måle og veie?

Er jeg bra nok?

Er jeg like bra som de andre?

Hva skal et vanlig menneske være?

Hva skal et menneske mestre?

Den menneskelige målestokken er komplisert. Vi kan jo måle høyde og vekt, registrere antall år utdanning eller boligens høyde over havet eller siste skattbare inntekt. Slik kan det regnes gjennomsnitt av og lages normalitetsbegreper av.

Men kan vi måle eller sammenligne menneskets liv, lykke, mestring, selvbilde?

Nei.

Her finnes ingen gitt målestokk. Her finnes ingen måte å sammenligne. Her finnes bare unike, individuelle, enestående liv.

Mange strever. (Strever ikke alle med noe?) Noen har falt og forsøker å reise seg igjen. Mestre livet på ny. Komme seg ut – blant de andre. Der det finnes skole og jobber og slike ting. Når en er nede er det lett å tenke at en ikke er som «de andre». At det finnes et menneskelig «normalnivå» der ute, der en ikke befinner seg selv. At det finnes en menneskelig væremåte, en livsform, med jobb, med kjæreste, med venner og grillfester, med selvtillit, - en livsform som liksom er normal og som er der man burde være.

Slik er det ikke.

Hvert menneske er unikt. Hvert menneskeliv er unikt. Hvert menneske er fullt og helt i seg selv. Med sine styrker og svakheter. Svakhetene våre er også menneskelige, våre egne, er oss selv. Det er ikke en mangel eller en feil. Noen svakheter kan vi jobbe med, andre må vi leve med. Det er livet.

Så kan vi gå framover, utvikle oss, strekke oss, forandre oss, vokse, forandre livet, selvbildet, få det bedre, bli tryggere, ta skrittene. Men vi blir ikke «mer normale», «riktigere» eller noe slikt. For det er vi hele tida.

Da er det ikke bra for oss å sammeligne, måle og veie og måle oss selv opp mot "de andre". Da er i stedet tida inne for å ta plass i seg selv, og la seg selv ta plass i verden.

Og være gode og hele mennesker.

(Bildet: Mine gule liljer, etter regnvær, rett før blomstring)