Og denne saken opprører oss.
Maria Amelies sak og hennes bilde møter oss overalt om dagen. Stortingets spørretime i dag var full av spørsmål om hennes sak, mindreårige asylsøkeres sak, asyl- og flyktningepolitikk generelt. Det skrives kommentarer og leserbrev og kronikker daglig.
Maria Amelie valgte å være synlig. Gjennom hennes synlighet ser vi norsk asylpolitikk i virksomhet, i sin brutalitet. Vi har et regelverk. Det brukes. Det er virkeligheten. Alle saker handler om enkeltmennesker. Men de fleste enkeltmenneskene er usynlige for oss. Da blir regelverket og brutaliteten i det, også usynlige.
Vi trenger denne synligheten. Vi skal diskutere dette. Vi skal ta det inn over oss. Og vi skal mene noe.
Mene noe om hva vi som land skal stille opp med i forhold til mennesker på flukt, mennesker uten noe sted å reise til.
Det vi ser i denne saken gjelder mange, mange flere.
Og engasjementet rundt denne ene unge kvinnen bør spres til et engasjement rundt norsk asylpolitikk generelt. Synes vi behandlingen av Maria Amelie er brutal, så sier det faktisk noe om hva vi mener om vårt eget lovverk. Stortinget vedtar lovene. Vi velger Stortinget. Dette er vårt lovverk.
La engasjementet telle for de usynlige.
Og for hun som har våget å være synlig!
Godt sagt! Helt enig!
SvarSlettTakk for kommentar, og velkommen på sida!
SvarSlett