Det å faktisk, virkelig, her i verden få lov til å leve sammen med små mennesker - og være med dem på ferden her i livet - det gir rom og rettmessighet for store ord.
Det kan vi huske på - midt oppi all tannpuss, og leverposteismøring og leksemas...
Dette er livet. Det er det store.
Og vi har rett og plikt til å gi barna våre store ord og perspektiver på det livet de skal leve. Livet er ikke bare smått og hverdagslig. Hverdagen, den tette, jevne, gjentagende, plikttilknyttede hverdagen - den er jo i seg selv stor! Den er grunnleggende verdifull og meningsfull, den gir vår daglige gjerning et overordnet perspektiv. Det også plikter vi å vise våre barn.
Og vi plikter å vise dem at de lever i en verden som er større enn oss selv, med ansvar som strekker seg utover oss selv - og langt ut over vår egen nytelse. Livet har oppgaver til oss som mennesker. Livet er - og her er de store ordene, jeg advarte om det - livet er et kall.
Snakk om det nære og konkrete, snakk om ansvar og gleden ved å ta ansvar. Snakk om å være et menneske-i-verden. Mennesker er mennesker sammen. Med forpliktelser og ansvar sammen.
Et individs styrke og verdi ligger ikke bare i det selv - men i dets styrke i å ta ansvar, ha en stemme, vise krefter i kampen for det gode.
Det er lov å bruke store ord. En nyttårsvisjon, kanskje...
God kveld....
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)