Fredagstanker: Kjøreregler (og) (eller) klokskap

Det er alltid enklest med svart - hvitt. Det er alltid enklest med ja - nei. Det er alltid enklest å løse innviklede situasjoner med klare kjøreregler.
Og noen ganger er det ikke bare enklest. Noen ganger er det også riktigst og best.
Men noen ganger må vi velge en vanskeligere vei - og si at "det kommer an på". Og så må vi ta vurderingene og avveiningene i den konkrete situasjonen og komme fram til noe som er minst feil. Så vanskelig er det virkelige livet.

Mange temaer de siste ukene har utløst krav om klare kjøreregler som kan sørge for at problemer unngås.

Vi så en "dyre-merkeklær-til-barn"-debatt (som jeg reflekterte litt over) - som jammen gled over i en skoleuniformsdebatt. For noen tenker at hvis alle må gå i skoleuniform, så blir det likt for alle - og vi slipper hele merkeklærpresset. En regel for alle - solves it all.
Vel. Kanskje. Kanskje ikke. Norge er et ekstremt årstidsland. Hvis vi ikke skal utruste norske skolebarn med uniformsbobledress og uniformsvinterstøvler og uniformsluer og uniformsregntøy osv - så blir det nok en ganske variert gjeng som ankommer norske skolegårder også dersom vi innfører en fast kleskode under alt det vær- og årstidstilpassede. I tillegg er det mye individualisme og tildels litt mye penger en del steder... Et eller annet sted tas nok individualiteten ut uansett. Så kanskje finnes det ikke noen enkle one size fits all-løsninger. Kanskje må foreldre - sammen og sammen med ungene - jobbe med tematikken klær, penger, ansvar, prioriteringer, valg - og tenke klokt og helhetlig - uansett. 

Og så har vi Oslo kommune som har sett seg lei på at det var halvtomme klasserom i de hytteeiende strøk av byen hver fredag og en eller annen elev til halv pris på Tenerife eller i Thailand til enhver tid - og som dermed innførte en kjempeklar (nuvel..) regel, kalt Oslostandarden, om at ingen skal få fri til noen ting. Bortsett fra kanskje begravelser. Regelen skulle få slutt på at foreldre og klasselærere hele tida sjøl tok stilling til om det var greit med fri for Per og Pål. En regel for alle. Punktum, ferdig.
Og så blir det jo ikke helt ferdig da, for livet leves uavhengig av Oslo kommunes standardformuleringer, også barn i grunnskolen hører til i et liv der det skjer mer enn definerte jobb- (altså skole-)dager og fridager. Skole er viktig. Det er hverdagen. Det forplikter. Men alle kan se at det finnes enkeltdager for et barn mellom seks og femten (akkurat som for voksne), da det akkurat den dagen var viktigere å være et annet sted, ved bestemors sykeseng en hvilken som helst tirsdag før begravelsen da alt er for seint - eller på din mors disputas - eller med en lang hjemreise en mandag etter en å ha møtt hele slekta for første gang på fem år i konfirmasjonen for søskenbarnet som bor 12 timers reise unna. Klokskap, hos foreldre og hos skolen, kan løse slike situasjoner, ikke firkantede regler som skal gjelde alt og alle. 

Og så var det de barnebursdagene da. For at to åtteåringer sitter og venter på gjester som ikke kommer, det er så hjerteskjærende at vi alle vil gjøre noe for å hindre at det skjer noen gang igjen noensinne! Så da ropes det på klare kjøreregler igjen. Regler for at alle må inviteres og alle må gå i alt de er invitert i. Klart og tydelig system som skal sikre alt. Og her er det så farlig å nyansere og prøve seg utpå i det hele tatt, fordi vi alle har sett for oss disse to gutta (som av alle ting bor i den bygda jeg selv vokste opp i en gang i forrige årtusen) - og vi vil jo som sagt gjøre alt for at historien deres kunne skrives omigjen. Men jeg lurer da på - er det egentlig mulig å ha "klare kjøreregler" for noe så privat og personlig som barns bursdager over det ganske land.  Kan vi virkelig fortelle alle foreldre at "Dere må invitere alle i klassen/alle gutta/ alle jentene" OG - "Ditt barn må gå i alt det blir invitert i?" Folk er ikke like. Barn er ikke like. Familieforhold varierer. Noen barn går og gjemmer seg bak sofaen i to timer om de blir utsatt for at "alle gutta" kommer og blir dermed overkjørt i sin egen bursdag og gruer seg et år til neste år. Noen skoler drives som baseskoler og organiserer unger så på kryss og tvers og omigjen hvert år at det er umulig å si hvem som egentlig er "alle jentene" og dermed hvem som burde inviteres. (Tro meg, I know).
Jeg mener to ting: Bursdagen skal være god for bursdagsbarnet, ingen barn skal måtte grue seg til sin egen bursdag. Og bursdager skal aldri brukes til å utestenge noen. Men basert på disse to prinsippene så kan det finnes mange konkrete måter å løse bursdagsfeiringene på. Og der det er enkelt å bruke de klare kjørereglene som andre snakker om - så er jo det helt flott! Men livet er så mangt - og kan kreve klokskap også utover dette.

Åja - jeg sier ikke at det er enkelt med denne klokskapen. Tvert i mot. Det er slitsomt og brysomt og tidkrevende og rett som det er så er vi ikke kloke nok og vurderer "feil". Men vi kan da ikke klare oss uten den klokskapen heller. Liv er forskjellige. Mennesker har nå denne vidunderlige og krevende evnen til å tenke og vurdere - vi må nok ta sjansen på den klokskapen i blant også.

Og - slik jeg antyder i overskrifta - det er jo ikke slik at vi må velge mellom kjøreregler eller klokskap. Klokskap tilsier at noen ganger velger vi standardiserte kjøreregler, andre ganger velger vi skjønn. Men klokskap bør ligge i bånn. Uansett.

God, klok helg.