torsdag 27. januar 2011

konsekvent barneoppdragelse?





Dette er liksom et opplest og vedtatt premiss for "den gode barneoppdragelsen" - man skal være konsekvent! Lage en regel (eller hundre) og klare rutiner - and stick to it. Konsekvent derfra og ut. Og så er liksom tanken den at hvis man som voksen tillater avvik fra reglene og rutinene èn eneste gang - "Da har vi det gående!" - da har liksom toget gått for godt, da blir det kaos og anarki for all tid - og det er altså fordi man ikke var KONSEKVENT.

Jeg tror at barn - og også de fleste voksne - synes det er ganske greit med en del regler, og ikke minst rutiner. Rutiner er på mange måter veldig deilig, det gir en trygghet og forutsigbarhet som frigjør krefter til kreativitet og påfunn. Mine barn nyter at de vet hvordan hverdagsmorgener er, hvordan kveldsmat-lesestunder er, hvordan leggetidsritualene er - og helgefrokoster og turer og lørdagskvelder har sine egne rutiner og ritualer. - Og ikke minst rutiner og ritualer for de store begivenhetene i livet - bursdag og besøk, jul og påske, - som vi kjenner og gleder oss til.

Og så er det slik at når ritualene og rutinene er så kjente og innarbeidede og trygge og deilige - så er det også helt greit å lage avvik fra dem. For vi vet jo hvordan vi pleier å gjøre det.

Mange regler har innebygde konsekvenser. Tar en ikke på seg regntøy og går ut og plasker - ja, så blir en våt, da. Andre regler velger vi skal ha strenge og faste konsekvenser. Fireåringer som stikker av nedover veien på sykkelen sin helt alene - må bare innfinne seg med at sykkelen får husarrest noen dager. Og ingen skal slå, uansett. For eksempel.

Andre regler er faste, men kan håndteres med raushet og fleksibilitet. Vi kan gjøre det på en annen måte i dag. Vi vet hva reglene er - men vi kan diskutere oss fram til ordninger.

Det er ikke sånn at "da har vi det gående, da har vi mas om flere unntak resten av livet". Nei, men kanskje en kan ha reflekterte og fornuftige diskusjoner og forhandlinger med de framvoksende små.

Ideen om faste regler og konsekvent håndtering har sin læringspsykologiske bakgrunn i behaviorismen, basert på dyreforsøk. Læring gjennom konsekvens, gjennom belønning og straff. Og det virker. Adferdsterapi er bygd opp på disse prinsippene. Atferdsterapi virker. Innenfor sitt begrensede, forsøkssituasjonsimiterende felt. Men vi lever ikke under kontrollerte forsøkssitusjonsbetingelser. Vi lever liv, sammen med mennesker. Liv er mer enn å følge regler. Liv med barn er relasjonsbygging, trygghetsbygging og menneskeutvikling.

For verden og menneskelivet er ikke konsekvent i seg selv. Dagen i dag er som den er. Dette mennesket, dette barnet har sitt eget som bringes inn i situasjonene. Vi kan ha meninger om hvordan ting skal fungere når alt fungerer. Men kanskje i dag er det en dårlig dag med lite krefter, da gjør vi det annerledes. Eller det dukker opp en spennende mulighet som er akkurat i dag, da er vi fleksible og gjør det mulig å realisere en liten drøm, en liten utflukt, en ekstra runde med kortspill før en forsinket legging, en fullføring av et viktig prosjekt. Kreativitet og krefter varierer. Det må fleksibiliten favne.

Og så en ting til - naboenes babyboom har jo fått meg til å bli nostalgisk på godt og vondt i det siste - og er det en fase i barnelivet som er omfattet av strenge regler fra forståsegpåerne, så er det babytida. Forstå det den som vil! Og her er det mange meninger og mange intense følelser - og mitt hovedbudskap er kjenn etter selv! Blås i helsestasjonens skjemaer og regler. Kjenn etter - og regn med at babyer er krevende til tider. Også om natta. Vær tilstede. Fungerer det best med småtroll i senga og amming-selvbetjening hele natta, så gjør det. Det går over. Trøst og bær når det trengs. Det går over. (Du kommer ikke til å gå å bære på en sjuåring eller amme en tiåring annenhver time...). Skrikekurer, bare for å si det, er ren atferdsterapi. Det er konsekvens det, og fungerer på sitt vis. Babyen lærer at du ikke kommer...

Overskriften bruker ordet oppdragelse. Egentlig vil jeg heller skrive om "livet med barn" - enn "barneoppdragelse". Liv med barn innebærer uansett en assymetrisk ansvarsfordeling, vi voksne har ansvaret. Men gradvis skal de små utvikle sin egen myndighet. Ikke bare i opposisjon til faste regler, men gjennom å utvikle evnen til refleksjon og egne ansvarlige valg. Da må det finnes rom for denne utviklingen.

Noe er oppdragelse. Joda. Bordskikk og høflighet. Ikke slå og ikke stjele. Men det har også sine grenser: Babyer skal ikke oppdras. Ingen barn skal oppdras om natta (da er det kos og stell og mest mulig soving som skal skje).

