Ferieprestasjonene?

Skoleferien er rett rundt hjørnet. Skoleavslutningsstafetten går mot slutten. De vanlige skoledagene har gått i oppløsning og blitt til turer, rydding og sommershow. Universitetsensurbunkene mine synker side for side. Andre prosjekter er en stund i tenkeboksen.

Det er en tid full av frister, fester og arrangementer som kaller på kakebakst, piknikkurv, tursekk og vemod og blanke øyne. For litt siden satt jeg og fant fram bilder fra sju skoleår til kavalkade for eldstemanns høytidelige  avskjed med barneskolen. Så bittesmå de var, den høsten de startet, denne langbeinte gjengen med nesten-ungdommer.

Og jeg har tre mellomstore som både er slitne, klare og også litt i vemodighetshjørnet over at skoleåret er over. Det går jo så fort!

Men ferie er vi glade for. Ferie er bra. At vi (fortsatt) har åtte ukers skolesommerferie her i dette vinterlandet er en gave til barnekropper som trenger å løpe i sola, samle fregner og D-vitaminer og myggstikk - og barnesjeler som trenger å ha en mellomfase i livet sitt, mellom femte og sjette klasse for eksempel - en overgang, en endringstid som både teller i erfaringer og opplevelser, men samtidig ikke teller med i det vanlige timeglassrennende tidsregnskapet som året ellers er fylt av. Fordi det er en annen slags tid. Blåklokkevikua, en gave.

Åtte uker er en hel liten evighet. En kan både lande etter det som har vært, oppleve noe nytt og noe kjent- og til slutt være ganske klar for det nye som skal komme. Men ennå, ennå er det lenge til.

Lang barne-sommer-ferie passer visstnok ikke inn i vår tids effektivitetsregnskap med voksenjobber og krav om resultater. Svime rundt og klø myggstikk og glemme gangetabellen og gjenoppdage gamle donaldblader slår ikke an hos dem som skal telle og beregne. Og hvert eneste år får vi høre klagesanger fra voksenverdenen om hvordan en i alle dager skal få sommerferiekabalene til å gå opp. Men jeg gir meg jo ikke - jeg kan ikke gå med på å vri ungers gavepakke av en sommerovergangstid i årets lyseste måneder til noe negativt, noe vi skal klage på.

Det er en gave - jeg tror den er et stort gode for små mennesker med så mange krav og rammer og planer rundt seg i livene sine - og så får vi bruke den gaven som best vi kan.

"Jeg liker best når vi ikke skal noen ting" - sier en av de små her i huset. "Det er den beste ferien."

Her lar vi liksom den pågående prestasjons-ferie-debatten gå litt forbi oss. Vi har for lenge siden funnet ut av vi virkelig nyter fri-feriedager- dager uten program og forpliktelser. Det er de dagene som virkelig gir oss både nye krefter, tid til hverandre og sommerfølelse langt uti tærne. At ungene har denne lange ferien legger grunnlaget. Vi voksne har både jobbeting og andre ubetalte arbeidsoppgaver vi trenger å få gjort. Men fri fra skole, lekser og fritidsaktiviteter gir dager med mye fleksibilitet og mange muligheter for oss alle fem.

Men - allikevel noen ord om denne feriedebatten: Den må deles i to, mener jeg. For det første må vi slutte å se ned på hverdagsferie-fridagene, de prestasjonsløse, presentasjonsfrie, pretensjonsløse bare-fri-dagene. Det er ikke synd på verken store eller små som skal "ingenting", dvs rett og slett ha fri!

At folk har ulike preferanser i ferien bør være en grei sak. Også i vår tid med personlige promoteringer på sosiale medier. Noen lengter etter en sydenstrand - andre lengter etter en joggetur i en mørk granskog - eller en kopp te på egen balkong. Live and let live. Og la deg sjøl leve med dine egne prioriteringer og preferanser - og muligheter. For de fleste av oss har noen økonomiske begrensninger - både med hensyn til ferie og andre ting - men vi har ikke vondt av å ha drømmer om ferier som vi ikke har råd til. Det er ikke mer synd på de ungene som bruker sommeren på å fiske i det lokale tjernet og lære kortkunster av en onkel på en campingplass enn det er på de som er på rundreise i Kenya. Det er tull å tro at folk er lykkeligere over det som er dyrt enn det som er billig og lett tilgjengelig. (og snur vi det rundt - så er det ikke gitt at en er lykkeligere om en bader i Mjøsa enn om en bader i Stillehavet heller, jeg har vel bare gjort det siste faktisk av akkurat de to alternativene - og det var jo fantastisk..., men da har jeg jo Mjøsa til gode)

Men, den andre siden, den faktisk alvorlige siden av denne feriedebatten, er det som gjelder dem som lever i en materiell - eller på andre måter så stor ressursfattigdom - at barna virkelig lider. Men da snakker vi ikke om de som ikke har råd til å dra på safari eller til Sverige. Da snakker vi om de som ikke har mulighet til å ta med seg ungene på tur til stranda, på biblioteket, på besøk til slektninger. Det kan være materiell nød - men antagelig også sterke begrensninger på krefter, overskudd og kunnskap. For det er ikke slik at vi lever i et samfunn der alt koster. Svært mange av de viktigste ferieaktivitetene for både mine unger og mange andre er så godt som gratis. Det er naturen, friheten, fridagen, leken, ta med maten ut, plukke blomster, lete etter skjell, bygge ei hytte i et tre. Hvis barn også hindres i tilgangen til dette, så vitner det om en ressursfattigdom som er alvorlig og der det trengs hjelpetiltak.

Dette handler da ikke bare om ferie - men om hele livssituasjonen og antagelig om voksne som trenger hjelp til mye for å håndtere livet. Det er et solidaritetsansvar som vi alle bør ta.

Men når det gjelder ferie forøvrig - så la humla suse - la naboen reise dit han vil og finn egen fri-ferie-modus slik du vil.