tirsdag 4. februar 2014

Nettbruk og barn. Det vi IKKE snakker nok om.



For vi snakker og skriver jo mye om barn og nettbruk, ikke sant. Tidsbruk. Aldersgrenser. Vokseninnsikt og voksenkontroll. Ulike regler for ulike aldersgrupper.

Er vi flinke så tar vi oss også god tid på foreldremøtene og snakker om skikk og bruk på sosiale medier, hvordan en skal snakke/taste med hverandre - og hvordan det ikke er greit å kommunisere. Akkurat som vi lærer opp ungene i at det ikke er greit å si "Din drittsekk" eller "Da kommer ikke jeg i bursdagen din" når de krangler i barnehagen, så må vi lære dem opp i skikk og bruk på SMS, Instagram, Facebook og alle de andre greiene jeg ikke har greie på ennå.

Annenhver uke kommer det medieoppslag om at skjermbruk er henholdsvis skadelig - eller at det utvikler hjernen noe helt fantastisk. At vi må holde igjen - eller tvert i mot starte så tidlig som mulig! Aldri for tidlig, så jeg en påstå her om dagen.

Eksperter på det meste er det nok av her i verden. Vi foreldre må være det kloke mellomleddet uansett og ta valg og vurderinger og gi råd og utforme regler uansett. Strides ekspertene - eller morer media seg med slike kontrasterende oppslag i ett kjør - så slapp av! Det forandrer ingenting. Livet er like krevende - eller enkelt som før: Det er du som har ansvaret!

Og da er vi tilbake til det jeg vil peke på i kveld: Det vi ikke snakker om når det gjelder nettbruk/skjermbruk og barn. I hvertfall snakker vi ikke nok om det. Ikke nok til at jeg merker det.

Vi snakker ikke nok om hvor fredelig det er. Hvor lettvint det er - at ungene sitter med en skjerm og taster eller hva de nå gjør. Hvor mye handlingsrom voksne får av at ungene sitter med skjermene, spillene, tastene, nettoppkoblinga si. Hvor mye mindre rot og bråk det blir i de tusen hjem av at det er skjerm og ikke lego, fjernstyrt bil, hyttebygging, maling, krangling, papirflykonkurranse eller fotball på kjøkkenet som foregår.

Det synes jeg vi skal se mer i øynene og snakke mer om. For jeg tror dette er så befriende for mange, så avlastende for mange voksne at skjermer og nett er blitt en så stor del av ungenes hverdag.

OG vips - så er det jo det normale. Så leser vi helt udiskutert om en toåring som tilbringer en time om dagen på nettbrett. Vips. Normalt, liksom (hvor mye tid har en toåring mellom barnehagen og legging minus måltider og stell, tenk over det) Og ryddig, fredelig, ikke-krevende. (Jeg hadde i mange år et lite utvalg enhåndsmiddager som jeg rullerte, mens jeg hadde den til enhvertid tilstedeværende ettogethalvtåringen sutrende og sliten på venstrehofta (ja, det var en halvannetåring her stort sett i flere år, kom nye jevnlig) - og rørte/kokkelerte med høyre. Fikk overarmsmuskler til å vise fram. Men det er klart det kunne vært spenstigere retter dersom jeg hadde hatt et nettbrett eller tre å dele ut til småtassene og fikk begge armene fri på ettermiddagene)

Den teknologiske utviklingen har gått så raskt. Vi som fikk barn for over fem år siden, hadde ikke alle disse dingsene å la en utålmodig ettåring i vogna ordne med eller en sliten fireåring sitte med etter barnehagen. Vi møter utfordringen med eldre barn og deres ønsker og behov. OG mens jeg er helt sikker på at hjernene både til mine barn og foreldregenerasjonen har utviklet seg slik det som best kunne gå - uten alle dingsene -, så ser jeg at vi hadde færre passiviserende bli-rolig-og-få-fred-dingser å avlede ungene med. Jeg hadde med billedbøker og matpakke på t-banen. Jeg sang Lille Petter Edderkopp hundre ganger etter hverandre i bilen. Med fingerbevegelsene. Og jeg bar sutrende halvannetåringer på hofta i timesvis. Jeg skjønner kjempegodt at det er enklere å skru på en skjerm og få fred og to hender til disposisjon.

Men jeg mener at det må bli sagt høyt. Skjermbruk er fristende enkelt for de voksne.

Og så er det neste kapittel: Skal det være så enkelt? Hva gjør det med våre voksne vurderinger og reguleringer og oppfølging at det ligger så mye voksenro-og-fred i barnas nettbruk.

Jeg har ingen fasit her - men jeg har et spørsmål jeg synes vi burde sette mye mer fokus på.

Lev vel. Nå skrus skjermbruken av her for i dag.



(Bildet viser svært analoge og virkelighetsnære og ikke så veldig tidkrevende men varme ulluer, strikket som julepresanger.)

7 kommentarer:

  1. Hei du,

    Jeg er vel neppe den eneste som føler meg truffet her... hehe. Nettbrettet til storebror på tre brukes med jevne mellomrom - og, som du sier, ofte når vi voksne trenger litt ro til å "få gjort ting".

    Men vi prøver, så godt vi kan, å ha noen regler. Begrense tv-tittingen på ettermiddagen til etter middag, for eksempel. Akkurat der er jeg faktisk ganske så sta: Jeg har heller tre skrikete unger en liten stund der enn at tv skal være det aller første vi tyr til når vi kommer hjem. Men poenget ditt er viktig:

    Ofte er jo sånne situasjoner hvor vi voksne vil ha "ro" (til å kjøre bil, lage middag etc) egentlig en gyllen mulighet til å ta med ungene og la dem ta del i hverdagslivet. Involvere dem. Prate med dem. La dem prøve seg frem og stille spørsmål. Selv om vi må tåle masing og skriking også.