Vær konsekvent på verdier. Det er viktigst.

14 kommentarer:

  1. Nå slukte jeg virkelig innlegget ditt!! Godt skrevet, vi er helt på bølgelengde :)
    Vil du være supernanny med meg? ;) Jeg synes det er så fantastisk og veldig givende og lage hverdag for min familie. nei, jeg er ikke i jobb, men jeg får brukt mine evner og det jeg synes jeg er best til- nemmelig få til en harmonisk og god hverdag hjemme hos oss! Og jeg føler at jeg har så mye mer å gi! Heldigvis dukker det opp nye utfordringer hver dag- et liv med barn er aldri kjedelig :)

    En god Torsdag ønsker jeg deg!!

    SvarSlett
  2. Ja, du vet vel hva jeg mener om skrikekurer og alt det der....Med tålmodighet har vi nå kommet dithen at vesla legger seg greit uten protester klokka sju. Hun sover ikke hele natta. Hun sover ikke inne i sin egen seng hele natta. Men jeg tror vi er på god vei.

    Når ungene har blitt eldre, har vi vært konsekvente med legging. Men har de villet sove inne hos oss, eller hatt på lyset - det har vært greit. Men at de skal legge seg når vi har bestemt, det har vi holdt på.

    Å være konsekvent på verdier var bra skrevet!

    Smilte da jeg leste kommentaren inne hos meg med salg av tegninger;) Det har vært prøvd her og. Og gjerne til en høy pris, ja;)

    SvarSlett
  3. Kunne ikke være mer enig med deg.

    SvarSlett
  4. Så enig med deg:) Det viktigaste for ein liten baby er å få dekka basale behov og få ubegrensa med kjærlighet og omsorg, 24 timar i døgeret! Masse, masse kos og nærhet, og fred og ro når dei treng det. Etter fire barn veit eg at ingen blir bortskjemt eller vanskelige av det, berre trygge! Reglar må me ha, men eg kan godt lempe litt på reglane om ungane har eit godt argument for å sleppe akkurat då, klart me skal diskutere av og til. Andre gonger er mor urokkelig, men det veit dei jo at eg er på visse områder...
    Ha ein god kveld, kosar meg med kvart innlegg frå deg

    SvarSlett
  5. Hei
    - Merethe - du, med den fine tittelen på bloggen din - "mange velsignelser" er godt tenkt om det myldrende livet et familieliv er og skal være! Takk for at du leser og kommenterer her. Disse Super-nanny-greiene har vel vært ganske mye firkanta adferdsterapi det også, forresten, time-out-opplegg og klistremerkebelønninger og slikt og sånt som ikke helt er min linje. Men noen (alle?) trenger nok i blant et utenfrablikk på måten en selv gjør det på, hva slags rammer og rytme en bygger opp i en familie. For det er de voksnes ansvar. Og så får livet myldre innen de rammene vi definerer.
    Hei, Pia. Ja, jeg tror vi er ganske på linje. Vi holder også fast på leggetider og masse andre ryddige rammer. Og så lager vi den fleksibiliteten som trengs innenfor dette, tilpasset situasjon og det enkelte barn. Og de der aller minste - det går seg til. De skal da være små og nye her i verden, ikke verdensmestre i regler og prestasjoner. En vakker natt sover hun, i mellomtida er det ikke noe å stresse med (akkurat som du sier). Det er noe av kjernen i "underveis-filosofien" min. Min minste sov ingen hel natt før han passerte to. Nuvel.

    SvarSlett
  6. Hei, Julia - så hyggelig med kommentar fra deg!
    Hei, Anonym, mamma til fire. Fint å høre fra deg igjen! Jeg er helt enig, nærhet og forståelse og raushet fra vår side gir trygghet - ikke kravstorhet. Og som du sier - barna kjenner deg og dine grenser. Det er akkurat slik jeg opplever det også - i familien er vi så nære hverandre, vi forstår hverandre. En slik gjensidig forståelse og raushet i forhold til hverandre er jo det jeg ønsker for deres og mitt liv. Ikke alltid lett - men vi får leve med det, utvikle det - underveis...

    SvarSlett
  7. Så utrolig flott - så artig å høre!! Vi finner alle våre melblandinger vi liker best, og som regel går det jo like godt uansett hvilken vi velger! Yoghurtbrødet er så saftig at det jo nesten smelter i munnen - og med glutenfritt er jo det en skjelden luksus :)

    Så bra at bollene falt i smak - det kan jo se litt rart ut med "grove" boller, men det er verdt det når smaken blir så god!

    SvarSlett
  8. Hei, inspirerende bakedame - velkommen innom!

    SvarSlett
  9. Veldig bra innlegg, om konsekvenser og verdier, som gikk rett i mitt hjerte! Jeg husker godt hvor usikker jeg var da jeg hadde en nyfødt baby i armene, de neste månedene og da jeg entret barselgruppa for første gang. Og alle de velvillige rådene, helst fra flerbarnsmødre, om amming, samsoving og det meste. Jeg har stor tro på å kjenne etter selv. Og jeg tenker mye på at jeg er jo så heldig at jeg har fått tid sammen med disse fine menneskene som har blitt min familie. Og den tiden skal jeg bruke best mulig, og slik den best passer oss. At jeg klarer å videreformidle gode verdier er grunnleggende, men i hverdagen vil jeg at vi skal ha tid og rom for å bare være, for fantasi og lek, og å være glade i hverandre ...

