Glede seg til jul! Med god samvittighet.

Tiåringen har sagt det i sikkert en måned allerede - Jeg gleder meg sånn til jul. Begge de minste har begynt å telle ned dagene allerede. De er i gang. De er så godt som aldri innom noe kjøpesenter - stakkars barn - så de er overhodet ikke påvirket av handelsstandens tidlige julesalg - dette finner de rett og slett i sine egne hjerter, de gleder seg til jul. 

De sitter rundt middagsbordet og snakker om jul, de minner hverandre om hva vi pleier å gjøre, de forsikrer seg om at slik skal det være i år også, de spør om og om igjen om Mormor og Morfar kommer til julemiddagen eller til grøten i år (og jubler når de hører at i år kommer de på kvelden, ikke til grøten - jubelen er fordi de ser sjansen til å få mandelen selv; når Morfar er her til grøten midt på dagen så får han alltid mandelen!). For noen uker siden var ei venninne av tiåringen her en hel søndag - og frøkna mi satte igang, spurte den andre om hva de pleide å gjøre - og begynte å fortelle selv en minutt-for-minutt-beretning om hvordan julaften er hos oss -  "Først våkner vi..."

Jeg synes det er godt å høre. Det er en bekreftelse på at det er noen tradisjoner i livet deres som teller for dem. Vi som familie har skapt og valgt noen tradisjoner - og vi har tre små tradisjonsbærere som tar i mot og bærer dette videre. Og som setter stor pris på det.

Vi har valgt vår egen jul. Vi satte for mange år siden strek for å farte land og strand rundt med babyer og julepresanger og reiseseng og bleier og alt utstyr for å feire jul et annet sted. Vi så at vår lille familie trengte og ønsket roen rundt å feire jul i eget hjem, der vi jo gjorde i stand i hele desember. Det ble helt feil å forlate alt og ha jula et annet sted. Og vi ville at ungene nettopp skulle ha denne opplevelsen av at jula og juletradisjonene - den er her hos oss. 

Noen år har vi to besteforeldre med oss på julaftens kveld. Noen år er det "bare" oss fem. Vi var spente første året det var nettopp bare oss fem. En baby, en treåring og en femåring og oss to voksne. Ville vi klare å få det til å føles som "ekte jul" - litt høytid - noe som skilte seg fra en vanlig hverdagsmiddag med bleieskift midt i måltidet og noen som sitter under bordet og noen som heller vil løpe rundt...? Jo - det gikk. Det var jul og det var oss og alt vel.

Og nå har vi altså disse framvoksende tradisjonsbærerne - som husker alt vi skal og må og ønsker og selv vil være med på alt og gjøre alt - akkurat som i fjor. Og som gleder seg til det hele - i lang tid.

Og poenget mitt her er: Det er jo flott. Det er aldri for tidlig å glede seg!

Det er jo en fast tradisjon her i landet at noen skal klage over at jula starter altfor tidlig i butikkene. Joda, det gjør den vel. Men det er mye annet som har helt skrudd timing, det er jordbær i januar og "lørdagsgodt" hver dag - og alt for mye året rundt. Det oppgjøret og den kritikken må vi virkelig veldig gjerne ta - men ta det året rundt. Og ikke la butikkene styre hva du får lov til å glede deg over, - og ikke la kjøpesenterkritikken hindre deg i å glede deg.

For det er aldri for tidlig å glede seg. 

Det er aldri for tidlig å tenne lys i mørketida.

Det er heller aldri for tidlig å være godt forberedt. Vi kan godt strikke varme votter i mai - for å ha dem til neste vinter. Det er heller ingen grunn til å ikke ha juleverksted i god tid før jul. November er den beste juleverkstedtida. Da kan vi jo rekke å lage ekstra mye.

Mye av tida før jul handler - også fra gammelt av - om forberedelser. Hvis en er en familie som liker å lage mye selv, så er jo dette mye av kosen med jula - alle forberedelsene og glede-seg-tida.  Det er ingen grunn til å ha dårlig samvittighet for å kose seg med juleforberedelser i lang tid.

Særlig nettopp nå i mørk november.

Jula kommer til jul. Jeg er i grunnen glad ungenes telling viser at det er ganske lenge til. Men førjulstida er også en tid. Den kommer i hvertfall snart.

(og slapp av, vi har ikke flettet kurver ennå i år, bildet er gammelt... Men vi har laget noen hemmeligheter...)