Vi har da havnet sammen her i dette livet - i dette nabolaget, på denne t-banen, i dette veikrysset, i denne butikkøen, i denne foreldregruppa, i travle ettermiddager, i denne snøføyka eller i denne ferietida. Så får vi rekke ut ei hånd og hjelpe hverandre der det trengs. Ta i et tak for å få en barnevogn opp en trapp, gi andre plass til å sitte, vanne blomster og passe katter, måke fram en bil, følge en vidløftig fireåring hjem, handle for naboen, spørre hvordan det går, invitere det venneløse barnet med på noe, plukke opp småpengene som triller rundt. Bittelittegrann - rekke ut en hånd - så er hverdagen og livet litt bedre for oss alle. Ikke se vekk og tenke at det ikke angår meg. Livet og menneskene angår oss alle.
Ad illustrasjonen: Det skal vel litt mer enn slike håndsrekninger til for at englevinger skal gro. Håndsrekninger er menneskelige og hverdagslige - det burde de være i hvertfall. Men blide engler som smiler er trivelig allikevel....
Amen! Vi kan godt rekke ut en hånd. Elsk din neste .. og så videre :) Ønsker vi det for oss selv, kan vi begynne med å gjøre det for andre ... ikke alltid lett, men verdt forsøket! Klem :)
SvarSlettHei. Og så tenker jeg at dette er jo rett og slett ikke noen big deal. Det må da være en selvfølge at vi støtter og hjelper hverandre, vi stakkars menneskekrypene.... Men mange hever øyenbryn og bygger murer og holder avstand, derfor er det nødvendig å si slikt....
SvarSlett