(For ham dreier det meste seg om å gå fortest og vinne, alt hva vi gjør for å presisere at det er deltakelse som teller, bare preller av. Skiskolen - sammen med andre fireåringer - der han absolutt er en av de aller stødigste og raskeste - det mener han også handler om å vinne! Skal man jobbe hardt for å skrelle av ham vinnerinstinktet - eller skal han bare få kjøre på, tro... Nå har han skjønt hvem Petter Nortug er, og erklærer at han selv skal vinne over godeste Nortug også... Nuvel)
Så jeg kledte meg varmt og godt og var med. Og det er jo alltid godt med noen ekstra voksne hender, så jeg ordnet votter og skibindinger og heiet og oppmuntret småbarn overalt. Stor stas og riktig hyggelig - og kaldt....
Og så undres de små: "Hvorfor er du her?"
Jeg prøvde meg lenge med "Fordi dere har det så gøy, da har jeg lyst til å være med."
Men da det tiende eller femtende barnet undret seg over denne mammaen som bare ble og ble i timesvis i barnehagen, i stedet reiste spørsmålet: "Hvorfor er ikke du på jobb?", måtte jeg jo også vri litt på svaret.
- "Fordi man kan jo ikke jobbe hele tida, jeg har jo lyst til å være med dere her også."
Og så kom det som jeg prøvde å unngå, nemlig sammenligningen: "Men min mamma og pappa jobber hele tida." ("og min også" , "og min også...")
Jeg gjør en hel masse hele tida. Mye av det er ganske fornuftig og nyttig. Men det er bare litt av det som er det som heter "jobb", dvs noe som noen andre betaler meg for. Det innebærer at jeg altså kan være med når minstemann har et sterkt ønske om at jeg skal se ham gå på ski i barnehagen, og jeg kan tilby ekstra hender og fang når det trengs både her og der. Det betyr at jeg kan være mye sammen med mine unger. Nå for tida, når vi har valgt å ha det slik som vi har det nå.
Det betyr ikke at jeg mener noe bestemt om hvordan andre bør innrette seg.
Men jeg kan heller ikke gå i dekning og gjøre det usynlig at dette er en mulighet i tilværelsen. Slik har vi det.
Jeg opplever ofte at mange mener noe om det at jeg ikke er ute i full jobb. Hvordan går det an, liksom. Eller er det latskap? Eller er det noe andre kan irritere seg over, at ikke alle innretter seg etter A4-mest mulig jobb-mest mulig inntekt-malen. Til og med små barnehagebarn registrerer altså at dette er uvanlig og rart - hvorfor er du her?
- men - på den annen side hvorfor ikke?
Barn stiller nok alltid spørsmål det er vanskelig å svare på. Så også når det gjelder det som ikke er "normalt" - eller mest vanlig i deres verden. Synes det er realt nok jeg. Jeg opplever også at ethvert svar er greit nok. De stiller neppe spørsmål om hvorvidt du er lat eller ikke "vil" jobbe, men bare at dette ikke er den vanligheten de kjenner.
SvarSlettEgentlig er jeg litt overrasket. I barnehagen vår er det så mange ulike familiekonsteallsjoner, delinger på skilsmissebarn, foreldre som er hjemme i eprmisjon, arbeidsløshet og sånn, at det meste passerer.
Hei, det er igjen meg som kommenterer dette. Jeg er jo så veldig enig med deg at det er riktig og godt at du er hjemme og har valgt det slik nå. Allikevel klarer jeg ikke å la være å kommentere det du skriver i siste avsnitt.
SvarSlettJeg er uenig med deg om at "det noe andre kan irritere seg over, at ikke alle innretter seg etter A4-mest mulig jobb-mest mulig inntekt-malen.". Her tillegges "vi andre" som jobber egenskapen om å være "irritert". Vi er kanskje misunnelig, men mest av alt unner vi det deg og de som velger dette. I tillegg er jeg ikke enig med deg om at det at begge foreldrene jobber er det som er A4-livet. I så fall ville jeg ikke møtt så mange som velger som deg. Jeg kan heller ikke se at malen er "mest mulig jobb-mest mulig penger". Flere mennesker, inkludert meg selv, jobber med noe de synes er givende. Mange småbarnsforeldre jeg snakker med (og dette er jo et tema som alltid diskuteres) har gjort bevisste jobbvalg for å kunne forene familie og jobb på en måte som gjør at de har mest mulig tid med barna. Mange har valgt bort karriere. Eller at den ene forelder jobber mer, mens den andre har trappet ned. (Dessverre etter min oppfatning er det vi jenter som vanligvis velger å trappe ned). Når jeg leser om din mal undres jeg om jeg har uvanlige bekjente og venner. Men nedslagsfeltet av småbarnsforeldre er stor når stipendiatkollegaer er alle sammen småbarnsforeldre og når vi blir kjent med mange familier gjennom to ulike barnehager, samt en del i nabolaget. Det er ikke A4 å jobbe mest mulig for mest mulig penger. Det er A4 å gjøre alt for å ha mest mulig tid sammen som familie. Det at dere har valgt at en av dere er hjemmeværende blir i mine øyne mer og mer vanlig. Men A 4 er etter mitt syn en familiens forsøk å begrense jobb i forhold til familie, selv om det fremdeles kan bety at begge foreldrene jobber.
