konsekvent barneoppdragelse?

Dette er liksom et opplest og vedtatt premiss for "den gode barneoppdragelsen" - man skal være konsekvent! Lage en regel (eller hundre) og klare rutiner - and stick to it. Konsekvent derfra og ut. Og så er liksom tanken den at hvis man som voksen tillater avvik fra reglene og rutinene èn eneste gang - "Da har vi det gående!" - da har liksom toget gått for godt, da blir det kaos og anarki for all tid - og det er altså fordi man ikke var KONSEKVENT.

Jeg tror at barn - og også de fleste voksne - synes det er ganske greit med en del regler, og ikke minst rutiner. Rutiner er på mange måter veldig deilig, det gir en trygghet og forutsigbarhet som frigjør krefter til kreativitet og påfunn. Mine barn nyter at de vet hvordan hverdagsmorgener er, hvordan kveldsmat-lesestunder er, hvordan leggetidsritualene er - og helgefrokoster og turer og lørdagskvelder har sine egne rutiner og ritualer. - Og ikke minst rutiner og ritualer for de store begivenhetene i livet - bursdag og besøk, jul og påske, - som vi kjenner og gleder oss til.

Og så er det slik at når ritualene og rutinene er så kjente og innarbeidede og trygge og deilige - så er det også helt greit å lage avvik fra dem. For vi vet jo hvordan vi pleier å gjøre det.

Mange regler har innebygde konsekvenser. Tar en ikke på seg regntøy og går ut og plasker - ja, så blir en våt, da. Andre regler velger vi skal ha strenge og faste konsekvenser. Fireåringer som stikker av nedover veien på sykkelen sin helt alene - må bare innfinne seg med at sykkelen får husarrest noen dager. Og ingen skal slå, uansett. For eksempel.

Andre regler er faste, men kan håndteres med raushet og fleksibilitet. Vi kan gjøre det på en annen måte i dag. Vi vet hva reglene er - men vi kan diskutere oss fram til ordninger.

Det er ikke sånn at "da har vi det gående, da har vi mas om flere unntak resten av livet". Nei, men kanskje en kan ha reflekterte og fornuftige diskusjoner og forhandlinger med de framvoksende små.

Ideen om faste regler og konsekvent håndtering har sin læringspsykologiske bakgrunn i behaviorismen, basert på dyreforsøk. Læring gjennom konsekvens, gjennom belønning og straff. Og det virker. Adferdsterapi er bygd opp på disse prinsippene. Atferdsterapi virker. Innenfor sitt begrensede, forsøkssituasjonsimiterende felt. Men vi lever ikke under kontrollerte forsøkssitusjonsbetingelser. Vi lever liv, sammen med mennesker. Liv er mer enn å følge regler. Liv med barn er relasjonsbygging, trygghetsbygging og menneskeutvikling.

For verden og menneskelivet er ikke konsekvent i seg selv. Dagen i dag er som den er. Dette mennesket, dette barnet har sitt eget som bringes inn i situasjonene. Vi kan ha meninger om hvordan ting skal fungere når alt fungerer. Men kanskje i dag er det en dårlig dag med lite krefter, da gjør vi det annerledes. Eller det dukker opp en spennende mulighet som er akkurat i dag, da er vi fleksible og gjør det mulig å realisere en liten drøm, en liten utflukt, en ekstra runde med kortspill før en forsinket legging, en fullføring av et viktig prosjekt. Kreativitet og krefter varierer. Det må fleksibiliten favne.

Og så en ting til - naboenes babyboom har jo fått meg til å bli nostalgisk på godt og vondt i det siste - og er det en fase i barnelivet som er omfattet av strenge regler fra forståsegpåerne, så er det babytida. Forstå det den som vil! Og her er det mange meninger og mange intense følelser - og mitt hovedbudskap er kjenn etter selv! Blås i helsestasjonens skjemaer og regler. Kjenn etter - og regn med at babyer er krevende til tider. Også om natta. Vær tilstede. Fungerer det best med småtroll i senga og amming-selvbetjening hele natta, så gjør det. Det går over. Trøst og bær når det trengs. Det går over. (Du kommer ikke til å gå å bære på en sjuåring eller amme en tiåring annenhver time...). Skrikekurer, bare for å si det, er ren atferdsterapi. Det er konsekvens det, og fungerer på sitt vis. Babyen lærer at du ikke kommer...

Overskriften bruker ordet oppdragelse. Egentlig vil jeg heller skrive om "livet med barn" - enn "barneoppdragelse". Liv med barn innebærer uansett en assymetrisk ansvarsfordeling, vi voksne har ansvaret. Men gradvis skal de små utvikle sin egen myndighet. Ikke bare i opposisjon til faste regler, men gjennom å utvikle evnen til refleksjon og egne ansvarlige valg. Da må det finnes rom for denne utviklingen.

Noe er oppdragelse. Joda. Bordskikk og høflighet. Ikke slå og ikke stjele. Men det har også sine grenser: Babyer skal ikke oppdras. Ingen barn skal oppdras om natta (da er det kos og stell og mest mulig soving som skal skje).

Vær konsekvent på verdier. Det er viktigst.