Indoktriner barna dine?

Noen år - de viktigste årene - får vi være nær ungene våre. Først så utrolig helt nær, døgnet-rundt-nær, så gradvis løsrivelse og selvstendiggjøring, gradvis mer tid fra hverandre, men fortsatt, fortsatt får vi være de nærmeste. De som hører mest sammen. Være det hjemmet, den tilhørigheten, være den som de små og små-store alltid kan vende tilbake til og lene seg til og søke trøst, trygghet og styrke hos. 

Og i en framtid vi ikke ennå klarer å forstå - så er det våre barn som skal ta ansvaret for verden, ta beslutningene, sette søkelys på utfordringer, vise vei, stemme, definere dagsorden i media, lære opp nye barn, stille til valg, dele ut fredspriser og hindre kriger.

Dette ansvaret vokser med barna. De har som små også ansvar for å bidra i familien, i dagliglivet, ta ansvar i venneflokken, ikke kaste søppel eller ødelegge i nabolaget.

Vi voksne har ansvaret for å vise dem hvordan dette nære ansvaret vokser videre til et ansvar på nasjonalt og globalt plan. At verden er et sted du skal være virksom. At verden utenfor eget kjøkkenbord og egen leksebunke også angår deg. At det er noe du kan gjøre - selv når verden virker vanskelig.

Det er en krevende balansegang. Det er mye jeg virkelig ikke egentlig ønsker å innlemme barna mine i - for tidlig - eller aller helst noensinne. Jeg skulle gjerne bare gitt dem ei blomstereng der de kunne være snille med hverandre og dyrket økologisk og levd i fred hele sitt liv. Men slik er ikke den verdenen de lever i og skal ta ansvar for. Da kan heller ikke jeg stikke hodet i sanda.

Jeg har lesende barn. Jeg gjemte Aftenposten ei uke etter 22. juli, 2011. Men ellers ligger avisa framme. Radioen står på. (Ikke tv-en). Men tilgangen til verden er der. Vi har hatt mange og lange samtaler om Syria, Libya, Nord-Korea, Kina, Somalia, Ukraina. Prøver å finne ut hva som foregår. Det er stort sett alltid på ungenes initiativ. Noen ganger tar vi voksne opp noe. Forteller om Mandela. Forteller om fredsprisen. Men stort sett er det ungene som spør -og så nøster vi i tråder, sporer opp, leter på verdenskartet på kjøkkenveggen. Tar oss tid. Følger ungenes tempo, begreper og modenhetsnivå. Snakker oss gjennom ting. Og ungene kommer med sine tolkninger og sine ideer til hvordan verdensproblemene burde løses.

Andre ganger er det nærmere temaer. Ting som burde løses på skolen, i nabolaget, blant vennene. Nabogutten. Flyktningevennen. Fjernadopsjonsbarnet. En innsamling. Det er godt for oss å bidra, tenke ut noe vi kan gjøre. Ikke bare kjenne på frustrasjon og avmakt.

Det er nå jeg kan gi dette grunnlaget. Det er også nå jeg kan fortelle dem om hva jeg mener er rett og galt. At jeg mener at vi må dele med dem som har mindre enn oss. At det er bra med skatt. At det er bra med en skole der det er plass til forskjellige barn. At flyktninger fra krig burde få være et trygt sted. Jeg forteller at det finnes mange forskjellige måter å tenke på, at det er derfor vi har debatt, valg, demokrati - for å være et rom for mangfoldet.
Men dette mener jeg.

Seinere blir de voksne og kan snu ryggen til dette. Det er en ordinær politisk mening  i Norge at skatter burde vært lavere eller grensene høyere. Demokratiet avgjør og demokratiet er vi for. Men foreløpig tar jeg det som mitt foreldreansvar å videreføre verdier jeg tror på. Jeg mener at vi har dette ansvaret. Være tydelige. Vise verdier.

Det er ikke indoktrinering - det er bevisstgjøring. Og så skal vi åpne opp for verden og gjøre - litt - mer forståelig.