I forrige innlegg tok jeg opp en debatt som ruller og går til ulike tider. Min hensikt var å fokusere på hvordan deler av denne debatten føres - nemlig med argumenter som peker på at samfunnet "bare er sånn" i dag.
Som mange av kommentarene - og jeg selv - påpeker, så finnes det absolutt de blant oss som ikke har så mange valg. I blant er vi alle i den situasjonen - at akkurat nå er det bare dette jeg kan gjøre, og jeg gjør det beste ut av det. Slik er det i det enkelte liv.
Men løfter vi blikket fra det enkelte menneskets valg og skjebne og livsvilkår - tar et samfunnsblikk - eller også et utsyn i tid og rom, så kan det ikke unnslippe oss at vi her i denne kroken av verden er blant de mest priviligerte i menneskehetens historie. Dersom vi - som samfunn - ikke har valgmuligheter, - hvem har noensinne hatt det da?
Så vi må vedkjenne oss de valgmulighetene vi faktisk har - og bruke dem. Det er mitt budskap.
Jeg har stort sett nok med å foreta mer og mindre gode valg for mitt og min families liv. Jeg har ingen fasit for andres liv. Men jeg har et budskap - og det er å utfordre normalitetsbegrepene og vanlighetsbegrepene og "det er bare sånn-forståelsene" - og velge selv, - blant det som kan velges.
Hva som er normalt og vanlig - for eksempel....
- hva som er et normalt liv, en normal hverdag, et normalt forbruksnivå, et normalt oppussingsbudsjett for en vanlig familie, et vanlig feriebudsjett ditto, en normal mengde tekniske dippedutter i en middels familie, en normal tidsklemme og så videre - alt dette er historisk og kontekstuelt foranderlige fenomener.
Foranderlige fenomener er faktisk ikke bare "sånn". De har vært annerledes før. Normal eller vanlig "før" - var noe annet enn "nå". Det som er forandret før kan også forandres igjen. Det kan være krevende. Det kan være umulig i enkeltsituasjoner. Men som generelt fenomen, så er dette blant de menneskepåvirkbare, foranderlige fenomenene.
Vi er selv med på å definere begrepene vi lever med og bruker som byggesteiner i våre individuelle liv og i det samfunnet vi bygger sammen.
Hei, hei - fant bloggen din, siden du var innom hos meg. Legger deg til i lista mi ...
SvarSlettSer jeg deler mange av dine synspunkt ... både om dette og hint.
Skal bli hyggelig og førlge med her
God natt!
Underveis,
SvarSlettdiskusjonen her og i ditt forrige innlegg er viktig (jeg skulle kommentere på forrige innlegg også, men det får bli her). Vi må spørre oss selv hva som betyr mest. Hvis vi velger å få barn så bør vi også velge å ha tid til dem. Jeg forstår at for eneforsørgere eller i situasjoner der det handler om familiens økonomiske overlevelse, så må man kanskje ha barna i barnehagen flere timer enn det som er ønskelig. Men det er slettes ikke alle som MÅ ha barna i barnehagen så lenge, men velger institusjonalisering av barna fremfor lavere forbruk, karrierehensyn, eller såkalt selvrealisering.
10 timers dag i barnehagen? Utviklingen er skremmende, og jeg skjønner ikke at dette er samfunnsmesig akseptabelt.
Systemet her i Norge er jo lagt opp slik at begge foreldre skal være gode skattebetalere og jobbe fulltid, og barna skal institusjonaliseres fra de er et år gamle, helst. Vi skal være likestilte og ideelt skal skal mor ut i jobb omtrent med en gang barseltiden er over. Ellers får ikke far den nødvendige tidlige kontakten med barnet, må vite.
Vi lever i et land som flere ganger har kommet i øverst i FNs ranking for land med høyest livskvalitet.Vi voksne har det bra her i Norge, det er sikkert, men hvordan er det med barna egentlig?
Ja, det er lett å bruke samfunnsutvikling som sovepute, men når det kommer til barnehage, har vi en regjering som presser på for at alle skal benytte seg av full barnehageplass, slik at vi er goder skattebetalere og bidrar... Uten tanke på konsekvensene dette vil ha om 20 år, når vi ser hvordan barna har blitt... Hver og en familie må ta bevisste avgjørelser, hele tiden, så har man i hvert fall vurdert muligheter, og kan "trøste" eg med det OM ting går feil vei senere.....
SvarSlettHei, Sidsel, fint at du kom innom!
SvarSlettHei, Mamma og Mer - takk for dine tanker her. Det jeg ender opp med å lure på noen ganger er i hvor stor grad hele samfunnssystemet, velferdsordningene osv i dette landet er bygd opp på konstant vekst, full sysselsetting, konstant lønnsvekst og forbruksvekst osv - med dertilhørende negative konsekvenser mht tid med små barn, miljøhensyn osv.
Hei Lilli - Ja, noe av mitt poeng er jo at en må "tenke selv" - og ta mulige valg i sin egen familie, ikke bare følge strømmen tankeløst...