og verden
Barn som leker i smeltende snø i vårsola, dropper vottene, dropper de varme jakkene, bare tykke ullgensere over boblebuksene. Fregnene spretter fram, det drypper fra takene.
Rødhette fikses ferdig (skjørtet ble sydd ferdig i går) og spretter gledesstrålende til bestevenninnens eventyrbursdag. Pappamannen maler og sparkler på vegger vi sikkert skulle malt før, men bedre seint enn aldri (fikse litt før doktorfesten!). Vi pusser vinduene i solskinnet så vi kan se ut - ikke verst. Underveis-mamma-damen drikker kaffe med nabodame-venninner i timesvs på en verandatrapp over veien, gode gode vennene og nabomammaer - så mye vi har å snakke om og så nydelig med denne sola!
Lørdagspizza og lørdagskveld. Tre slitne små som nyter livet og blir så trøtte, selv om klokka knapt er mer enn den pleier ved leggetid.
Så godt vi har det. Så heldige vi er. I denne snøhaugen i dette fredelige hjørnet av verden.
Og vi følger med og engstes over situasjonen i Libya, følger med tårer situasjonen i Japan.
Takknemlighet overfor egen trygghet i vårsola.
Enorm bekymring over livets og verdens sårbarhet.
Rådløshet i forhold til dramaet vi ser og følger med på.
Slik er det. Kontrastene.
onsdag 16. mars 2011
bli fri
- bare jeg har gjort det og vært der - bare det blir sommer - bare det blir helg....
Denne tilnærmingen til livet har jeg tatt oppgjør med for mange år siden. Slik kan en da ikke leve! Bare vente?! Joda - en kan lengte og glede seg for all del. Denne damen lengter sånn etter våren hvert eneste år at jeg får tårer i øynene når vi begynner å snakke om snøsmelting og hage - så ja, jeg vet hva det er å lengte og vente.
Men vi må jo leve underveis også. Hver dag. Ikke bare etter eksamen, når det blir jul og helg og lønningsdag. Alle disse dagene. Hverdagsbyggesteinene. Det egentlige virkelige livet det er akkurat nå. Og i blant, ganske ofte, er det kanskje ikke så staselig akkurat, kanskje ganske krevende og tungt. Men vi kan ikke bare se framover for å komme oss gjennom det tunge. Vi må også se gjennom det tunge og holde oss fast i det virkelige og hverdagslige og finne den tunge meningen i dette. Leve dag for dag.
Så det er livsvisdommen på en onsdagskveld. Sliten skrivedame har sitt å styre med. Midt i det myldrende meningsfylte livet.
Men i all denne meningsfylte rike hverdagen - så har en klok medblogger sagt noe til meg i dag - at etterpå (etter disputasen) - så er jeg fri!
Og det er akkurat slik jeg føler det. Etter alle disse årene da jeg "burde" bli ferdig, "burde" (neida, neida) være mer borte fra barna og produsere mer effektiv forskning, "burde" ofre familiens sommerferie og mure meg inne med en pc og tusen bøker (alt dette som jeg ikke gjorde og dermed "burde" ha dårlig samvittighet for), etter all innspurtstid med alle sine gjennomlesninger og kommaer, og nå denne usedvanlig underlige ventetiden som foregår nå - så skal jeg bli fri. Fri og ferdig.
Og da skal jeg være min egen gartner og sydame. I hvertfall.
tirsdag 15. mars 2011
Rødhette-hette
(Først var planen å være heks, vi hadde arbeidstegningene klare og hadde nesten skaffet masse mystisk svart og grønt stoff. Men så angret den vesle heksa seg - før sydamen hadde begynt - og vi slo til med Rødhette i stedet. Et mye raskere sy-prosjekt, og svært populært. Får se om det blir et skjørt som passer også....)
begrunnelser for å forske og å skrive...
