tirsdag 28. januar 2014

Indoktriner barna dine?


Noen år - de viktigste årene - får vi være nær ungene våre. Først så utrolig helt nær, døgnet-rundt-nær, så gradvis løsrivelse og selvstendiggjøring, gradvis mer tid fra hverandre, men fortsatt, fortsatt får vi være de nærmeste. De som hører mest sammen. Være det hjemmet, den tilhørigheten, være den som de små og små-store alltid kan vende tilbake til og lene seg til og søke trøst, trygghet og styrke hos. 

Og i en framtid vi ikke ennå klarer å forstå - så er det våre barn som skal ta ansvaret for verden, ta beslutningene, sette søkelys på utfordringer, vise vei, stemme, definere dagsorden i media, lære opp nye barn, stille til valg, dele ut fredspriser og hindre kriger.

Dette ansvaret vokser med barna. De har som små også ansvar for å bidra i familien, i dagliglivet, ta ansvar i venneflokken, ikke kaste søppel eller ødelegge i nabolaget.

Vi voksne har ansvaret for å vise dem hvordan dette nære ansvaret vokser videre til et ansvar på nasjonalt og globalt plan. At verden er et sted du skal være virksom. At verden utenfor eget kjøkkenbord og egen leksebunke også angår deg. At det er noe du kan gjøre - selv når verden virker vanskelig.

Det er en krevende balansegang. Det er mye jeg virkelig ikke egentlig ønsker å innlemme barna mine i - for tidlig - eller aller helst noensinne. Jeg skulle gjerne bare gitt dem ei blomstereng der de kunne være snille med hverandre og dyrket økologisk og levd i fred hele sitt liv. Men slik er ikke den verdenen de lever i og skal ta ansvar for. Da kan heller ikke jeg stikke hodet i sanda.

Jeg har lesende barn. Jeg gjemte Aftenposten ei uke etter 22. juli, 2011. Men ellers ligger avisa framme. Radioen står på. (Ikke tv-en). Men tilgangen til verden er der. Vi har hatt mange og lange samtaler om Syria, Libya, Nord-Korea, Kina, Somalia, Ukraina. Prøver å finne ut hva som foregår. Det er stort sett alltid på ungenes initiativ. Noen ganger tar vi voksne opp noe. Forteller om Mandela. Forteller om fredsprisen. Men stort sett er det ungene som spør -og så nøster vi i tråder, sporer opp, leter på verdenskartet på kjøkkenveggen. Tar oss tid. Følger ungenes tempo, begreper og modenhetsnivå. Snakker oss gjennom ting. Og ungene kommer med sine tolkninger og sine ideer til hvordan verdensproblemene burde løses.

Andre ganger er det nærmere temaer. Ting som burde løses på skolen, i nabolaget, blant vennene. Nabogutten. Flyktningevennen. Fjernadopsjonsbarnet. En innsamling. Det er godt for oss å bidra, tenke ut noe vi kan gjøre. Ikke bare kjenne på frustrasjon og avmakt.

Det er nå jeg kan gi dette grunnlaget. Det er også nå jeg kan fortelle dem om hva jeg mener er rett og galt. At jeg mener at vi må dele med dem som har mindre enn oss. At det er bra med skatt. At det er bra med en skole der det er plass til forskjellige barn. At flyktninger fra krig burde få være et trygt sted. Jeg forteller at det finnes mange forskjellige måter å tenke på, at det er derfor vi har debatt, valg, demokrati - for å være et rom for mangfoldet.
Men dette mener jeg.

Seinere blir de voksne og kan snu ryggen til dette. Det er en ordinær politisk mening  i Norge at skatter burde vært lavere eller grensene høyere. Demokratiet avgjør og demokratiet er vi for. Men foreløpig tar jeg det som mitt foreldreansvar å videreføre verdier jeg tror på. Jeg mener at vi har dette ansvaret. Være tydelige. Vise verdier.

