de andre barna

Noen ganger er det noe med "de andre barna", de andre i barnehagen, i klassen, på skolen. Det er en som bråker og ødelegger, det er en som plager og leder mobbegjengen, det er en som tar litt for dypt i andres sekker og tar med seg noe. Og så går historiene mellom barna, det fortelles hjemme, det blir saker som må ordnes opp i.

Og det må ordnes opp. Og vi må være ansvarlig voksne og være med. På vegne av egne og andres barn. Rett og galt må slås fast.

Men vi kan ikke bare ordne opp med fokus på å sette navn og merkelapp på bråkmakeren og plageånden, slik at vårt eget barn kan få det lettere her og nå. Vårt voksne blikk må også rekke videre enn dette. Disse barna skal våre barn vokse opp med. Vi gjør verken våre egnes eller de andre barnas liv og utvikling bedre ved å bidra til stempling og utestenging av barn som gjør gale ting. Vi må være voksne ressurspersoner i nærmiljøet som kan bidra til at disse barna som er på gal vei kan få en litt stødigere ramme videre i livet. Stempling hjelper ikke. Hvordan skal en åtteåring gå videre med stempelet sitt - "han er håpløs", "hun er en tyv" - , hvis alle voksne i nærmiljøet stemmer i?

For noen barn har ikke så gode rammer og muligheter i utgangspunktet, noen mangler stødige rammer og voksentid hjemme. Og noen har spesielle problemer som gjør dem spesielt urolige, spesielt bråkete. Disse barna er våre barns klassekamerater. Vi har ansvar for å lage et best mulig miljø for alle. Slik at de alle sammen kan bli seg selv på best mulig måte.

Gjennom årene i barnehage og småskole begynner det å bli mange slike historier etterhvert. Mange historier og forhold som over tid har vært svært vanskelig for mine egne barn å leve med. Jeg vet noe om den siden av saken. Jeg mener absolutt at en skal gå inn i slike saker, få grep på mobbingen, slå fast rett og galt, beskytte ofrene.

Men jeg ser også hvor lett det er for foreldre som føler at egne barn blir rammet av andre barns uro og plaging, å miste perspektivet på at det andre barnet også er et barn, som trenger hjelp og veiledning for å utvikle seg rett. Dersom vi andre foreldrene gir opp dette vanskelige barnet - hva slags framtid har han eller hun da? Og hva slags oppvekstmiljø og ungdomsmiljø bidrar vi til for våre egne barn da?