(fortsatt er det bare inneblomster som blomstrer, men snøen smelter, det er håp og vår i vente)
Slik -blant annet - begrunner jeg mitt forskningsprosjekt i avhandlingsteksten:
"Min rolle i forhold til dette materialet nå er som samfunnsforsker og samfunnsborger. Forskning bør ha en bevisst rolle i samfunnet. Forskeren bør ha sitt ansvar som samfunnsborger og bidragsyter i fellesskapet bevisst. Denne typen forskningsbidrag som jeg har leverer, mener jeg har sin politiske, samfunnsmessige funksjon ved synliggjøring av spørsmål for videre debatt. Framvising av diskursive konstruksjoner, som nettopp dette: konstruksjoner og ikke evig gitte og uforanderlige faste punkter, mener jeg har en ytterst viktig demokratisk betydning. Demokrati og politisk innvirkning forutsetter at det finnes rom for debatt, at saker regnes som politiske og diskuterbare, historiske og foranderlige. Dette regner jeg som en begrunnelse for å skrive og lese et slikt arbeid som det som her foreligger." (side 11-12)
mandag 14. mars 2011
livet når jeg blir stor?
For jeg har vel blitt stor nå. Ganske stor. Passert førti.
Mine barns fabelaktige refleksjoner over framtidige yrkesliv er inspirerende. Alt er mulig!
Storebror vil bli bonde og ha mange traktorer. Lillebror vil bli politi, men kan altså også tenke seg å legge dette til side for å trøste Knutsen og synge med ham. Veslejenta som blir så stor - hun skal bli kunstner. "Men så skal jeg jo være hjemme med barna mine også, da."
Jaha.
Og jeg da?
Her er jeg. Skal klemme inn forberedelser til min egen doktordisputas i hverdager som er fulle fra før. Har en lang liste over hva jeg burde gå gjennom før D-dagen. Og så er Lillebror syk, elektrikeren har surret med dagene, og så blir jeg sannelig syk jeg også. Tiden renner vekk.
Litt motløs på min egen tid og og mulighet til å satse og fokusere nå.
Og ikke er det såkalt "jobb" engang. For det er jo ikke betalt. Jobb er noe man er betalt av andre for å gjøre, ikke sant?
Jeg har utdanning. Masse. Jeg har jobbet riktig spennende steder. En gang for over ti år siden fikk jeg forskningsstipend for å gjennomføre et prosjekt jeg selv hadde bygd opp. Det var jo bra. Så fikk jeg tre barn kjapt og tett og tildels med noen ekstra omsorgsbehov og Blindern skviset meg ut og livet skviset meg fast i omsorg og tilstedeværelse. Og det er meningsfylt og stort og rikt. Det er en ekte livsoppgave.
Og så - mellom ti og to, på dager da alle var friske, så fullførte jeg jo faktisk avhandlingen min, uten lønn eller kontor, mellom lego og klesvask - og nå er den til og med godkjent.
Men så da. Blir jeg "stor" etter disputasen? Blir det annerledes?
Jeg holder meg fast i mantraet om at veien blir til mens en går, å være underveis er meningen i livet - og sånn.... Det må jeg, for det er det eneste jeg vet jeg har. Det er også det håndfaste og meningsfylte, de gjentagne sirklene i livet, døgnets rytme, kjøkkenets rytme, uka, året, hverdag og helg, ny brødbakst, vaskebaljene hver dag....
Men blir jeg noen gang like "stor" som mine barn drømmer om?
fredag 11. mars 2011
bli når en blir stor - del II
Lillebror er syk. Vi koser oss hjemme. Sakte og god tid sammen. Samle krefter. Bli friskere. I mens kan det jo bakes, ryddes og annet nødvendig. Og spille musikk.
- Mamma, hvem var det som døde - var det Knutsen eller Ludvigsen?
Det var jo Ludvigsen. Gustav Lorentzen. Jeg sjekker igjen.
Lillebror har tårer i øynene og snakker om ham som er igjen - han som sikkert savner vennen sin.
Knutsen/Dolmen - han er jo alene nå.
- Mamma, jeg skal ikke bli politi allikevel. Jeg skal bli vennen til Knutsen. Den nye vennen hans. Så han har en å lage musikk sammen med igjen! Kan vi skrive et brev til ham og fortelle det.
