For mange år siden, lenge, lenge før egne barn - så snakket jeg med en venninne med sin første på vei. "Jeg har skjønt at fra nå av skal jeg være bekymret," sa hun. "Jeg skal jo være mamma."
Så har vi ansvaret, da. Mammaer og pappaer. For den lille i magen, den lille på armen, den lille i vogna, den lille vi forlater i barnehagen og omfavner igjen når vi henter, sender avgårde på skolevei og skitrening og tar i mot fra verdens opplevelser og inntrykk, seire og nederlag. Alltid ansvar, alltid mulig bekymring.
Det er prisen for å være nær noen, prisen for å ha ansvar for et lite menneske som skal vokse seg stor og selvstendig, men som alltid, alltid er et sårbart, levende, lite menneske i verden. Bekymring er en del av det ansvarlige livet. Det bærer vi. Det lever vi med alle.
Og med noen av de ekstra sårbare små er bekymringen en ekstra sterk følgesvenn. En følgesvenn i våkenetter, og lange kveldssamtaler etter leggetid. En følgesvenn som holder skuldrene stramme, og fokuset klart gjennom livet, så stramt at en glemmer at det kunne finnes en annen måte å leve på.
For det gjør det ikke. Vi har ansvaret. Alltid beredt. Alltid bekymret.
Det fulgte en del bekymringer med foreldrerollen, ja. Og redsel for å miste dem. Eller at noe skal skje. Så jeg har funnet ut at man må prøve å legge mange av bekymringene bort - ting går som regel greit.
SvarSlettJeg lever med en slik redsel for hodeskader grunnet fall at det for oss var best å sende barna i barnehage da de hadde tippet halvannet år, rett og slett for at ikke min engstelse skulle gi dem varige sår på sjelen og frata dem gleden over å leke fritt.Det å slippe dem, senke skuldrene og tenke at det stort sett alltid går bra, det har jeg virkelig slitt med. Samtidig vet jeg jo at når noe skjer, så er det sjelden det man har engstet seg for...
SvarSlettÅ ja, bekymringene... da barnet var i maven så var jeg så bekymret. Vel, jeg fikk fort høre at bekymringene virkelig begynte når barnet kom ut (ref. innlegget om "bare vent") og ja, jeg vet hva det betyr nå.
SvarSlettFint skrevet, Underveis.
SvarSlettMed barn er det bekymring fra man går gravid, til man går i graven. Mine egne foreldre bekymrer seg fortsatt selv om jeg og min bror er godt voksne og velfungerende. Jeg kommer sikkert til å gjøre det samme. I steden for bekymring bør man kanskje heller kalle det omsorg - en omsorg som kommer til utrykk også som bekymring. Det er godt at bekymring og glede går hand i hand.
Eg er nok av dei mindre bekymra mødrene. "Du gjør med din som alle andre gjør med nr. 2", sa helsesøster til meg då eg var der med mi vesle prinsesse. Eg tok det ein ein kompliment, men andre rundt meg var bekymra og ei ganske nær meg ville faktisk ikkje at eg skulle passe hennar barn (før ho fekk nr. 3, då vart det veldig populært ;-).
SvarSlettMin strategi har alltid vore å la dei halde på, ha dei i augekroken, men ikkje gå inn i situasjonen før det var nødvendig. Såg dei på meg for å sjekke at eg følgte med smilte eg, og viste at det dei heldt på med var ok. Dette trur eg har gjort at eg i dag har to trygge og glade barn på 12 og 14.
Det betyr ikkje at eg ikkje har vore uroleg for at dei har det bra. Det har eg kjent mykje på, og i periodar då eg har opplevd at ting har vore ute av lage har eg følgt dei opp tett. Men når alt går bra let eg dei halde på med sitt, og finne ut av ting sjølv.
For ei som er oppvaksen med ei mor som var nesten sjukelig bekymra, så er dette noko som eg har tenkt mykje på. Det var ei påkjenning å skulle forhalde seg til alle bekymringane hennar. Og sidan ho også var martyr, fekk ein jo dårlig samvit berre ein gjekk i butikken. Det beste var å vere heime, framfor omnen. I god avstand så klart, sånn at ein ikkje brann seg. Og så var det krisemaksimeringane da. Kom ein 30 minutt seinare enn tenkt, så var katalogen oppslått på begravelsesbyrå.
