Kampsak: Familien som produksjonsenhet!

Alle er så glad i familien sin, ikke sant. Spør du folk hva som er det viktigste i livet deres - så vil svært mange si at det er familien. (Kanskje med unntak av noen av de mellom 13 og 17 år - men at the end of the day, så teller nok familien ganske mye for dem også.)

Så familie verdsettes. Men hva skjer i familien? Hva er selve familielivet?

Familie er i vår tid et kjærlighetsfellesskap (håper vi jo!) og et tilhørighetsfelleskap. Og det er et fellesskap rundt eventuelle barns oppvekst (ja, jeg mener at voksne uten barn også er en familie, selvfølgelig). På sitt beste er familien en restitusjons- og omsorgsarena som vi alle trenger.

Og - både i samfunnsmessig forstand og sett ut fra den enkelte familie, så er det også en økonomisk enhet. Mye eies i fellesskap i familien, mye forbrukes i fellesskap og inntekter fra omverdenen går på den ene eller andre måten inn i familiens fellesskap.

Går vi bakover i tid, finner vi andre måter å forstå familien på. Tilhørighet og barns oppvekst vil fortsatt stå sentralt. Forutsetningen om et kjærlighetsfellesskap er imidlertid ikke alltid tilstede til ulike tider. Men kanskje den største forskjellen ligger i hvordan familien fungerer som et økonomisk fellesskap - til ulike tider og forsåvidt på ulike steder.

Dagens inntektssentral, eiendomsbesitter (og eventuelt gjeldsbesitter) og forbruksfellesskap er ikke en evig konstruksjon fra tidenes morgen. Ser vi utover vårt eget øyeblikk i historien - så framstår familien i stor grad som et produksjonsfellesskap. Produksjon for å overleve, rett og slett.

Overlevelse og forvaltning av det som var av gods og gråstein krevde egeninnsats fra alle i familien.  Mat skulle ikke bare tilberedes, også råvarene måtte i stor grad dyrkes, sankes, høstes, fiskes og jaktes selv. Hus skulle ikke først og fremst få nytt bad og fliser og gulvvarme  - de skulle rett og slett bygges fra grunnen av, av stein og tømmer en selv først hadde skaffet, og deretter ivaretas så de kunne stå til Dovre faller. Verktøy og hjelpemidler for å utføre alle slags arbeidsoppgaver måtte også i stor grad lages selv. Det samme gjaldt møbler og klær og annet utstyr. En sokk kom fra en sau som var foret og stelt og klipt og ulla var kardet og spunnet før strikkinga omsider kunne ta til.

Omsorg for pleie- og omsorgs- og oppdragelsestrengende var familiens oppgave, stort sett alene. Og alle familiemedlemmer, unge og gamle, måtte delta og yte det de kunne. Enhver familie var sin egen bedrift som sørget for seg og sitt fra a til nesten å.

Byttehandel og nabohjelp ga noe variasjon og muligheter. Økende pengeøkonomi ga etterhvert tilgang til andre goder, til ferdigprodusert stoff og klær, til verktøy, krydder, kaffe og tobakk.

Og derfra har det jo bare vokst - det vet vi jo. Nå kan alt kjøpes. Middager kommer ferdigkrydra, tekstilarbeidere langt fra oss selv leverer billige ferdigklær i en evig strøm, nok til allverdens loppemarkeder, polske professordamer vasker huset ditt og filipinske sykepleiere med fem barn hjemme passer barna dine - den tida de ikke er i den høyt subsidierte fulltidsbarnehagen. Hullete sokker kan kastes og erstattes med nye fra butikken. Og vi har dingser og duppeditter herfra og til månen som kan fylle ethvert ledig øyeblikk med for eksempel revemusikk eller kommunikasjon med folk du aldri ellers hadde møtt. Og dyrker du mat eller baker et brød - så er det kanskje strengt tatt for moro skyld og kan droppes nårsomhelst...

Vi skal ikke tilbake til gråsteinskampen for tilværelsen med det første, får vi tro. Og vi skal slett ikke romantisere kampen for tilværelsen, sårbarheten ved å måtte mestre alt selv for å kunne overleve. Men i en forholdsvis overskuelig framtid har vi et valg, vi har mange valg - mht hvilke løp vi vil velge, hvilke liv vi vil velge, hvilke samfunn vi vil bygge.

Det jeg er bekymra for er reduksjonen av familiefellesskapet til et rent forbruks- og underholdningsfellesskap. Hjemmet ender opp som bare stedet der forbruket samles og der skjermene lyser og der vi møtes i døra før vi fyker til de reelle produsksjonsarenaene utenfor hjemmet.

Dette innebærer en stor og betydelig funksjonstapping av familien som institusjon i samfunnet og som fellesskap for hver og en av oss.

Vi trenger tilhørigheten. Vi trenger avhengigheten. Vi trenger å være verdifulle aktive mennesker med betydning - for hverandre. Vi trenger å yte, prestere, delta, samarbeide og oppnå resultater. Fjerning av all felles produksjon i hjemmet gjør familiene sårbare for ytre press og ytre distraksjoner, alle oppgavene og alle aktivitetene som trekker oss ut og fra hverandre og som alltid der og da dominerer.

Det å produsere noe sammen gir familien en ekstra styrke, en ekstra ballast, en ekstra stolthet og en ekstra identitet. Det bidrar til opplevelsen av å være et fellesskap som teller, der sjuåringer og søttiåringer teller og der vi sammen gjør noe som er viktig. Det er ikke bortkastet og likegyldig og tilfeldig. Det er verdifullt, langt ut over den materielle eller økonomiske betydningen det har.  Som den viktigste sosiale rammen omkring den innerste tilhørigheten - og kjærligheten - og om oppveksten og danningen av våre små - så teller en slik robusthet og stolthet, det teller mye!

Så kan vi også huske på at videreføring og opprettholdelse av ferdigheter og praktisk kunnskap er enhver voksengenerasjons oppgave. Selv i vår tid.

Ha en god og produktiv dag!