(Sparket bak for å skrive dette i dag er at jeg har sett overskriften til VG om at jenter idag blir voksne tidligere enn før. Temaet har imidlertid opptatt meg lenge. Og det hører godt med i mitt ønske om å sette mer fokus på mellomstore barn i bloggverdenen. )
I gamle Agatha Christies romaner med store herskapshus befolket av ymse, lett beslektede mennesker, Miss Marple pluss minst en morder - der er det så godt som alltid en kvinne rundt tjue år som omtales som en "ung pike". Altså pike/jente, ikke kvinne. Hun er klossete og unett kledd, liker best å løpe på heia med bukser på eller henge rundt i stallen og sier rett som det er noe upassende. I hvertfall insisterer hun enormt på å være et barn, ikke føye seg etter voksne oppførselsregler, og i hvertfall ikke bli en velkledd og dannet ung dame. Foreldre er oppgitt og strenge og skjønner ikke hva de skal gjøre med en slik vill "pike".
Mot slutten av boka kan det hende at den 15-20 år eldre legen eller advokaten eller noe sånt har brutt gjennom hennes barnslige udannethet og han skimter den kvinnen hun er der inne. Noe sånt. Men hovedpoenget er naturligvis oppklaringen av mordet. Det er ikke love-stories dette her, det er klassisk krim med klassisk persongalleri - og dermed altså disse unge barnejentene på cirka tjue.
Det har jo alltid forundret meg. På samme måte som eldstedatteren i Sound of Music, den sekstenårige Lisel, ble behandlet som et barn på linje med sine yngre søsken, med samme leggetid som femåringen Gretl, samme slags klær som de andre, med løping og leking og ramling i vannet. Vel har hun sin forelskelse i telegrambudet og det er riktig så vakkert, men budskapet etterhvert er jo at hun skal vente litt med sånt også... "wait a year or two".
Jeg ser ingen tjueåringer eller sekstenåringer omkring meg som går rundt og er barn og blir behandlet som barn. Jeg ser dessverre i stedet mange ti-til-tolvåringer som folk tydeligvis synes er ungdommer. De kan kle seg som kule ungdommer, de utstyres med dyre smarttelefoner og annet utstyr. Utstyr som kan mistes og stjeles - og som er krevende sosiale instrumenter som kaster dem ut i krevende sosiale voksenutfordringer svært, svært tidlig.
Mange har ansvar selv for å ordne seg om morgenen og går hjem til timesvis med tomt hus hver ettermiddag. Det inviteres til klassedisco der åtte-ni-tiåringsjentene kommer sminket med paljettopper og bare skuldre De omsluttes med reklame og påvirkning fra sosiale medier som sender et budskap om å henge med i moteverden, med et snevert og krevende kroppsfokus - og i popkultur og kjendisverden.
Og jeg ser de jentene på 15-16 også - og de ser slett ikke ut som Lisel løpende rundt i lekeklær lagd av gamle gardiner med småsøsknene. De er jo så fancy og velsminkede, med pelskantede boblejakker av merker jeg ikke har greie på. On top of the world. Muligens, hva vet vel jeg. I hvertfall ikke barn.
Jeg ser mye annet også. Heldigvis. Jeg blir alltid så glad når ungene mine finner venner som fortsatt har lyst til å leke. Bygge snøhule, leke sisten eller spille et brettspill. Jeg ser andre tiåringer enn min som går i bobledress og polvotter til skolen og er klar for å hive seg i en snøhaug. (Men tolvåringer med boblebukse - det er nok for drøyt...)
Det handler ikke bare om jenter. Gutteverdenen er en parallell. Det er ofte et større rom for fysisk lek i forventningene rundt gutter - enn rundt jenter. Fotballen gir rom for herjing. Men voksenpresset, motepresset, kjøpepresset, kulhetspresset - er på mange måter det samme. Kanskje slipper de litt lenger unna det seksualiserte blikket, som stadig når yngre jenter. Motsatt er det gutter som i størst grad havner foran dataspill med voksen aldersgrense og dertilhørende voldsscener, i det voksentomrommet som etterskoletid-tida innebærer.
"Du blir voksen når du selv vil" - pleier jeg å si til mine barn. Det skal få være en prosess. Det er ikke en fast terskel som skal overstiges, det er en lang vei å gå. En skal få vokse seg gradvis større, modnes gradvis, stadig ha voksne rundt seg som backup. Slik vi alle trenger å ha støttespillere livet igjennom.
Og det skal ta tid å være barn. Livet mister mye når vi som voksenverden pusher voksenhet på tiåringer.
Dette er noe som jeg tenker mye på. Syns det rett og slett er fryktelig trist at det er slik i dag! Det er virkelig ikke bra :(
SvarSlettJeg var et barn som var barn lenge. Jeg elsker å leke med dukker og styre og herje på ute, brydde meg døyten i klær og denslags. Men husker at jeg bare var 9 år da mange i klassen mente det var teit og barslig å leke med dukker. Så vi jentene som lekte med slikt begynte da å holde det skjult. Trist!
Jeg håper at mine barn ikke bryr seg om press for å bli voksen fort! Barndommen er kort nok...