Hvorfor reagerer barna da over at du er med i barnehagen? Som sagt jobber i mange familier begge foreldre. Barnets opplevelse av virkeligheten er at det må gå i barnehagen hver dag. Barnet ser ikke at foreldrene prøver at barnehagedagene ikke er lange. At de leveres fredager sent og hentes tidlig, at de har tross alt en dag i uka fri, kanskje bare annenhver uke, men tross alt. Barnet vil så gjerne oppleve det du kan tilby, nemlig at mammaen eller pappaen er hjemme. Det forstår jeg godt. Men barnas uttrykk for undring betyr ikke at A4 er det å "jobbe mest mulig for mest mulig penger". Barnas undring baserer seg på at de kunne ønske at minst en av foreldrene hadde vært hjemmeværende. De ser ikke at foreldrene prøver "å jobbe minst mulig for å være mest mulig hjemme". Det er etter min oppfatning A4 i mange familier i Norge i dag.
Jeg kjenner meg igjen i det at det stilles spørsmål over min mulighet til å være til stede på dagtid. Men "feig" som jeg er har jeg valgt å vinkle det dithen at -i dag har jeg tatt meg fri for å være sammen med dere. Slik unngår jeg endel spørsmål fra barn som lurer på hvorfor en mor kan stille opp når andre ikke kan. Vi som har muligheten til å bygge arbeidsdagen rundt barna er heldige, og jeg tror mange misunner oss dette. Selvsagt blir det en del spørsmål om inntjening, og hvorvidt man lever godt på ektefellen, men stort sett tror jeg folk spør av interesse, ikke av ondskap.
SvarSlettHeisan, heisan.
SvarSlettSiri - ja - barn stiller fine, rett fram spørsmål om det meste - det er stilig og utfordrende og får oss ofte til å tenke over ting som er langt ut over det barna egentlig spør om. Det er mye som er vanlig her i verden og ungene spør allikevel. "Hvorfor har du sånn lue på?" (ikke sant) Jeg tenker ikke så mye over det at de spør - men mer over det jeg selv skal svare.
Julia - Jeg tror du leser meg litt vel firkantet når jeg skriver om disse temaene. Mitt budskap er generelt at det er mange måter å leve på, mange slags rammebetingelser å ta hensyn til, mange slags valg som kan velges. Jeg skjærer IKKE "alle andre" over en kam. (Men jeg har jo opplevd noens irritasjon over mine valg - men det er som alt annet selvfølgelig enkeltpersoner, dem om det. Det kan være en utfordring å svare på når noen blir irritert over hvordan en selv ordner seg.) Jeg skriver slett ikke om "alle andre" som en enhetlig masse. Det er - og dette gjentar jeg igjen og igjen - mange måter å leve bra og ansvarlig og alt mulig annet godt på. Og jeg tror du kan se at jeg presiserer at det jeg skriver ikke betyr at jeg mener noe bestemt om hvordan alle andre skal innrette seg.
Men jeg, som alle andre, må tenke over mine valg. Og i møtet med direkte spørsmål og kommentarer fra små barn som ikke legger noe i mellom, blir egne refleksjoner tydeligere. Det er det jeg skriver om - ikke om alle andres valg.
Du skriver jo mye om dette, Julia, og det er en viktig debatt. Men jeg kjenner meg ikke særlig igjen i den måten du omtaler mine meninger på. Det kan jeg jo ta som en utfordring om å skrive enda mer presis selv...
Fru Storlien. Ja, jeg kjenner igjen den "feigheten". Det er jo det jeg prøver meg på ganske lenge også - for å unngå at ungene sammenligner ulike voksenvalg som ikke kan sammenlignes. Jeg har disse valgene (med sine omkostninger, faktisk...) - akkurat i denne biten av livet - det er et (valgt) privilegium og barn bør ikke måtte vurdere ulike voksenvalg opp mot hverandre.