    God helg fra en litt følsom gravid kvinne:-)

    SvarSlett
  10. Underveis, så velskrevet. Jeg er så enig med deg. "Babyer skal ikke oppdras. Ingen barn skal oppdras om natten." og "Vær konsekvent på verdier" er så godt sagt. Jeg vil også gjerne tilføye "Du kan ikke skjemme bort et spedbarn."

    Vi har noen gode venner som har praktisert skrikekuren med alle de tre barna sine, og de var ivrig etter å gi oss råd da vi selv fikk barn. Jeg måtte gjøre det ettertrykkelig klart at jeg ikke ville diskutere "barneoppdragelse" med dem, og at de måtte respektere vår måte å gjøre det på. Forleden spiste vi middag sammen, og det var tilløp til kritikk fordi vi lar datteren vår komme inn å sove sammen oss om natten. Hun kommer inn hver natt/morgen, og vi synes det er kos. Da fruen der i huset påsto at dette var "dårlig oppdragelse", ble jeg ilsk Heldigvis styrte mannen hennes umiddelbart samtalen over i en annen retning, og ungikk dermed at vår ellers så hyggelige middag ble ødelagt.

    Det viktigeste er, som Mammadamen påpeker, å kjenne etter selv, hva som er riktig for den individuelle familie og det individuelle barn.

    Ellers skjønte jeg, etter å ha lest litt, at vi praktiserer "tilknytningsomsorg/attatchment parenting". Som ny mor var det ganske greit å få bekreftet at det vi gjorde var bra, og det gav også større selvtillit med hensyn til amming, samsoving og andre sensitive temaer.

    SvarSlett
  11. Hei, Mammadamen. En av de forståsegpåerne jeg har aller mest sansen for er Jesper Juul. Et av hans kjente utsagn er noe sånt som at barn skal "nytes" (og ikke bare styres, oppdras, fås under kontroll osv...). Som du sier - nyte å være sammen. Være familie.
    Hei, Mamma og mer. Ja, dette er ofte sårbare temaer og mange ser ikke grensene for sine egne råd. Jeg har også opplevd at folk har tatt helt av og "opprørt" omtalt det som om det er fullt kaos her fordi vi har unger som kommer tuslende inn til oss om natta (og som vi ikke hiver tilbake...). Her er det virkelig orden på det meste og tydelige rammer og rutiner, blant annet fordi vi mener ungene har godt av det. Men netter er for kos og soving - ikke strenghet. At ungene har medinnflytelse på sitt eget liv er ikke fullt kaos - det er et liv. Og tilknytningsomsorg er en god måte å tenke på, enig med deg!
    Gode helgedager til dere!

    SvarSlett
  12. å, dette gjorde godt å lese......
    jeg, som fortsatt har minst en unge inn til meg om natta hver eneste natt og egentlig synes det er kos- hvertfall om de ligger rett vei og ikke drar med seg en katt og 32 bamser.

    Har egetlig følt meg litt mislykket skjønner du, siden vi har det sånn. Men da er jeg ikke helt uttafor som syns det er kos........

    SvarSlett
  13. Du er ikke uttafor. Du er da midt i det. Midt i ungeflokken din og oppmerksom i forhold til deres behov. Livet skal nå leves, ikke bare følge oppskrifter.

    SvarSlett
  14. Vi vurderer bredere seng, vi ;-). Med tre små og nummer fire på tur, blir det innimellom folksomt i bryggasenga. Kravlende unger i senga - som kryper etter deg, kroer seg inntil den nærmeste varme kroppen, hiver føttene oppå dyna, surrer hår og småsnorker, er tross alt verdens beste måte å sove dårlig om natta på ;-)

    Ellers er jeg så enig med deg. Trygge, faste rammer er helt nødvendig for at ungene skal være glade og finne plassen sin i denne verden. Men vi gjør dem en bjørnetjeneste om vi ikke viser dem at det ikke er farlig med endringer. Endringskompetanse er faktisk viktig. Hvor mange ganger kommer de ikke til å oppleve at voksne (det være seg trenere, lærere, foreldre til venner) har ulike regler...? Da er det viktig at de skjønner at livet likevel kan være trygt og godt!

    Vi har også lagt stor vekt på å leve livet sammen med ungene, ikke å "gi opp" vårt liv (misforstå meg rett) fordi vi skal være de meste oppofrende og perfekte foreldrene i verden. Livet vårt innebærer øvelser, konserter, musikk --- vi er engasjerte i det meste og trives stort med det. Javel - da blir ungene med, da. Og det skjer på deres premisser. Blir tulla på halvannet år sur, så forlater vi konserten. Men det skjer ikke, hun koser seg nemlig. Klapper til korpsmusikken, synger til kormusikken, nyter å bli skjemt bort med boller i pausen, danser seg gjennom livet. Det gleder et mammahjerte :-)

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)