Hei, Florisa. Takk for dine tanker. Jeg tenker at vi som voksne har en sentral funksjon i å beskytte barndommen - samtidig som vi selvfølgelig må gi barna rom for å utvikle og selvstendiggjøre seg. Men at det gis rom for lek midt i alle tidskabalene og alt som er ferdigorganisert, mener jeg er svært sentralt.
SlettAbsolutt! Det har da ingen hast å bli voksen allerede før man har trådt inn i tenårene. Og ja, det tar tid å bli voksen... Jeg tror nesten ikke jeg følte meg helt voksen før jeg fikk barn selv... og da var jeg over 30!
SvarSlettOg det er jo det som er litt skremmende - barna i dag blir jo ikke mentalt modne tidligere enn før, selv om klær og hobbyer og livsstil og utstyr skulle tilsi det. Dermed støter de også på problemstillinger de kanskje ikke er modne for å takle, og som med fordel kunne vært utsatt fem-seks år...
Fin kveld til deg!
Min eldste er et halv år unna tenårene - så jeg vil nok si at det bør være ganske lenge til det skal være noen forventninger om voksenhet, selv om han fyller 13. Og det er jo interessant det du sier om våre egne oppfatninger av når vi var voksne - jeg tror nok også jeg var over 30 før jeg slo det fast.
SlettModenhet er jo nettopp noe som modnes. Viktig at barna gis tid. Ha en fin dag.
En ting er det sosiale som påvirker tidligere modning. Men ifht. det du skriver om A. Christie bøkene - for 100-150 år siden så var alder for menarche hos jentene 17 år, og det har gått ned med 4 år (eller mer) siden da (også bryst utvikles enda tidligere) - mest sannsynlig pga av endret kosthold og miljø. Ikke rart at pike ikke er den samme pike som før :-) Ver.
SvarSlettJa, det rent biologiske og innvirkning av miljø og kosthold er jo veldig interessant - og faktisk skummelt. Takk for at du trekker inn dette. Samtidig må en se det i forhold til kulturelle forventninger - hvor for eksempel ungdom i lavere sosiale klasser for 100 år siden var forventet å reise ut alene og søke arbeid i 14-års alderen. Den "piken" i Christies herskapshus var nok også et overklassefenomen, ikke en generell representant for sin tid. (Forøvrig er ikke Christie-bøkene så gamle, de er utgitt mellom 1920 og 1970)
SlettVi har et vennepar som har eldre gutter. Sist vi var innom kommenterte mammaen at hun syns det er så fint med besøk av yngre barn. Da er det plutselig legitimt også for hennes unger å leke, en mulig utvidelse av handlingsrommet deres. Jeg må innrømme at jeg ble tatt litt på senga, for jeg syns jo barna deres fortsatt er små, burde "ha lov" til å leke.
SvarSlettMen det er nok litt sånn. Ungene mine som er snart åtte, ti og tolv, de er lekere, de har hverandre - og de leker og leker. Er vi en tur i skogen så er det fantastiske rollespill og klatring og leking, akkurat som da de var mye mindre. De gir hverandre denne arenaen. Men det er ikke alle arenaer som gir samme rom for at de kan leke, herje, bli møkkete, bråke osv. Jf mitt tidligere innlegg om at det er behagelig for voksne at barn sitter ved en skjerm, i stedet for å forvandle stua til et sjørøverskip....
SlettKjempeflott og viktig innlegg. Jeg var på et utrolig inspirerende foredrag nylig med Mia Børjesson, som snakket om nettopp dette. Hun sa det så bra - hvis barna skal kle seg som ungdommer fra de er 9-10 år, hva skal de da ha på seg når de blir tenåringer? Hvis de skal se på voksenfilmer når de er 12, hva skal de da se når de blir 17? Tenåringstida handler jo om å ta avstand fra den gamle barnerollen og alt som hører med, for å utforske og forme en ny identitet som (etterhvert) ung voksen. Fram til de kommer i den fasen (som ikke nødvndigvis inntreffer på 13-årsdagen, altså!) er de BARN som må få leve og oppføre seg som nettopp det.
SvarSlettDette foredraget ble holdt for foreldre på ungdomsskolen til sønnen min, og veldig mange av de som var der ga uttrykk for at de kunne hatt bruk for å høre dette mens barna deres ennå gikk på barneskolen. Jeg tenker at det er så mange krefter i dag (både kommersielle og politiske) som øver press mot barna våre, og at det er viktig og godt for oss som foreldre å bli støttet i ønsket om å frede barndommen deres så lenge vi kan.
Når det er sagt synes jeg det er noe helt annet med folk langt opp i 30-åra som fortsatt insisterer på å være ungdommer. Jeg mener at den idylliseringen av ungdom og ansvarsvegring som råder i dag er usunn både på individ- og samfunnsnivå.
God kveld til deg :-) fra KristinB
Jeg har også alltid tenkt slik - at vi får være i den fasen vi er - det haster da virkelig ikke med at de "har sett alt, opplevd alt". Jeg lurer jo på om det er en kombinasjon av vår relative velstand (vi har råd til å kjøpe og gjøre ting "nå" - må ikke vente) - og foreldres travelhet og behov for at barn ikke "forstyrrer" som gjør at dette med gradvis utvikling og modning forsvinner.
Slett