de fire årstider

Oppvokst på stor Østlandsgård, med store kornåkre og enda større skoger, er det ikke så rart at årstidsrytmen sitter støpt i ryggmargen, at årstidens skiftninger er en del av egen identitet og selvforståelse. Kornbønder har sin årssyklus å leve gjennom, mens dyrehold eller andre primærnæringer kan gi andre slags rytmer.

Vår og høst som de intense arbeidsøktene med onnearbeid mye av døgnet, all forventningen i våronna, alt som skal vel i jorda, alle gode ønsker og håp som forenes med hardt arbeid

- og så all avrunding av årets arbeid om høsten, innhøsting - god eller dårlig avling, men alltid en følelse av lettelse, for noe kom det jo alltid i hus!

Sommeren med vekst, vurdering, venting, oppfølging av sykdom, innsekter, floghavre og framfor alt av været, - vente på regn - vente på at regnet skulle slutte. Sommeren var jo da alt skjedde, men allikevel en ventetid.

Vinter var skogsarbeid, vedlikeholdsarbeid og innearbeid - men også egentlig en følelse av dvale, naturens dvale, svarte plogfurer dekket av hvit snø.

Jeg ble ikke på gården - det er en lang og annen historie. Jeg reiste vekk, studerte, bodde i byen. Nå er livet i lite hus med liten hage grønt og frodig - men allikevel fjernt fra primærnæringsavhengigheten av årstid og vær. Men ferdig med det blir jeg aldri.

Fortsatt er dette et hovedmønster i livet. Og ikke alltid så lett å leve med. Våren er alle forventningene, all gleden over at alt fortsatt er til gode, mange valgmuligheter står fortsatt åpne, mange opplevelser kan fortsatt velges og oppleves, mye liv kan ennå leves, så mye jeg kan ennå bli og være - skrittene er ennå ikke tatt.... Det første vårlyset, de første lange ettermiddagene, den første tørre asfalten - og seinere de første spirene overalt, jeg følger hvert skritt.

Sommeren er intens, så mye liv i hvert døgn, alltid ute, så mye vi kan, barbeint så mye vi kan, utemåltider så mye vi kan, bade, leve. Være i lyset. Alle blomstene, alle bærene, alle turer i skog og mark. Pledd i kalde sommerkvelder på verandaen. Innearbeidet kommer til kort - for vi vil være ute, ute....

Høsten er ofte god, klar luft, skarp sol, mindre sand i gangen, sko og sokker og plutselig tid til å ta fatt på noen forsømte inneprosjekter. Litt opprydning i livet igjen. Og så samtidig - følelsen av et forestående tap, året går mot en avrunding, de tapte sjansenes tid, alle mulighetene som våren åpnet, lukker seg igjen - for vinteren er på vei. Enda et år er gått, enda noen sjanser er tapt.

Og der er det jo - vinteren er i beste fall dvale - "ikke-tid". Men livet foregår jo da også, forpliktelser og krav finnes i fullt monn, så en kan ikke bare krype under dyna. Hver dag opp i mørke og hjem i mørke, hver dag kampen med naturkreftene. Slik føles det. Fylt av lengsel, bare komme meg igjennom det hele, og håpe at jeg lever til våren og til livet begynner igjen.

Jeg gleder meg over at barna gleder seg over vinteraktiviteter og snømoro og gjør mitt for å ikke overføre min egen vinter"depping" på dem. Jeg biter tenna sammen og leverer det jeg skal levere - året rundt.

Men det er i sommerhalvåret jeg tar fullt ut bolig i meg selv og lever som meg selv, sånn er det nok.

Så derfor må mitt sommerstrå være langt og fylles med gode minner og mye lys og lykke. For det skal jeg leve på til vinteren!