tirsdag 4. januar 2011

streng og rettferdig


Underveisdamen nærmer seg innspurt på sin lille sensor-jobb på universitetet. Bunken med eksamensbesvarelser minker.
Hver student har levert sitt. Det beste - eller slik det bare ble den dagen. Hver skal vurderes nøytralt og rettferdig.
De har lest og lært. Og noen formidler sin kunnskap og sin innsikt så det spruter. Og noen kan tydeligvis mye - men strever med skrivingen. Sensors velvilje er der, men studentene må skrive selv.

For mange kunne det blitt et hakk oppover om de hadde fått litt hjelp med skriving, med disposisjon av stoffet, med tydeliggjøring av poenget med sin egen tekst.
Det klør i underveis-sensor-pedagog-skrivedamens fingre etter å gi litt veiledning med på veien.
For dette er noe jeg kan. Jeg er god til å hjelpe andre med å skrive gode tekster. Jeg burde jobbe med det (igjen), tenk det!
Men all tilbakemeldinga jeg skal gi disse hardtarbeidende studentene er en enkeltstående bokstav. En rettferdig og riktig bokstav. Som best jeg kan.

Men trenger noen skrivehjelp - så kan jeg yte mer enn en liten bokstav...

vennlig hilsen sensor og skrivedame

2 kommentarer:

  1. Gjett om jeg kjenner meg igjen. nei, det var kanskje litt i overkant, for jeg er bare sensor på en og annen tentamen, og de er ikke viktige for ettertiden, men det der med å ville forstå hva de mener, legge godviljen til og skjønne hva som var planen, og så ikke kunne la tvilen og godviljen komme dem til gode, det er vanskelig. Og så stikk motsatt det er av å være mamma, for der tas alt i beste mening...

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)