takk og pris

Så stuper en verdens mest robuste femåringer på vei hjem fra friluftsbarnehage-lavvoen, rett i en stein så blodet og tårene spruter og jammen det er godt å bare ha et minutts løping til barnehagen når de ringer og den vesle tøffingen bryter sammen en gang til og vil løpe hjem, men kan ikke snakke fordi leppa er større enn nesa og blod og sikkel renner og jeg kan såvidt skimte at tennene er blodige og befinner seg et helt annet sted enn de pleier å være.

Og så kommer det en dag derpå, når tannlegen har konkludert og gjort sin jobb og hevelsene er på vei tilbake og to brukne og deretter uttrukne tenner ligger vel forvart til tannfeen og en blek men fattet og svært tapper liten kar ligger oppstablet på puter og venter på at bedøvelsen skal gå ut.

"Og du skal være her og kose." Så klart. Og vi koser. Og tenner lysene og strikker. Så får en jo fullført noen prosjekter og holdt en liten kar og så samles kreftene og så samles familien når mørket kommer og beundrer det gapende tomrommet i overmunnen og en liten forslått tøffing stiger mot nye høyder og storesøsken viser all sin gripende omsorg for lillebror og foreldre er takknemlige for at det tross alt gikk så bra.

"Det er deg fortsatt, ikke sant Lillebror, selv om du ser helt annerledes ut." Takk og pris. Alle er her.

(Votter til friluftsgutten - umiddelbart døpt "Blåfjellvotter" - ja, greit det. En hemmelig lue som matcher en tiårsgenser. Et hjerte klippet av en liten tapper gutt til en glad mamma.)