Rause, gode, musikalske Lillebror. Det blir bra det.
hverdagene er byggesteinene
Ja, det er hverdagsliv som er byggesteinene. De store sensasjonelle beskjedene og begivenhetene lyser opp på godt og vondt. Energigivende og krevende.
Men det er hverdager vi lever av og lever med. En liten lillebror som må bæres hjem fra barnehagen i går, med galloperende feber, avveining - han er så fjern - denne gangen drar vi til lege.
En strålende veslejente som kommer hjem fra skiskolens premiekveld med både sin og lillebrors skiløper-statuett i hendene. En storebror som tar fatt på livet og oppgavene med hele seg, hver dag. Skritt for skritt.
En natt med feber og sykestell og en liten en som sliter - men som er klar og med - og som til slutt sover og sover til lenge, lenge etter at dagen har begynt, kommer naken og glad og blek ned innpakket i ullpledd langt på formiddagen, er over kneika, takk og pris.
Så steller vi og stuller vi - og brødene brunes i ovnen. Det er hverdag og snart helg.
torsdag 10. mars 2011
bli når en blir stor!
onsdag 9. mars 2011
nå skal det bli orden!
Endelig har jeg fått en dato å forholde meg til.
Prøveforelesning og disputas er plottet inn. Det har vært mange måneders ventetid og usikkerhet. Vanskelig å planlegge vinterens og vårens aktiviteter - kanskje dukker det plutselig opp et brev fra Blindern en dag....
Nå har brevene ankommet etter nesten seks måneder - og det skal bli orden i kalenderen! Ingen kollisjon med verdens viktigste femårsdag, verdens flotteste skolekor-konsert, eller en mulig tiårs bryllupsdagsfeiring. Pent innimellom alt dette føyer det seg altså en liten disputas. Jepp. Da skal jeg vel få det til, innimellom.
Det er jo slik at er i dette livet. Innimellom.
Og jeg vet hvilken dag jeg blir ferdig. Virkelig ferdig - og kan gå videre - underveis i livet. Kanskje noe nytt kan skje... Nye muligheter, nye planer. Dører kan åpna seg....
Da blir det virkelig vår, tenker jeg!
våren og snøen
- Våren er borte igjen!
Oppgitt veslejente ser på snøkavet ute. Det er null grader og kram snø i mengder og mengder. Vind og fokk. Vinter i Norge så det holder.
Og vi gamle, erfarne, - som har levd årshjulet gjennom gang på gang - vi vet det jo. Det må tålmodighet til. Våren kommer - og går igjen - og kommer og går. Og det kan snø på nyutsprungne krokus i april. Det er bare tre år siden det snødde på 17. mai. Da jeg selv var liten femteklassing reiste vi med buss på skoletur til Bygdøy 12. juni - i snøvær.
Men til slutt - til slutt - til slutt - kommer både våren og sommeren - for godt! I hvertfall for noen måneder.
Ha tro og tillit. Det kommer, det kommer.
(Bildet: Og slik kan det bli - en gang i mai!)
tirsdag 8. mars 2011
8. mars
Kvinner og menn er viktige.
Dager for å tenke og velge og gå i tog eller snakke og skrive høyt om noe en mener er viktig. Livet er viktig.
Jeg forkynner ofte det "glade" budskap om at "Det er mange måter å leve på" og "Folk er - ofte - friere enn de tror."
Det er en oppfordring til å ta fatt i sitt eget liv - med alle de begrensninger og rammebetingelser vi alle lever med - og velge - og leve det til sitt beste. Det virker jo som en god parole for dagen... ikke sant.
Samtidig vil jeg i dag rette fokuset mot dem som lever liv som ikke er valgt, ikke er ønsket, mot dem som trenger hjelp!
8. mars har vært og bør for alltid være en dag for solidaritet og fellesskap og for å kjempe for dem som trenger støtte - ikke ende som en selvtilfreds støtte til de priviligertes valgmuligheter.
Store deler av verdens befolkning lever i fattigdom. Millioner av mødre kjemper en daglig kamp for å gi sine barn nok mat og godt nok helsestell.
Mange mange små jenter i verden blir ikke regnet som likeverdige som sine brødre, de nektes muligheter som kunne gitt dem flere valg her i livet, som retten til likeverdig skolegang, retten til å velge arbeid og livsledsager selv.
