nok en kommentar til debatten på denne siden de siste dagene...
Den ideelle modellen for familieliv, for balansen mellom hjemmeliv og jobbeliv, for balansen mellom kjønnene og så videre - finnes ikke - ikke som en endelig, ferdig modell som passer for alle. Det finnes ingen ideell modell for alle - eller til alle tider. Det var ikke bedre "før". Vi har ikke funnet den endelige løsningen "nå". Ingen vet best på vegne av alle andre.
Det ideelle livet finnes bare i enestående enkeltversjoner. For meg. For oss. For deg. Her og nå.
Og knapt nok det. Det ideelle livet finnes jo knapt nok der. For vi bommer og misforstår og velger galt og sitter fast i begrensninger vi skulle ønske ikke fantes.
Kanskje finnes det ideelle livet bare som idè. Som et ideal vi kan strebe etter. Ikke bruke som streng målestokk på hverdagens mellomløsninger og kompromisser, men allikevel som en rettesnor for valg og veier. Søke sitt eget ideal med sine egne valg. Bevisstgjøre seg sine egne idealer, i stedet for å bare følge strømmen. Tydeliggjøre valgene og korsveiene - der de er. De er ikke overalt. Men noen valg finnes.
Idealet - mer enn en drøm, mindre enn en dom?
Og så er jo det ideelle livet faktisk også et liv. Et reellt liv. Med hverdagsrealisme og utilstrekkelighet, vaskebøtter og syke barn og tidsfrister og regninger - og tente lys og stjernehimmel i blant alt det andre... Vi drømmer vel ikke om et liv der alt alltid "går opp", der vi aldri lurer på noe, søker noe, drømmer om noe, lengter etter noe?
Jeg tror at debatt og analyse av idealer og ideer, ulike valg for livet som enkeltmenneske, som samfunnsborger, som familie og foreldre er viktig for å klargjøre for oss selv hva vi selv står for. Så kan vi søke å justere det virkelige livet vi lever, i retning av våre egne ideer og idealer, der valgene finnes.
Og vi kan bidra i en samfunnsutvikling og en samfunnsdebatt. Ikke fordi vi vet best - men fordi vi alle trenger å tenke og velge, alene og sammen.
Det er vel det som er med det ideelle livet - det som fortoner seg som et ideelt liv for noen, er absolutt ikke det for andre. Derfor blir det umulig å definere hva det ideelle livet er - man kan kun beskrive det man sjøl mener er det ideelle liv - for seg og sin familie.
SvarSlett(Og her ser jeg hvorfor jeg mye bedre liker å fjase - denne kommentaren ble rar...Men, men. Det er ikke alltid like lett å uttrykke seg alvorlig. Og forståelig...;)
Ha en fin dag!
Det er jo noe av utfordringen med å prøve seg i debatter som denne, en blir ofte kritisert for å ikke forstå at liv er forskjellige eller at en innbiller seg at en "vet best" på vegne av andre. Det er krevende å formulere seg slik at en uttrykker en mening - men samtidig viser den respekten for forskjellighet, ulike valg og prioriteringer (som jeg jo står for).
SvarSlettMin undring er jo i stor grad over at det virker som om veldig mange innstiller seg på at det er bare èn modell som gjelder (altså masse institusjonsliv for barna) - og altså ikke de mange variantene og ulike valgene... Hvorfor er det ikke større variasjon?
ha en fin dag, du også!
Nå har jeg lest de tre siste innleggene dine underveis, samt alle kommentarene. Det jeg sitter igjen med er et underlig inntrykk. Dere skriver om at det til syvende og sist er den enkeltes valg, at det ikke finnes det ideelle livet, at samfunnet dessverre legger opp til dobbeltarbeidende skattebetalere i en familie, fulltidsbarnehage, at mange forutsetter "at det bare er sånt" og at våre varselsblinkere burde slås på når vi hører eller leser et slikt argument.
SvarSlettFor det første vil jeg påpeke at foreldre som har barn under 2 år har krav på permisjon. Ingen arbeidstaker kan nekte dette valget. "Samfunnet" legger ikke bare opp til fulltidsarbeidende skattebetalere. Det er også et faktum at mer enn 50 % av kvinner i Norge jobber redusert stillingsprosent. "Samfunnet" er altså ikke slik at det kreves at alle jobber 100 %. Argumentet om at samfunnet er slem mot barnefamilier som ikke vil jobbe fulltid, stemmer ikke. Argumentet om at det finnes valgmuligheter har derimot hold i virkeligheten.
Jeg synes det er mer oppsiktsvekkende at det er vi jenter (jeg jobber for eksempel 80% slik at barna våre "bare" er 7,5 timer i bhg. hver dag) som velger å jobbe redusert.
Fortsettelse:
SvarSlettEnten det er en tilfeldighet eller jeg tiltrekkes disse mennesker, men såvel i Blogglandia, som i den jurist-verden jeg befinner meg i, samt i den tøybleie-bæresjal-verden jeg befant meg i, har jeg møtt veldig mange kvinner som har lett og ser etter løsninger der de sørger for at barna ikke er så lenge i barnehagen som en 100 % stilling for begge foreldre ville kreve, eller at de tar ut ulønnet permisjon for å ha barnet lenger hjemme før barnehagelivet skal starte. Eksemplene er neste utallelige som viser at den valgfriheten vi har, benyttes av mange familier (eller bedre sagt av mange mødre). Mange jeg vet om jobber om kvelden for å ta igjen det de ikke rekker om dagen for å kunne være mamma og pappa.
