treige og fornøyde

Pappakjæresten maler vegger og trappestolper i trappa. Den har stått halvmalt i snart to år. Det er jo slikt man venner seg til.

Det er en koselørdag etter en strevsom uke. Det er langvarig "kafé" på kjøkkenet - hele formiddagen, voksne med avis og varme kopper og tid til å prate. Det er noen timer ute i solskinnet, stelle med fuglebrett, henge opp lyslenker i trærne. Tenk allerede! Den første søndag er i morgen! Det er leting etter den hvite advensstjerna og vasking av staker og jammen lager vi noen småkakedeiger. Mormor og morfar er innom og tar en kopp te. Og pappakjæresten maler altså litt innimellom.

Og dette er i grunnen noe jeg er skikkelig fornøyd med i livet vårt - selvstendig og sært som det er - vi maler når det passer, vi lar ikke halvmalte vegger stresse oss. Vi prioriterer varme kaffekopper og juleverksted og tur i skogen og folk på besøk - og da tar det sin tid å få malt ferdig det vi har tenkt.

Sånn går det an å prioritere, sånn velger vi. Og tenk - det blir jeg så glad av.

At vi er treige til å få malt ferdig - hurra!