Millioner av kvinner blir utnyttet i sexindustrien.
Mange, mange lever i samliv preget av utnyttelse og mishandling.
Det kan skrives lange lister over det som ikke er valgt, ikke er ønsket - og det som langt fra er preget av frihet.
Det er vår sak.
Det er en del av vår frihet og vårt ansvar - å løfte blikket og se utover oss selv og våre egne valg.
God 8. mars.
mandag 7. mars 2011
sengekant og framtidstanker
Hvorfor er det konger og dronninger? Hvordan ble det slik første gangen?
Sengekantsamtalene med veslefrøkna på sjuogethalvt drar ofte ut. Vi har så mye å snakke om. Hun har så mye å snakke om. Tida på dagen strekker ikke til. Mellombarnet mellom to krevende brødre trenger sin tid også. Ofte har hun ikke tid selv før der på sengekanten, etter sengetid, for trøtt, for seint - men likevel - Mamma, jeg har mer som vi må snakke om!
(Lillebror har vært mest opptatt av VM-dronning og VM-konge de siste dagene og lykken var stor over å kunne slå fast at helten over alle helter - Petter Nordtug virkelig ble VM-konge. Han fikk tårer i øynene i dag tidlig når jeg måtte fortelle ham at VM er over.)
Men veslejenta trekker det videre - altså konger og dronninger generelt - hvor kom de fra....
Og jeg prøver en liten historisk og samfunnsvitenskapelig skisse, tilpasset alder og tid på døgnet (egentlig burde hun sove nå, lille fine jenta mi...). Og flere spørsmål kommer - og vi nøster videre. Ulike typer monarkier og andre styreformer. Forhold til demokrati og parlamentsstyre. Forhold til diktaturer vi nylig har snakket om, Egypt, Libya. (Blir ikke dette alt for mye en sein søndagskveld, kan jeg synge Idas sommarsong snart nå...?) - og videre, norsk småkongedømme, norsk samling, Harald Hårfagre, kriging for å samle et land - det måtte vi ta mange runder på - for krig er jo dumt og feil, hvordan kan en lage et land ved å gjøre noe dumt og feil, var det så annerledes blant menneskene for over tusen år siden (ja, var det det...?)
Spennende store temaer. Så mye kunnskap og refleksjon - som hun har og som hun strekker seg etter. Forsker-og-hjemme-underveis-mamma som selv strever med balansegangene, - ser jenta som skal vokse opp - med all sin kunnskap og all sin klokhet
- hvordan blir hennes kombinasjon av liv og lære, ute og hjemme, omsorg og yrkesmessig ytelse?
Balansegangen i livet.
fredag 4. mars 2011
innstillingen er kommet
Innstillingen er kommet!
"Komiteens konklusjon er at avhandlingen uten tvil er verdig til å forsvares for ph. d-graden."
Jeg er litt i løse lufta akkurat nå.
Heldigvis har jeg kjøpt meg en haug med nytt garn til nye prosjekter. Det er håndfast og konkret og godt.
God helg!
torsdag 3. mars 2011
barnefordelingssaker
(Neida, neida. Alle her i huset skal holde sammen og fortsette å elske og ære hverandre og alle barna skal bo her med to foreldre som holder sammen under samme tak.)
Men dette dreier seg om den vanskelige fordelingen av tid og oppmerksomhet - mellom søsken, mellom flere barn med forskjellige behov i en søskenflokk.
For slik er det alltid - og slik er noe av hovedutfordringen ved å ha flere enn et barn. En må fordele, en må inngå kompromisser, og noen ganger halter det. Store behov hos ett barn kan gå utover krefter, tid og muligheter til å følge opp et annet. En del av disse kompromissene er innenfor det alle mennesker har godt av å oppleve - at en må dele, at en må øve på innsikt i andres behov, at en kan vente litt for eksempel.
Men utfordringen er der allikevel alltid. Fordele og favne alle til beste - på hver sine helt ulike måter.