Videre er jeg enig i at mange av oss får barn bare for å ha barn. Jeg mener faktisk at alle av oss får barn bare fordi de vil ha barn. Forskjellen mellom noen av de reflektere mødrene i disse kommentarene og meg er kanskje kjennskap til livet og seg selv, der jeg er den som vet og visste lite. Hva mener jeg med dette?
Jeg ELSKER mitt arbeid og min jobb. Jeg er stolt over min utdannelse og det jeg driver med. Jeg er glad for at mine foreldre gang på gang fortalte meg at jeg som jente har like muligheter som gutter. Jeg elsket at mamma jobbet. Alt dette visste jeg og opplevde jeg før jeg fikk barn selv. Livet mitt var allerede da lagt opp til at jeg skulle jobbe og ha barn samtidig. Kjærligheten som slo meg i ansiktet når jeg fikk vårt første barn, lengselen etter dets nærvær, visste jeg IKKE noe om før jeg fikk barn selv. Det er valgmuligheter der ute for å tilpasse arbeidslivet til familielivet, men jeg visste ikke at disse valgene ville bety så mye for meg. Jeg visste ikke om kjærligheten en forelder har for sine barn. Med andre ord, Jeg fikk barn bare fordi jeg ville ha barn. Jeg er en av dem som - i alle fall mellom linjene - kritiseres gjerne i en slik diskusjon. Til mitt forsvar - jeg visste ikke bedre - og jeg tror det gjelder mange. Jeg visste ikke om denne enestående kjærligheten og behovet for tid. Nå har jeg barna og kunne velge bort jobben min. Da er jeg annerledes enn andre. Jeg vil ha det i pose og sekk. Det går utover barna mine, eller det går ikke utover dem. Enkeltmennesker er forskjellige. Skal jeg slutte i mitt arbeid, skal jeg gå ned til 50 % for å sikre mine barn mot skuffelsen, ensomheten, følelsen av å være overlatt til andre? Er det et valg jeg vil ta? Som du skriver underveis, valgmuligheten har vi. Enhver kan stille seg disse spørsmål selv.
Utfordringen er at samfunnets velferdssystem er knyttet til arbeidslivet. Først må man arbeide, før man motta mange av ytelsene. Deriblant pensjon og andre stønader. Likestillingsarbeidet mellom menn og kvinner har ikke klart å forandre på det. Der er politikken fremdeles i menns verden. Samtidig ser jeg logikken i at det må genereres penger for å kunne gi penger tilbake fra statens side.
Det jeg nekter er å tro at mange velger å jobbe fulltid og sende barna i barnehager 10 timer i strekk fordi de vil dette eller fordi de elsker jobbene sine så mye mer enn barna sine. Jeg har aldri møtt noen av den slags, aldri. Dette kan ikke være premiss i vår diskusjon.
Hei, Julia - takk for dine refleksjoner som du deler med oss. Du tar opp mye viktig.
SvarSlettNår en i en diskusjon snakker om hva "samfunnet" krever eller forventer (altså en tilnærming jeg har stilt meg kritisk til å la seg styre av), så kan det i hvertfall bety to forskjellige ting - enten generelle normer og forventninger blant folk flest, i arbeidslivet etc
- eller hvordan lover og velferdsordninger setter rammer for hva som er lov og mulig. Dette er ikke nødvendigvis det samme.
I Norge har vi et enormt godt utbygget velferds- og permisjonssystem. Ikke bare for de med barn under to år, som du skriver, men alle med barn under ti år har rett på deltidsarbeid. Faktisk. Rettighetene er der, selv om praksis ikke alltid er lett. (Her i familien har vi kjørt en sak i Arbeidstilsynet i sin tid, på dette).
Jeg ville virkelig aldri brukt en argumentasjon om at "samfunnet er slemt mot barnefamilier" (som du skriver), tvert i mot så gjentar jeg og gjentar jeg at vi er i en svært priviligert situasjon i dette hjørnet av verden. Folk kan velge en hel masse (og som du påpeker, det gjør vi jo også).
Min argumentasjon er primært rettet mot den argumentasjonen som går på at en ikke har noe valg - at "samfunnet bare er sånn". For så enkelt er det ikke.
Vi er samfunnet.
(og for å ta det siste du skriver også - mange bruker faktisk barnehagens makstid for det den er verdt - men det er selvfølgelig ikke fordi de ikke elsker barna sine (det er det vel ingen som har påstått, vel, ihvertfall ikke jeg!). For noen er det fordi det ikke finnes noen annen måte å få dagen til å gå opp (alene med to barn i to barnehager, uten bil...f.eks.). For andre er det det valget de mener er best for familien nå. For dem som har et valg, så må det jo være fordi de vil? Og det er ikke et valg jeg eller du har noen rett til å kritisere, men vi må jo kunne i at det er et valg?)