Fredagstanker: "lurt" eller "rett"?

Det er sterke røster i samfunnsdebatten som forteller oss hva som er strategisk lurt, hva vi bør velge for å oppnå bestemte mål og goder. Den enkle målestokken på hva som er lurt, er som regel økonomi. Rett og slett egen vinning, på individuelt eller kollektivt nivå. Spørsmålet blir hva som lønner seg i kroner og øre; hva gir størst avkastning her og nå eller eventuelt på sikt i form av pensjonspoeng - eller for eksempel handelsavtaler med - la oss si et tilfeldig land som Kina. Eventuelt kan man tenke seg andre kostnader og vinninger, f.eks. å unngå kritikk, bruke minst mulig krefter eller tid.

Alle bør jobbe fulltid, fordi det gir størst Bnp. Alle barn bør være i fulltidsbarnehage - av samme grunn - siden ulønnet barnepass ikke genererer Bnp-overskudd, i motsetning til lønnet barnepass. Vi bør kjøpe det vi trenger - i stedet for å lage og reparere dem selv - for da sysselsetter vi flere, øker samlet overskudd og samlede skatteinnbetalinger - og tenk da sikrer vi til og med velferdsstaten dersom vi kaster sokkene våre og kjøper nye i stedet for å reparere dem!

Når de samme resonnementene blir gjentatt mange nok ganger av mange nok debattanter - så skapes sannhetsforståelser. Det høres sant ut - både at dette er lurt - og det høres til og med rett ut.

Og så har vi rett og slett en regjering som standhaftig har hevdet om igjen og om igjen de siste ukene - i møtet med en nesten samlet opinion og kritisk presse - at det er lurt å ikke hilse på en tibetansk munk som kommer på besøk til Norge, at det er lurt for Norges interesser. Økonomiske interesser.

Og de forteller oss at dette er så lurt at det til og med er rett.

Det er ikke noe galt å gjøre noe som er målrettet og lurt.

Men det er ikke sant at lurt alltid er rett. Eller at egen vinning er målestokk på rette valg.

Det er klart at det ikke er "lurt" for oss som land å ta i mot flyktninger med krigstraumer og skader. Det er klart at det innebærer utgifter og stor usikkerhet med hensyn til hvorvidt disse noen gang kommer i skattebetalende jobber. Det betyr imidlertid ikke at det er rett av oss å sette så strenge grenser for hvor mange og hvem vi vil ta imot som Norge gjør i dag, i en verden full av konflikter og dramatiske flyktningesituasjoner.

Det er klart at det ikke er "lurt", rent økonomisk sett, at det fødes barn med merkelige syndromer som kanskje innebærer store helse- og omsorgskostnader. Dette betyr ikke at det på noen måte tilsier at det er rett å sortere barn.

Det er klart at det ikke er "lurt" å jobbe deltid for å være tilstede for egne barn. Det betyr økonomisk tap, karrieremessige tilbakeskritt, og så disse pensjonspoengene da. Det betyr ikke at det ikke kan være rett valg for den som har omsorg for barn i en konkret situasjon. (Og hvis noen regner ordentlig på kostnadene så tror jeg nok at regnestykket faktisk også kan peke på at det sparer samfunnet for mange utgifter. Men det er allikevel ikke det avgjørende.)

Det er klart at det ikke er "lurt" å ha et offentlig system som ivaretar at det finnes norsk matproduksjon og et levende norsk landbruk, hvis vi skal se helt kortsiktig, nærsynt og rent pluss-og-minus-økonomisk på det. Men det betyr på ingen måte at det er rett å nærme seg landbruksforhandlingene uten å også ha vektlegg matvaresikkerhet, miljøspørsmål og ren mat.

Og det er klart det ikke er "lurt" for en tiåring å stille seg vedsiden av klassens mobbeoffer og stå i mot trykket fra flertallet. Men det er rett. 

Det kan være krevende å stå for det rette. For tiåringen - og for oss voksne. Også for oss som nasjon kan de rette valgene være krevende og ha omkostninger. Det er mange rette valg som har store kostnader. Det gjør ikke valgene gale.

Det er jo egentlig ganske enkelt, da:  Dersom lurt og rett står i motsetning til hverandre - i våre egne små liv - eller i det politiske liv - så skal vi velge det som er rett. Det er det som står seg på sikt. Selv når det koster.