Mine er så forskjellige. Mine tre trenger så ulike deler av meg. Det er krevende og fantastisk. En får bruke hele seg som menneske i det å være forelder for så forskjellige og fantastiske barn.
Og noen ganger må en stoppe opp. Ta noen nye grep. Se at den som greier seg så godt og er så stødig og flink også trenger noen ekstra pusterom, mer rom til å være liten, være alene med Mamma, ta mye plass. Andre tar mye plass helt av seg selv, eller trenger mye oppfølging - uansett.
Men de flinke små må også få sitt!
Så er vi kreative og lager tid og rom. Og går videre.
å sette fart i livet!
Du ska inte tro det blir sommar
i fall inte nån setter fart
på sommarn og gör lite somrigt.
Då kommar blommorna snart.
Jag gör så at blommorna blommar.
Jag gör hela kohagen grön.
Och nu så har sommaren kommit,
för jag har just tagit bort snön.
(Første vers av Idas sommarsong av Astrid Lindgren,
alltid en av våre store favoritter her i huset,
alltid veslejentas yndlingsnattasang)
Slik skal det være. Vi må delta og sette fart i det vi håper og drømmer om selv.
Våren får vi hjelp med.
Men alt det andre vi kjemper for og lengter etter
- det må vi bidra til, tydeliggjøre og jobbe for.
Sette fart i livet.
Og det skal vi.
Og fortsatt ligger snøen. Men det skal bli vår.
Etiketter:
dikt,
leve livet,
streve med livet,
vår
onsdag 2. mars 2011
garantier for livet
- det har vi aldri.
Debatten om tidlig ultralyd for å screene for eventuelle problemer - er problematisk i seg selv. For den utløser så mange ulike, men sammenkjedede spørsmål.
Jeg var selv en så ufattelig engstelig førstegangsmamma at jeg fikk komme innom en klok jordmor på helsestasjonen i ett sett i tiden før sparkene kunne kjennes, bare for å høre hjerteslag - for å virkelig forstå at det var sant og virkelig at et lite knøtt vokste til og levde der inne. Jeg forstår at en vil vite og vil ha kunnskap.
Som samfunn og foreldre må vi finne fornuftige balanseganger. Jeg har ingen fasit på hvordan den balansegangen skal være. Men - vi screener verken fostre eller ettåringer eller femtiåringer for "alt". Det finnes det verken kapasitet, tid eller fornuft eller følelser til. Vi kan ikke sjekke alt - vi kan ikke vite eller forutsi alt....
Det kan alltid skje noe "annet" - noe som vi ikke sjekket. Noe vi ikke var forberedt på. Et akebrett kan havne under en bil, det vil aldri synes på en ultralyd eller en blodprøve. En alvorlig diagnose kan komme - en dag. Til en av dine. Det er livet.
Det å velge et liv tett med andre mennesker - en elskede - et barn - er et så enormt sårbart sjansespill. Vi vil gjøre vårt aller beste for disse våre, vi vil strekke til, vi vil passe på. Det skal være nok tran og fluor og fisk og frisk luft og til legen når det er nødvendig - og et godt liv. Ikke sant, det er det vi ønsker oss.... - og vi ønsker å gjøre det vi kan for at "det skal gå bra". Ikke sant...
Og så kan alvoret komme allikevel. Og det må også leves med.
tirsdag 1. mars 2011
alltid hjem
Krevende dager for mange her i huset om dagen. Men så kommer vi jo alltid hjem, virkelig hjem - og det er snøhule i hagen og sol gjennom stuevinduene og blomstrende puter i sofaen, en tekopp og et pledd og en bok og et fang -og fred og ro og krefter å samle for store og små. Før de neste kravene møtes.
Men her hjemme må vi få senke skuldrene. Være sammen. Støtte hverandre. Noen ganger ikke stå på beina, men bli tatt på et fang og inn i en armkrok og så går det godt allikevel.
Og så sover de små og snart de store. Samler krefter til nye dager.
(Bildet: Speilet til veslejenta, laget for flere år siden; IKEA-speil med hobbylakk og serviettdecoupage. Høyt elsket da hun var fire - men hvor lenge er rosa roser på topp?)
Abonner på:
Innlegg (Atom)