SvarSlettNå har eg fått ei jente som ein i utgangspunktet kan bekymre seg veldig for. Eg har derfor tenkt mykje på dette, og har tvinga meg sjølv til å sende henne frå meg. Ho må ut å leike, sjølv om ho har eit vandrande blodsukker. Ho må få besøke venner utan meg, ho må få gå til skulen, utan meg. Heldigvis har eg ein mann som er blotta for bekymring, og han held meg på jorda. Eg har lært meg å leve meir i nuet, og ikkje fundere så mykje på alle eventuelle ting som kan skje.
I skrivande stund sit eg inne og har eg begge ungane ute på akebrett (skule og barnehage er stengt). Eg veit sånn ca. kva blodsukkeret er på, men har ikkje full kontroll. Eg veit at dei er der ute rundt huset ein stad. Det går bra.
Åja - her har vi alle vårt. :-) - og alle søker sine balanser.
SvarSlettAt omsorg og bekymring går om hverandre er jeg nok enig i, Therese. Men omsorg er godt å oppleve, mens stadig bekymringsmeldinger fra mamma bør de få slippe.... Det er noe med hva en viser og hva en bærer.
Med tre veldig forskjellige krabater må jeg også spille på ulike måter å være forelder på. Alle skal få sitt. Noen trenger å holdes mer i øra, noen trenger å bli dyttet litt mer ut i det ukjente. Og plaster trenger vi mye av...
Og bekymringene prøver jeg å la være mine alene. Barna skal få leve sine liv, være seg selv og slippe å bære med seg mine bekymringer. Bekymring trenger ikke være med rynket panne! :-) (men det idealet med å senke skuldrene er ikke alltid mulig..., sånn er det jo, som du skriver Fru Storlien)
Som hos deg, sukkerunge-mamma, så har jeg en av mine som er spesielt sårbar. Dagene er forskjellige og vi vet aldri når og hvordan livet ramler sammen. Så det er jo også en lekse i å leve i nuet - lære seg å ta med seg av det gode og også formidle dette til barna - her er livet og nå er det godt! Og så merker jeg jo at de stramme skuldrene og beredskapen ligger vel under der, alltid allikevel. Slik er det. Det er mitt barn og slik er mitt liv.
Vi slipper dem jo løs. Den lille i magen eller i armen er jo så nær. Bekymringen og omsorgen er så konkret. Seinere er det langdistanseomsorgen og -bekymringene, det er langt mer krevende når en ikke kan ta dem på fanget hele tida...ja "bare vent"- som du skriver, Siri. (Men det kan en jo ikke si til de nybakte!!)
God helg, mammaer overalt!
- og siden jeg oppdaget at det var to jeg ikke kommenterte med navn, og det var de to "avslappa mammaene" her, Pia og Alt godt, - så vil jeg jo heie på dere og den støttende og "det går bra"-holdningen dere signaliserer. Alle barn trenger og fortjener slik støtte på at det går bra og dette livet er til å leves og til å utfolde seg i! Foreldrebekymring er omsorg, men bør ikke være lammende.
SvarSlettVi får bære det selv.
God helg nok en gang!
-
Det er helt klart en forskjell på hva en viser og hva bærer. Kommentaren min over var mer abstrakt/filosofisk, enn konkret/praktisk. Bekymring som blir kontrollerende fordi den stadig blir formidlet og begrenser, er patologisk. Det går an å kvele sine barn med omsorgsfull bekymring, og det er det vel ingen som vil.
SvarSlettSelv fikk jeg utfolde meg fritt i den barske nordnorske naturen da jeg var liten: vi klatret i trær, hoppet fra tue til tue i myrene, og dro på fisketur alene i sterke havstraumer. Beskjedene var enkle og tydelige 'Ikke gå dæ fast i myra, vi e ikke der og kainn ikke redde dæ. Ikke dætt på hav, da drukna du. Kom hjæm til middag.' Bekymre seg, det gjorde de , men vi ble oppfordret til å utforske verden og fikk mye frihet under ansvar . Jeg oppfattet det dengang som omsorg, og gjør det fortsatt.
Den omsorgen og friheten jeg selv opplevde som barn er et ideal for meg, men jeg vet at med omsorg kommer bekymringen med på kjøpet.
Jeg forsto deg slik, Mamma og mer :-)
SvarSlett