Det er så godt - og vi er så heldige. Og det er et mål for meg at dette skal være en større del av matlivet her i huset. Egenprodusert, egenhøstet, egenkonservert for vinterhalvåret.
Vi plukker bær og epler hele sommeren og høsten. Epler, rips, stikkelsbær og bringebær er fra egen hage. Jordbæra skaffer vi kassevis hos vår lokale tyrkiske grønnsakshandler. Noen år dyrket vi poteter, (men det blir jo ikke så mange middagene av det... )
Det syltes, fryses, tørkes og bakes. Alt skal brukes, ingenting går til spille. Her henger aldri overmodne bringebær igjen på buskene, her råtner aldri nedfallseplene på bakken.
Så har vi alltid hjemmelaget syltetøy til frokostallerknene, vaffelsteikinga og desserter.
Vi plukker mais på en gård og fyller deler av fryseren med deilige ferske maiskolber. Det blir lørdagsmiddagskos med smør og salt mange mange høst- og vinterlørdager. I høst ble det også en del porsjoner med kantarell takket være snille morfar. Elgkjøtt fra barndommens store skoger - får vi byfolka som gave hver høst.
Så har vi vintermat. Kortreist, økologisk så det holder, økonomisk svært gunstig - kjent og nært. Det føles godt og rikt. Vi har god mat i huset. Og alt er tatt vare på og blir godt brukt. Det er en gave å ha mat fra egen hage eller slektas skog. Det skal verdsettes og tas vare på.
Mange råvarer må kjøpes inn. Vi har tross alt ikke en selvforsynt gård her i kroken. Men brødet vårt baker vi og alle middager lages fra bunnen av. Halvfabrikata er mangelvare her i huset.
Og mer av dette kan det bli. Det er en god ambisjon.
Dette er jeg vokst opp med. Det var et inderlig mas da vi var små og måtte på bærtur - men vi hadde alltid det du beskriver her. Det var godt. Og jeg ser at femår vil ha mamma- eller mormorsyltetøy.. Ikke noe annet fjas.
SvarSlettSkulle ønske jeg selv var flinkere. Jeg har god tilgang på fryste jordbær til en svært billig penge og bruker nok mest det, ikke egenplukkt-renset-fryst.
Men rabarbra, det har jeg masse av. Og løpstikke. Joda, det er en begynnelse.
Også godt bringebær på vinteren er!
Sånn vokste jo jeg opp også - og i enda større grad enn jeg klarer å gjenskape (foreløpig) slik vi bor her. Det var en selvfølge å ta vare på alt, forvalte alt til nytte og glede. Jeg er glad for å kunne videreformidle dette til mine. Ikke bare for den gode nytelsen av eget eple- og bringebærsyltetøy (og rabarbrapaien i mai!) - men også ansvarsfølelsen, vi tar vare på "markens grøde" i vår egen hage. Mine unger reagerer når de ser at andres epler blir liggende og råtne - for de er vant til at alt skal tas vare på.
SvarSlett