Den aller lyseste tida

Det er den lyseste tida. Jeg sier det gjerne igjen - det er en gave til oss her i dette hjørnet av verden. Jeg suger til meg av lyset - og av alt som vokser og lever, jeg vet jeg trenger det i november og februar! Det har vært barbeint-tid i mange mange uker. Rosene kommer. Det er så tørt at vi må vanne. Vi høster grønt i kjøkkenhagen hver dag og det spretter fram grønne små tomater i drivhuset. Det ser ut til å bli masse bringebær - i år også. Og rabarbraen høstet jeg og kokte fantastisk rabarbrasirup på for en liten stund siden, den står og glitrer i kjøleskapet og smaksetter gode drikker jevnlig...

Og midt i det hele denne ettermiddagen sovnet jeg på et teppe ute.

Det har - som alle forsommere vært et løp og en kabal. Skolebarn som skal fullføre så mye før de går over målstreken for nok et skoleår, sommeravslutningsstafetten, alle fotballkampene - som endte med ei natt på tannlegevakta med 8-åringen etter den siste kampen - en vår med noen lange reiser i dette landet til konfirmasjoner og 70-årsdager, reiser som skal planlegges og gjennomføres på et par helgedager mellom alt det andre - og takk og pris mange badeturer - og nesten bare utendørsmiddager - allerede denne varme våren. Jeg har hatt intens skriving på et skriveprosjekt - som fortsatt innebærer mye usikkerhet og tanker om hva som skjer videre -  og deretter direkte overgang til veldig håndfast og like intens sensurering på bunker med universitetseksamener. 

Innimellom og hele tida opprøres jeg over smålighet og urettferdighet, bråker om flyktningespørsmål og tigge(r)forbud, havner i Twitterdebatt med statsministeren og står nå på. Tidsfrister og kveldsarbeid, familieliv, luking og brødbakst, skribentaktivisme og seriøs sensurering - alt går om hverandre. Det er nå et liv.

Denne uka byr på sommerskole for de tre mellomstore - det er spennende og krevende og nye opplevelser og nye venner. Jeg starter dagene med en sykkeltur gjennom småveier og skogstrekninger sammen med minstemann for å følge ham til en skole noen kilometer unna, det er en flott start på sommerdagen.

 I dag ble sensurmøter avholdt og protokoller undertegnet og karakterer fordelt - og fristene er overholdt og jeg rakk både t-banen hjem og sykkelturen til sommerskolehentingen - og premien for å komme i mål ble Lillebrors etterlengtede pannekaker (det er ikke så ofte han får det) - og nye norske jordbær. Og så sovnet jeg altså.

Jaja, i mål og i mål. Det er vi vel aldri. Underveis, underveis. Sola har snudd - men det meste av sommeren gjenstår. Snart har alle her fri. Det er etterlengtet. Vi trenger sentrering, at vi samler oss, roer oss, finner fellesskapet, er familien som en virkelig kjerne. Vi merker det allerede når vi lander sammen på ettermiddagene, vi kommer fra alle kanter - men lander sammen - og skal ikke videre. Ingen lekser, ingen møter, ingen organiserte fritidsaktiviteter som lager kveldskabal, roen øker - selv hos de største uro-proppene i gjengen, som jo egentlig så intenst trenger denne roen, denne landinga, denne sentreringa. 
Påfyll. Etterlengtet. Gir krefter til den hverdagen som nå ligger så langt foran oss på den andre siden av den lyse tida.

Og så ligger jo alltid denne undringen der. Burde vi ikke hatt denne roen, denne sentreringa mer også resten av året? Hører vi egentlig til i dette løpet? Er ikke egentlig vi en gjeng som burde endre noen av rammebetingelsene og få en annen grunnrytme inn, mer i takt med det vi store vet at vi står for - og som vi ser at de små trenger. 
Får vi tid til å snakke om dette, tenke på dette -  nå når rytmen roer seg ned noen lyse sommeruker?