babydrømmene

Noen år var helt fulle med babyer. Det var voksende mage, og amming og baby og bæring og bleier og ny baby. Det gikk i ett. Jeg sov "aldri" (helt sant). Jeg var "ingensteder". Jeg gjorde det jeg måtte - og det var alt jeg ville. Det gikk i ett og det var det vi ønsket og det var greit. Det var jo drømmen også - få lov til å få disse barna, ha disse barna, leve med denne vesle barneflokken.

Enda så er det jo "bare" tre av dem. Den minste "flokken" en kan tenke seg, antagelig. Sterkt ønsket og sterkt velkomne, høyst forskjellige og synlig og merkbare.

Og så vokser de til. Minstemann er større enn noensinne. Snart fem. Forstandig og kunnskapsrik og energisk og temperamentfull. Kan ta mer og mer ansvar. Tenker langsiktig og undrende. Hvor skal dette ende - hvor store skal de nå bli?

Hur stora som hälst, antagelig. Det er jo også det vi vil - at de skal vokse og utvikle seg, erobre verden og seg selv, forlate oss - og komme tilbake.

Det store, store i livet å få leve så tett med så små mennesker - som er i slik utvikling som ingen voksne kan matche, som har slik en nærhet, tillit og avhengighet av oss foreldrene - og som strekker seg ut av våre fang og vår favn. Gradvis.

Med god nok ballast - håper jeg.

Og så kommer det nye babyer her og der. I dèt nabohuset, hos dè vennene. En liten en til. To til på tur der! Større ungeflokker enn vår vokser fram.

Og det kan kjennes fjernt med nok en liten nyfødt en, men det vekker samtidig fortsatt en lengsel - etter dette, det aller største. Og en enda større flokk og enda flere familierelasjoner innenfor hjemmets vegger.

Men, men...

(Bildet er en annen drøm - sommeren.... )