likestillingens skyggesider - eller?

Gjør de gode velferdsordningene rundt barnefamilier i Norge det vanskeligere for kvinner å nå til topps i arbeidslivet? Ting tyder tydeligvis på det, i følge en framlagt rapport fra London School of Economics og presentasjon av denne gjennom flere medieoppslag i dag.

Regnestykket er ganske enkelt. Med gode permisjonsordninger, syke-barn-dager, innkjøringsdager og alle andre gode ordninger omkring barnefamilier, så blir det mange timer og dager som mor OG far har rett til å være et annet sted enn på jobb. Mor OG far, vel å merke.

Og så ordner folk seg slik i praksis, tydeligvis og gjenkjennelig, at det ofte er mor. Det er mor som tar mest permisjon, mest deltidsarbeid, kanskje tar hun også flest syke-barn-dager og barnehage-innkjøringer? Og blir hun da toppsjef i samme slengen, - nei, kanskje ikke.

Og hva skal man si? Rapportene sier sitt. Regnestykket er ganske klart. Toppsjefer jobber ikke deltid.

Men kan man virkelig si at det er velferdsordningene som begrenser likestillingen på dette området? Det er jo faktisk den interne fordelingen i hjemmet som gjør at dette systematisk slår ut negativt i karrieremessig forstand for kvinner. En ikke urimelig spådom er at dersom en svekket velferdsordningene, så ville det ikke akkurat ført flere kvinner, flere mødre, til toppstillingene.

(Nå viser jo rapportene som ble framlagt at kvinner i land med dårligere fødselspermisjonsordninger - for eksempel USA - gir større rom for at kvinner når til topps enn i det som skjer i Norge. Men det er mye annet som også er forskjellig mellom disse landene, en kan ikke trekke slutninger direkte tilbake).

Intern fordeling i hjemme, altså. Og hvorfor velger vi så som vi gjør? Hvorfor tar noen av oss kjempelang utdanning, og så ønsker vi å være litt hjemme noen år - wow! Eller jobbe deltid.

En av forskerne som intervjues i dag slår fast at norske kvinner vil velge selv med hensyn til balansen mellom arbeid og hjemmetid, at dette gir kvinner i Norge en selvstendighet som vi holder høyt.

Ja, det tror jeg faktisk. Og den likestillingskampen som har vært ført, med tilhørende allmenn bevisstgjøring, - og den institusjonaliseringen av rettigheter knyttet til omsorg for barn som faktisk har skjedd i dette landet - dette har lagt et grunnlag for at dette valget og denne selvstendigheten er mulig.

Så når vi da faktisk velger. Hvorfor framstille det som en feil? Det undrer jeg meg stadig over...

Og det andre jeg aldri slutter å undre meg over i disse debattene, er rett og slett hvor barna er i alt dette? Hvor er barna, rent faktisk, fysisk - og hva slags barndom er knyttet til disse spørsmålene om karrierefremming og voksnes valgmuligheter.

Er man voksen og forelder, så handler livets valg om tidsbruk, karriere, økonomi, bruk av utdanningen og så videre - ikke bare om en selv og egne rettigheter. Det handler om et ansvar for noen små, for deres hverdag og barndom.

Og det vet foreldre. Det vet BÅDE mor og far. Derfor gjør familier valg og prioriteringer og finner arbeidsfordelinger og går balanseganger her i livet. To toppstillinger i hver familie er jo heller ikke lykken i livet for alle....

Det kan rapportene og avisene også ta inn over seg.