    Som du sier er det vel ikke noen fasit, men å tenke litt over nettbruken er nok sunt for de fleste av oss! :-)

    SvarSlett
  2. Her får ikke guttene bruke sånt. Punktum. Vi kan se barne-tv før frokost, men helst ikke i ukedagene, og så ser vi barne-tv om kvelden før leggetid. Dette til tross for at hverken ett-, to- eller treåringen er i barnehage. Jeg fatter ikke hvordan det er tid til så mye skjermbruk blant unger som er i barnehagen og jeg fatter virkelig ikke hvordan foreldre som knapt ser ungene sine om dagen ønsker dette velkommen. Det er tidvis slitsomt å ha (små) unger. Det skal det være, det er verdens viktigste jobb.

    Men hele greia er typisk for vår generasjon; vi tar heis, ikke trapp. Vi skal ha automatisk plenklipper og babyvugger som bysser seg selv. Ferdigmat. Sosial omgang mellom to skjermer. Lettvindt. Late. Er det rart vi blir (p)syke?

    (Og dette er kanskje litt "strengt" formulert til meg å være - jeg har mer forståelse enn hva kommentaren gir inntrykk av - men det er like fullt noe jeg står for) :) Flott innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg kjenner jeg blir ganske nysgjerrig på hva du mener med å "ha større forståelse enn hva kommentaren gir inntrykk av", Elin? Jeg gjenkjente vel egentlig bare hva jeg allerede har lest både på og mellom linjene (kanskje mest mellom) inne hos deg.

      Og et lite apropos, veldig mange jeg kjenner har faktisk ikke TV. Kun IPad/pc. Å "bruke sånt", kan dermed bety å se "barne-tv før frokost, og barne-tv før leggetid". Punktum.

      Slett
    2. Takk for tilbakemelding :)

      Er det virkelig sånn jeg framstår også på bloggen min? Hm. Den må jeg ta til meg. For jeg føler at kommentaren her inne er både fordømnende og en smule "bedrevitende" overfor foreldre som er dønn slitne og syns nettbrett er hakket bedre enn intens søskenkrangling en halvtime mens middagen lages.

      Med større forståelse mener jeg at jeg skjønner veldig godt at det er ei løsning mange tyr til når søndagen begynner vel tidlig, eller har vart i alt for mange timer. Og kommentaren min over syns jeg ikke nyanserer en slik forståelse. Ble setninga klarere?

      Et lite apropos; jeg kjenner/vet om foreldre som glatt lar ungene sitte hele dagen foran skjermen i helgene så å ha fokus på dette syns jeg er veldig bra. Nordisk råd for ernæring har for første gang konkret vektlagt å forebygge stillesitting blant barn, nok et hurra! :)

      Slett
  3. Nå drister jeg meg til å svare på innlegget ditt to dager etter at jeg leste det, håper allikevel at jeg treffer. Jeg tror du har rett i at det er noe vi ikke snakker om, og at skjermbruk er fristende enkelt for de voksne. Det er bra du sier det høyt. (Og du gjør det, som alltid, på en god og reflektert måte.)

    Skal jeg svare personlig, så er det nok kanskje litt for enkelt her hjemme. Det handler dog veldig lite om rot. Av egoistiske grunner, som at rot og leker og ting og malesaker over alt rett og slett betyr et aktivisert barn som gir meg nettopp handlingsrom til egne gjøremål, men også fordi jeg er opptatt av at vi bor i en "liten" leilighet, det skal være like stort rom for alle tre som bor her. Det betyr "rot". Men det handler nok om ro, i den forstand det kan friste mer å se på Ipaden sammen, enn å bygge klosser, for meg. For, regelen er at vi skal bruke den sammen. (En regel som blir brytes innimellom, ja.)

    Men, det er kanskje ikke detaljgjenfortellinger disse refleksjonene trenger? Samtidig, de er jo nettopp refleksjoner rundt spørsmålene hvorfor nettbrettene brukes.

    Og, takk for i går! Det var veldig hyggelig å møte deg! Jeg er glad familekabalen din gikk opp.

    SvarSlett
  4. Åh ja, det er enkelt, både for små og store.

    SvarSlett
  5. Jeg gruer meg til den dagen det kommer et nettbrett her i hus, såpass mye at jeg har lyst til å rive meg i håret og gråte en skvett bare av tanken. NEI! Her i huset ser vi ikke på barneTV hverken morgen eller kveld, vi skrur på radioen (som forsåvidt står på hele dagen). Jeg legger fra meg mobilen når guttungen hentes i barnehagen, og den bittelille tv'n jeg eier står på kanskje fem ganger i måneden. Jeg valgte selv å bli forelder, jeg valgte selv å ta det ansvaret, og selv om jeg er dausliten fordi jeg var så dum å ikke legge meg tidligere kvelden før og guttungen er grinete - så skrur jeg ikke på den tv'n eller den filmen eller det spillet på skjermen. Bare nei.

    (Det finnes selvfølgelig unntak, men det er lov).

    SvarSlett

Skriv! Kommunikasjon er bra! Da må DU være med! (Jeg har dessverre blitt nødt til å sperre for anonyme kommentarer pga. mye plasskrevende spam de siste månedene)