Og det han beskriver var skikkelig fælt. Og pappaen går inn og sjekker seinere på kvelden og slår fast at slike spill skal ingen niåringer spille.
Heldigvis har vi en svært så klok niåring som uten videre slo fast dette selv. Heldigvis har vi også en niåring som kommer til oss og forteller og forteller og setter ord på de scenene han har sett og som han syntes var altfor fæle.
Han er eldstemann her hjemme. Vi er nok blant de strengeste vi kjenner på aldersgrenser og tidsbruk på dataspill og filmer. De kommer ikke ferdig herdet for de tøffe scenene når de beveger seg ut i verden, disse mine små.
Det har sin pris, for eksempel i at de kommer til å få noen slike opplevelser - at de havner oppi en film eller et spill der ute i verden som blir for voldsomt.
Men det er ikke min jobb å herde dem ved å trene dem på voldelige spill eller filmer for mye større barn. Det er min jobb å bidra til at de har en følelsemessig ballast og et verdisyn som gjør at de skiller mellom rett og galt og vonde og gode opplevelser. Det var ikke en herdet niåring som kom hjem til meg her om dagen, men en følsom og reflektert gutt som reagerer slik man skal på grusomme scener med avkuttede kroppsdeler og mye blod. En med mye trening på slike spill hadde vel ikke kommet og satt seg på fanget og betrodd seg og søkt trøst heller... - han hadde vel holdt opplevelsen inni seg, herdet seg mer...
Det har sin pris - jeg ser det.
Og mine barn skal ut i verden - og de er da også ute i verden. De ser filmer. De spiller spill. Og her hjemme finnes det regler og diskusjon rundt dette. Der ute vil det være så mangt de skal møte.
Men de skal ha en ballast for å møte verden - både den virkelige og den virtuelle. Vi skal snakke om rett og galt. Vi skal kunne bli opprørt og reagere.
Jeg snakker med eldstemann om dette - at han kommer til å være på besøk hos venner og så kan det skje at det bli vist en film eller spilt et spill som han synes er fælt. Da er det lov å la være å være med. En kan gå i et annet rom og gjøre noe annet. En kan gå hjem. Det er de tøffe som tør å kjenne etter og som tør å velge selv. Sier jeg. Og han er enig. Så langt. Vi får se. Gruppepress er tøffe greier. Men dette vil jeg bidra til - støtte til å tenke og vurdere og velge selv.
For tida leser vi Brødrene Løvehjerte om kvelden for de store. Det er sterke scener det! Vi holder hender og holder pusten og sitter på fanget. Og lever med i kampen mellom det onde og det gode - liv og død. Det er så spennende. Jeg tenker at alle bøkene vi leser med og for barna også gir en beredskap for møtet med de sterkere inntrykkene fra filmer og spill. Lesingen følger refleksjonens tempo. Vi stanser og snakker om det hele underveis. Barna erobrer gjennom dette et begrepsapparat og en følelsesmessig beredskap som gjør at de reagerer i forhold til det de møter seinere.
For vi skal vel reagere - på vold og urett - ikke bare underholdes og tåle?!!
(Og det som er en helt annen sak, er at min sønns "grusomme opplevelse" ikke skjedde hjemme hos en kamerat - men faktisk av alle steder i en skoletime, da elevene fikk som premie å få spille dataspill - og tydeligvis fikk velge spill selv. )
Du tuller! Skoletime? OMG - kjenner jeg blir sliten.
SvarSlettHjemme hos oss foregår kampen om dataspill med far. Ikke skumle spill, men underholdningsverdien som formidles ved at far spiller (etter min mening) for mye i barnets våkne tilstand. Man kan ikke unngå det, tror jeg.
Men som du sier, vi kan tøffe opp barna våre til å kunne si nei. Gå et annet sted. Ikke presse seg til noe de ikke vil. Det gjelder så mangt. Vi kan aldri beskytte dem, men lære dem å beskytte seg selv.
Hei! Dette med spill er i hovedsak en guttegreie, virker det som. Det har det i hvert fall vært her hos oss. Sønnen her er 20 år nå - og dette med spill har vært et vanskelig tema gjennom hele oppveksten. Får de ikke spille hjemme, går de til kamerater og spiller der. Noen har max en times spilletid pr dag. Er de ferdige, går de til noen av kameratene. Vi har virkelig slitt med dette - vi har satt grenser, men det har vært vanskelig å følge opp. Vi har pratet om det, slik dere har gjort, men har mange ganger hatt ulike synspunkter. Så dette er en av hverdagsutfordringene i dagens oppvekst.
