sommerminner og nye drømmer

Inspirert av Mammadamens sommerboktips -

og Fru Storliens etterspørsel etter godlukter (og utfordringen om å tenke over dette...)

har barndomsrefleksjonene nok en gang fått røre på seg.

For de store sterke minnene - om sommeren - om selve Sommeren - slik sommer er og skal være - de kommer jo fra jeg var lita. Det er barndommens sommer som er den sterkeste, som fortsatt i en alder av en hel masse år - fortsatt representerer selveste SOMMEREN.

Det er det spesielle tjernet i skogen som vi alltid badet i. Hver dag. Noen ganger flere ganger om dagen. Jeg svømte etterhvert rundt. 700 meter. Hver dag. I sol og regn. Det er tørt gras, syrin og hegg, markblomster, duvende kornåker, - og sol - jeg husker bare sol - i tillegg til de store tordenværene! Det er sykkelturene, bare rundt omkring, utover jordene, traktorveiene, rundt i grenda, skulle jo ikke noe sted. Det er jordbærplukking og luking i kjøkkenhagen, det er å ligge i grønt gras i en enorm gammel hage med store trær og lese hele dagen, fordi det var skolefri.... , det er frokost på ei trapp i morgensol, alle andre måltider også ute, barbeint hele dagen, svarte føtter som en glemte å vaske før en krøp under ei soltørket dyne. Det er hele uendeligheten av tid som en sommer alltid var, en hel skoleferie, etter sommeren kom en jo nesten til å være en annen - en 5. klassing for eksempel.... Det var radio og hørespill, gamle ukeblader, kanskje kom besøk... Det var plikter og fritid, hjelpe til på gården og surre rundt og være barn.... Det var mange merkelige barneprosjekter med flåtebygging og skattejakter og hytter i trærne og plantesamlinger og lære-seg-å-sy-dokkeklær eller utstyre papirdokkene med utallige nye antrekk..... Det ble augustkvelder og krepsing ved ei mørk elv med bål og prat gjennom natta. Det ble jakke og sokker på igjen, og så var sommerlivet over og skolen og samfunnet stilte sine krav igjen.

Og så setter jo dette igang de andre tankene også. Akkurat nå skapes mine barns barndom. Dette er barndoms-sommeren deres. Akkurat nå skapes det som vil være med dem for livet, på godt og vondt.

Og - hva gjør jeg med voksenlivet, voksendrømmene - finnes de? Lar jeg min voksensommer egentlig kunne få sjansen til å bli like sterk og god som barndomssomrene? Eller glir det vekk i plikter og voksenansvar uten at jeg, selve jeg, inni alle mamma-voksen-forplikelsene, er med?

En utfordring til meg for i år. Denne sommeren. Den skal også være min.

(Bildet: Alpeklematisen klatrer i alt som er - og strekker seg mot sollyset)