Store kongelige brylluper er jo en helt egen genre, en eventyrforestilling, der alt er vakkert og kjærligheten skal vare evig.
Jeg husker Charles og Dianas bryllup - i gamle, gamle dager da jeg selv var en prinsesseinteressert skolejente. Mor mente at vårt svart-hvitt-fjernsyn ikke kunne duge på en slik dag, så hun pakket kringle og saft og kaffe i nistekurv, tok med èn gammel bestemor og sine to barn i bilen og kjørte 200 meter til den andre bestemorens hus. Denne var på ferie, huset var tomt, og der var det fargefjernsyn! Så satt vi inne i sommerdagen og spiste hjembakt kringle og så på en blek, rundkinnet nittenåring i bløtkakekjole og fikk være en bitteliten del av det store eventyret vi også....
Den strålende, voksne, modne tronarvingen i Sverige var nok i en helt annen grad hovedperson og hovedaktør i sitt eget bryllup nå i helga. Og måtte det gå dem riktig vel.... Og morsomt er det jo med glitter og stas. Mange har påpekt nå i helgas vrimmel av reportasjer og analyser at i dag med en minimal regentposisjon er det nettopp fest, glitter og stas vi trenger de kongelige til.
Og så kanskje er det dette - dette som er der også når en sitter med lommetørklet som gjest i benkeradene i andres, ikke-kongeliges bryllup - denne gjenkjennelsen, denne inderlige følelsen, nå har noen valgt hverandre og valgt å synliggjøre dette for alle kjente og kjære, virkelig fortelle verden om sin kjærlighet og sitt valg, dette store, store, uvirkelig fantastiske. En kjenner det igjen - som et savn, eller et minne...
Og er det egentlig mulig. Den evige kjærligheten? Den evige inderlige overbevisningen om at dette er det store gode riktige evige?
Ikke som en garanti. Evige løfter møter hverdagen. Sikkert også for de fjernsynsoverførte kongelige. Kjærlighetspoesien møter hverdagsprosaen.
Hverdagen er en oppgave. Kjærligheten er en gave - men også en oppgave. Livet må leves på alvor, løfter og lykke krever en innsats.
Men kanskje kan glimtene fra andres lykke- og evig-løfte-dag gi inspirasjon til videre innsats for lykken og livet.
(Dagens bilde fra hagen.... Kanskje symbolikken kunne være slik: Her kunne det sittet to hånd i hånd i evig, uforpliktende lykke... i stedet står en vannekanne der som symbol på alle hverdagslivets gode og forenende oppgaver....)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar
Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)