Det er ikke indoktrinering - det er bevisstgjøring. Og så skal vi åpne opp for verden og gjøre - litt - mer forståelig.

9 kommentarer:

  1. Jeg synes jeg fortsatt kan leve med å fortelle barnet at "sånn synes vi her i familien" - underforstått "vi, de fornuftige, greie, snille, vi som har forstått det".
    Ja, vi snakker om at vi mener slik og andre mener sånn - og at vi mener det eller det er riktig fordi...
    Og han får det samme i retur når han kommer fra søndagsskolen med fasitsvar og får fra oss at "det er sant for de som tror på..." og at ikke alle tror på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Da er vi ganske enige :-) Vi skal jo stå for noe overfor ungene våre!

      Slett
  2. Jeg prøver å prakke på dem så mange gode holdninger jeg kan. Så får vi se hva de sitter igjen med som voksne...

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mitt mål også, heretter skal jeg tørre å uttale det eksplisitt også ;) Flott innlegg fra deg, Guri!

      Slett
    2. Da gjør vi det! Prakker på så mye bra som mulig :-)

      Slett
  3. Fint innlegg! Vise verdier er viktig, men også tolerere ettersom barna vokser til at de noen ganger tenker annerledes enn oss. At de lander på andre konklusjoner, og at de noen ganger må gjennom flere standpunkt og vinklinger før de finner sine egne verdier. Derfor sier jeg aldri, "sånn tenker vi her i familien..", men "sånn tenker jeg, det er andre tenker som annerledes, men jeg mener dette fordi..." F. eks om religion, der vi er ateister, men datteren vår har vært gjennom en religiøs periode nylig, før hun har forkastet det igjen. Da fulgte vi henne opp på kristent kor bl.a., selv om vi ikke delte hennes tro. Synes også at det er helt greitt at mamma og pappa kan være åpne om at de har forskjellig standpunkt i ting, f.eks. politisk eller i enkeltsaker, fordi det viser barna både at det ikke bare er "en sannhet", og at man kan leve sammen og være glad i hverandre selv om man tenker forskjellig. Og da er man laaangt fra indoktrinering, tenker jeg, selv om man er tydelig på egne verdier :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for at du deler dine refleksjoner og erfaringer. Vi tenker nok mye likt om dette. Jeg tenker det er en opplæring i å ta selvstendige standpunkter at vi voksne viser at vi mener noe - når vi samtidig viser at verden består av mange andre måter å tenke på. Og så sier jeg tydelig fra om det jeg mener er absolutt feil.
      Begrepet "indoktrinering" bruker jeg her litt humoristisk. Men jeg mener jo virkelig at vi skal påvirke barna våre. Gi dem de beste budskapene vi kan!

      Slett
    2. Selvsagt - foreldrerollen ER jo å påvirke :-) Vi gjør det enten vi vil eller ei, så bevissthet og tanker rundt hva vi vil formidle er viktig! Om hva vi sier og verdier vi fronter -og ikke minst hva vi faktisk gjør. Tror f.eks jeg har påvirket barna mine langt kraftigere i asyl-spørsmål ved at de har fått være med (og leke med, snakke med og bli kjent med barn på mottak) ifm. at jeg har vært verge for mindreårige asylsøkere, enn alle samtaler vi har hatt om dette. Men selvsagt må "alle deler" til. De gode samtalene om verdispørsmål må vi ha, de er superviktige og nødvendige i en skremmende komplisert verden. -Og interessante og stimulerende i seg selv. Samtaler med "innhold", refleksjon, filosofi og etiske vurderinger er utviklende og bra for både store og små! Blir aldri for mye av det :-)

      Fint at du tar opp så mange ulike spørsmål knyttet til familieliv i bloggen din! Jeg deler stadig innleggene dine på FB :-)

      Slett
  4. Kjersti Øversveen30. januar 2014 kl. 23:06

    Jeg leter etter en "LIKER"-knapp! Flott sagt, og du oppsummerer så godt med ordet bevisstgjøring.

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)