SvarSlettEn annen ting, som jeg må trekke litt på smilebåndet av nå i ettertid, er at nettopp Brødrene Løvehjerte var noe av det skumleste sønnen visste om da han vokste opp. Vi leste boka, men filmen orket han ikke se. Det at brødrene døde, ble rett og slett for sterkt for ham.
Livet som forelder er stappfullt av utfordringer, men det går som oftest bra. Så jeg ønsker lykke til! Jeg liker bloggen din!
Jeg tror det er alt for mange foreldre som ikke tar ansvar for dataspill og filmer (eller i det hele tatt hva som flimrer over tv-skjermen mens barna er tilstede)
SvarSlettAldersgrenser på spill og filmer er satt av hensyn til barns utvikling, og bør overholdes, for barnas del. "Selvsagt" er det spennende med de spillende eldre søsken feks spiller, men desto større grunn for å skjerme yngre barn.
Fortsett å være streng du, og gi gjerne en tilbakemelding til skolen.....
Lykke til :)
Hei - Siri. Ja, enig, ungene må lære seg å håndtere den verden som er der - og det betyr ikke å eksponeres for alt - men å få med seg en ballast og en sjøltillit så de greier å si ja og nei på egne vegne.
SvarSlettHei, Annepålandet. Jo, det er alltid utfordringer - og de skifter jo også med alderen og personligheten til barna. Enig i at det er mye som går bra, men jeg kan heller ikke bruke det som sovepute.
Hei - Lilli. Jo, vi fortsetter nok med å være "strenge" - eller bevisste. Og vi forklarer ungene bakgrunnen for de valgene og grensene vi står for. Etterhvert må de gjøre sine egne valg, og vi ser det jo også i reaksjonene til eldstemann på denne opplevelsen på skolen. Og - ja - skolen får absolutt en tilbakemelding på uakseptabel spilling i skoletida.
Og - Annepålandet - jeg forstår godt din sønns forhold til Brødrene Løvehjerte. Det er sterke saker. Vi har ventet lenge før vi ville introdusere denne Lindgrenboka. Filmen må nok vente enda lenger. I sommer fikk jeg forresten strengt leseforbud fra minstemann på Den stygge andungen (riktignok i original HC Andersen-versjon) - det var det tristeste og fæleste han hadde opplevd.
SvarSlettPå skolen? Det går ikke an...Vi er også strenge, noe som slettes ikke er lett når guttene rundt omkring i gata spiller World of Warcraft og Call of Duty, og jeg kan ikke for mitt bare liv fatte at noen er så j....bevisstløse at de lar 13åringer spille svineriet i time etter time. Og selv om Woody ikke vil spille det hos dem, og absolutt ikke får spille det her i huset så merker vi presset. Det er tydeligvis ikke samme schvungen over SuperMario...
SvarSlettJeg tror nok problemet først og fremst skyldes mangel på kunnskap. Kunnskap om sjanger og innhold. Hadde foresatte tatt seg tid til å sette seg ned for å finne ut hva spillene inneholdt, tror jeg situasjonen hadde sett annerledes ut. Aldersgrensene er satt der av en grunn og gir en god pekepinn på om spill er egnet eller ikke. Det samme gjelder jo forsåvidt film. Det er vår jobb å vurdere og vite. Så dumt at skolen sviktet i dette tilfellet. Jeg tror jeg hadde sagt i fra.
SvarSlettJeg hadde sagt fra. Om det er på skolen eller hos en venn og jeg får høre noe sånt, så sier jeg fra.
SvarSlettNå er eldstemann hjemme - sønnen min - bare 7, og det går ennå i Super Mario og sånne ting....
De blir jo avstumpet rett og slett.
Smart unge du har som sier fra!
Som med mye annet så går teknologien og mulighetene ofte foran bevisstheten om valg og grenser. Så en må henge med og tenke seg om i farta. Og i vår tid er det mer å si "nei" til som foreldre - enn da vi selv var barn - og den jobben må vi bare gjøre.
SvarSlettOg - skolen har selvfølgelig fått beskjed. Jeg tror de har overvurdert sin evne til å følge med på 25 unger som spiller spill, og eventuelt undervurdert ungenes evne til å finne fram på nettet. Så dette jobber vi med å bevisstgjøre dem på...