håpet?

En kan jo alltids håpe - ny måned, enda en vår, vi er med fortsatt, lever fortsatt, håpet er lysegrønt - enda en gang møter vi lyset og våren. Og kanskje håpet?

Hagen - og kjøkkenbordet - bugner av scilla, knoppene på buskene grønnes, det er sykler og joggesko, katten fryder seg over at det spennende hagelivet med graving og beskjæring og fallende kvister og annet staselig er i gang.

Karusellen svinger, programmet har vært tett de siste ukene -  og jeg vil gjerne hoppe av og bare grave i hagen og få ting til å gro. Jeg skriver fagartikkel om lyst og nytte fordelt på arbeid og fritid (hva hører sammen med hva), leverer i tide og setter en brøddeig.

Lyst og nytte - hva motiverer dine daglige gjerninger og hvem vet hva som er nyttig i det lange løp?

Vi har et drivhus som reiser seg gradvis, vi har to av fire kjøkkenhagekasser klare, vi har sådd i potter inne og har mer som straks skal ned i nye potter.

Dette er selvfølgelig fritid. Matauk-fritid. Nyttig matauk-fritid - som vi har lyst til å drive med.

Summen av forpliktelser i lokalsamfunn og organisasjoner stiger oss over hodet. Vi som mener vi prioriterer tid, merker at vi savner tid. Karusellen svinger, kabalene er tette. Arrangementene står i kø. Vi har ansvaret, koordinerer, stiller opp, sender mailer, purrer på andre, tar i alle takene, fyller våre egne forventninger - og er slitne og travle.

Det er fritid, forstått som den ulønnede tida vår. Men er det "lystbetont"? Først og fremst preget av forpliktelse. Det er slike folk vi gjerne vil være. De som sier ja og stiller opp. De voksne og ansvarlige.

Vi er nok ikke helt på plass. Det er litt for mye. Balansen bikker. Samtidig leter spesielt jeg etter mer. Rom for mine prosjekter. Noen flere som etterspør mine ord, vil trykke dem, lytte til dem. Plass for det jeg både har lyst til og mener jeg kan bidra med. Lyst og nytte.

Men arbeidet med jorda forankrer og forsikrer i hvertfall. Det er våren igjen. Håpet. Lyset.