Donalds helbredende effekt

Rødlugget, fireårig skigutt i snømassene på vei til barnehagen. Full av energi og glede - det går så fort! Underveismammaen som skutter seg og pakker seg inn i snøkavet, må ta inn over seg denne store gleden, denne store, store gleden som hører vinterens snø og uteliv til.

(Jeg unner dem det jo så veldig. Jeg skal holde ut og pakke meg inn og smile med dem.)

Noen timer seinere, blek rødlugg må hentes. Godt å ha hjemmekontor og være bare noen minutter unna.... Drar ham hjem gjennom snømassene på akebrett denne gangen. Orker jo ikke oppoverbakkene på ski når en er fire år og kvalm.

Bærer liten kosegutt inn på sofaen. Pledd og puter.

Og så glimter det i øynene. En Donaldfilm tror han nok at han tåler.

Så med bøtte ved siden av seg (som ikke brukes, heldigvis) og deilige Donaldfilmer foran seg, kommer rødskjæret tilbake i kinnene på en liten en. Det humres i sofakroken. Litt hvile hjelper alltid. Og Donald hjelper visst litt også.

Stille i huset. Skoleungene er beskjeftiget med sitt. Jeg sensurerer (mye igjen, blir nattarbeid igjen...). Donald helbreder. Snøen ligger tung rundt huset.