Når kvinnene får stemmer

Overskrifta kunne vært "Når forkledamene får stemmer". Men mitt poeng er enda bredere - så jeg sier rett og slett kvinner. Here we go:

Damer med forkle og kjevle og stoppenål - de har i mange år vært definert som ofre. Tause ofre. Noen det er synd på. Noen som trenger hjelp av andre, siden de er så maktesløse selv. Noen som er rammet av et urettferdig system bestående av ulike rolleforventninger for og ulike krav til kvinner og menn - og til tider reelle hindringer for kvinners muligheter. Et slikt system er vi jo i mot og har kjempet mot gjennom mange tiår, takk og pris.
Så kunne de tause ofrene reddes og frigjøres, kaste forkleet og endelig få en stemme og berette om frigjøringen, ta kveldskurs og videreutdanning og bli en tydelig røst samfunnet forøvrig kunne lytte til.

Så har vi fra tid til annet levd med bildet av forkledamer som noe skikkelig latterlig noe. Vi har fått cupcakes-retorikken. I enhver sammenheng der en skal snakke om tidsbruk og prioriteringer så er folk raske til å slå fast at de baker da i hvertfall ikke cupcakes! Fri og bevare! (Ingen snakker om å bake grovbrød.) Cupcakes er selveste feminisme-dödaren, må vite. Cupcakes er en så fantastisk metafor på det meningsløse, overfladiske, latterlige, direkte skadelige (med alt sitt sukkerglitter) og til og med fremmedartede (med sitt fancy navn) - og i hvertfall det helt bortkastede med forkleliv og kjøkkenbenkvirksomhet, på heltid (hvem baker cupcakes på heltid?), deltid, natterstid eller innimellom alt det andre.... Den latterliggjorte bakeren bør stå taus og beklemt tilbake med sitt fjas. Og hvis hun legger ut et bilde på Instagram, så understreker igjen hun bare sin latterlighet og manglende troverdighet, og kan ikke lyttes til.
Verst av alt - hun vil visst ikke en gang reddes og frigjøres av de som vet bedre, fordi hun har druknet seg selv i glasurlykke.

Very recently - omtrent i fjor på denne tida - dukket det imidlertid opp en ny forståelse av forkledamene. De var blitt snyltere. Uavhengig av egen historie, egen begrunnelse, egne valg eller manglende valgmuligheter innenfor livets mange ulikt fordelte rammebetingelser - så var alle kvinner uten full inntektsbringende og skattbar stilling utenfor hjemmet, plutselig over natta blitt til snyltere på fellesskapets ressurser. Den var ny. Den tok virkelig innersvingen på debattene.

For er det noe som virkelig bør få folk til å skamme seg tilbake til tausheten, ikke sant, så er det om alle andre mener at de er snyltere, at de tar noe de ikke har rett til, tar fra andre! Den treffer så midt i sårbarheten. Der folk har gått intetanende og kanskje trodd bittelitt på offermyten - at velvel, så får jeg ikke noe særlig pensjon og sykepenger og noen å spise lunsj med og sånn, og ikke kan vi kjøpe ditt og datt, eller ha hytte og ny bil - men vel så mye på det meningsfylte -  men det er da verdt det, jeg gjør jo noe vesentlig for å få livet til å gå rundt med (små barn/mange barn/barn med diagnoser/voksne med lidelser/reiseveier eller turnusarbeid som ikke henger sammen/med en uskrevet bok/med en ambisjon om mer selvberging og lavere forbruk/ubetalt lokalsamfunnsengasjement osv osv, fyll ut og stryk det som ikke passer....)
- De har vel trodd at de faktisk tok i et tak i sitt eget hundreprosents liv med aktivitet og oppgaver i døgnets mange timer - og stilte opp og ga avkall på mange av de godene som tilhører jobbverdenen - men så neida, så får en beskjed om at en rett og slett snylter. Bøy nakken og skam deg. Og ti i hvertfall stille.

Så - hva er det som er en gjenganger her, da mine damer og herrer?
Den oppmerksomme leser har sett det, tenker jeg. Det er den tause kvinnen. Det er det tause offeret, eller det er den som er latterliggjort til taushet og det er som joker i spillet, den skamfulle tause snylteren. 

For vi har laget et samfunn der vi skal bruke vår stemme, og våre stemmer, fortelle våre beretninger, fortelle om frigjøringskamper, om heltehistorier, om sprengningen av glasstak, om selvstendiggjøring og seier. Og vi vil selvfølgelig frigjøre ofrene og la deres frigjøring bekrefte den øvrige allment godtatte sannhet om det rette livet. Vi skal bruke våre stemmer - men de skal stemme med den store seierrike historien. Ofrene passer inn fordi bekrefter den store historien. De latterliggjorte faller utenfor, og bekrefter også hovedhistorien.

Men så kommer det noen og forstyrrer. Som ikke er enige med den allment godtatte historien. Som vil nyansere framskrittstankegangen. Som har tatt noen valg som går på tvers. Men som altså allikevel ikke er tause!Som kanskje har både utdanning og taleførhet og kan skrive og vise seg i media. Som ikke bøyer hodet i taus skam, selv om de er mislykkede eller latterlige i forhold til samfunnets normer. Som kan artikulere seg i sin protest mot nettopp samfunnets normer, kabaler, vekstfilosofien, forbrukspress, tidspress, manglende respekt for ubetalt arbeid og manglende rom for barn, miljø og fordeling.

Da skrives det tilogmed rett ut i media at de burde tie stille. Og i hvertfall på 8. mars, må vite.
Da raser det på med påstander om ran og snylteri igjen. Påstander om at en krever noe fra samfunnet som en ikke gir tilbake. Hersketeknikker for å skape skam og taushet - pluss eventuelt litt artig latterliggjøring på kjøpet.

Når kvinnene får stemmer - så blir det tydelig at vi er mange - og vi er ulike.
Vi er mange, vi er hälften fortsatt. Halvparten av befolkningen er for mange til at vi kan være like, til at vi alle kan leve like liv! 
Det er ikke EN mal for det rette kvinnelivet, det rette menneskelivet, det rette voksenlivet. Vi sitter ikke med et likt sett av rammebetingelser for våre valg. Det er mange måter å leve ansvarlige voksenliv på. Det er mange måter å forsørge en familie og være en anstendig og ansvarlig samfunnsborger på.  Skal vi være myndige borgere - så skal vi også kunne være forskjellige og gjøre forskjellige valg - også de som utfordrer.

For vi kjenner det vel igjen. Dette er ikke noe nytt i historien. Vi har gått den lange veien fra formeningene om at kvinner skal tie i forsamlinger, kvinner som umyndige og ansvarsløse så de ikke kunne få stemmerett, full arverett, rett til høyere studier og fritt yrkesvalg. Frigjøringen fra disse stengslene har vært vår seiershistorie - på veien for friere valg og rett til å tale.

Men vi kan ikke krone historien med å hevde at noen kvinner fortsatt skal tie i forsamlinger. De som bryter med normene, de som peker på andre visjoner og andre verdier. Frigjøringskampene kan ikke ende med at noen kvinneliv er ikke skal være verdige å vise fram, omtale, argumentere for. Det kan ikke være slik at hvis du ikke finner deg i å være et offer, så bør du skamme deg, gjemme deg, og holde munn.

Så diskuter. Vær uenig.  Uenighet gir rom for mangfold! Mangfold berger verden.

Men bruk av skam eller latterliggjøring som hersketeknikker for å få andre i andre livssituasjoner og med andre meninger tause - det gjør oss ikke klokere verken som samfunn eller som individer.