livslærdom

"Først må en gjøre det en må.

Så må en gjøre det en burde ha gjort.

Så - hvis det går - kan en tenke på om det er noe en har lyst til."

Dette var livslærdommen fra min far. Dette levde han etter, og dette fortalte han oss. Det hørtes klokt ut, syntes jeg, den gangen. Plikt og nødvendigheter først, lyst hvis det er rom for det. Gleden skal først og fremst ligge i at en har gjort sin plikt.

Store deler av livet har jeg strevd med å frigjøre meg fra denne lærdommen. Den sitter alt for mye i ryggmargen. Det sitter der ennå.

Selvfølgelig skal vi være ansvarlige, pliktoppfyllende, ordentlige mennesker. Vi skal rydde og vaske og betale skatt, pusse barnas tenner, lage sunn mat og levere underskrevne lapper tilbake til skolen i tide.

Men hvis denne tredelte livslærdommen skal styre det hele - så kommer vi aldri lenger enn til de to første punktene. Det har ingen ende, det er alltid mer en må eller i det minste som en burde ha gjort.

Burde-lista er uendelig. Burde male verandaen. Burde rydde på loftet. Burde reparere en haug barnebukser. Burde skrive en doktoravhandling ferdig - NÅ. Burde luke. Burde ringe gamle tanter. Burde vaske under barnesengene.

Lysten, lystene, den umiddelbare gleden knyttet til noe som ikke er nyttig, noe en ikke må, noe en ikke bare burde, men som en bare vil - ER HELT NØDVENDIG for å leve, være, være seg selv. Luke i staudebedet i solskinnet fordi jeg har lyst! Løpe i skogen fordi jeg har lyst. Være til. Være meg selv.

(Bildet: Alpeklematis klatrer i busker og trær langs gjerdet.)