Jeg har skrevet blogg i flere år. Det ser ut som om folk er her og leser rett som det er. Men jeg har jo ikke sett dere i øya. Så - her er jeg.
Jeg var helt sikker på at jeg skulle ha en anonym blogg da jeg begynte. Uten navn og bilder. Bare ordene i sentrum. Og så har det rett og slett blitt en del pene bilder av blomstene i hagen min - for å få noen fargeklatter. Om igjen og om igjen. Jaja, det er vel til å holde ut med noen blomster. Anonymt er det i hvertfall!
Poenget med anonymiteten har blitt mindre med tida, synes jeg. Jeg er jo meg - både i bloggen og i andre tekster jeg skriver under fullt navn. Det er jo meg som skriver dette, ikke en fiktiv person. Gjemselsleken blir litt rar i lengden. Det er jo ikke noen hemmelig kjendis bak tekstene mine. Det er jo bare meg. Jeg skriver jo på nett fordi jeg vil at noen skal lese - det er et budskap fra virkelige meg. Da trenger jeg jo ikke gjemme meg.
Poenget med anonymiteten har blitt mindre med tida, synes jeg. Jeg er jo meg - både i bloggen og i andre tekster jeg skriver under fullt navn. Det er jo meg som skriver dette, ikke en fiktiv person. Gjemselsleken blir litt rar i lengden. Det er jo ikke noen hemmelig kjendis bak tekstene mine. Det er jo bare meg. Jeg skriver jo på nett fordi jeg vil at noen skal lese - det er et budskap fra virkelige meg. Da trenger jeg jo ikke gjemme meg.
Men jeg synes fortsatt at anonymitet og vurderinger av og begrensninger i hva en deler og hvordan en deler er viktige spørsmål.
Det vil alltid være sider ved livet og ved vår identitet vi ikke deler med andre. I tekster, på nett, eller overfor naboer og folk vi møter på gata. Ingen av oss er forpliktet til å utlevere alt, ingen av oss kan utlevere alt. Noen ganger møter jeg argumenter om at de som ikke på lik linje forteller om dårlige dager og vonde sider ved livet ikke har troverdighet i sine beretninger. (For eksempel når folk bare viser disse pene bildene sine av pene barn og vellykka kaker.)
Jeg synes det er noe tull. Dette er en form for "bekjennelsesplikt" som egentlig bare slår ut i løse lufta. Sannheten blir ikke mer fullstendig av slike "krav". Ingen av oss viser eller deler alt. Alt er et utsnitt. (Men at rene glansbildeblogger og -beretninger uten dybde og nyanser ikke er særlig interessante - for meg - det vil jeg jo bekrefte. Kanskje andre har glede av det.). Alle har noe som går bra og noe som går mindre bra. Det kan noen ganger være godt og givende å dele med andre om det en strever med i livet, og det kan være godt å se at andre er i samme situasjon. Men vi gjør alltid valg og vi sorterer hva og hvordan vi beretter og viser - basert på ulike vurderinger.
Vi lever ikke alene. Våre liv er ikke bare oss selv. Sider ved livet som er utfordrende eller vanskelige - involverer ikke bare enkeltpersonen - meg, men også andre nær oss. Andre som vi har større ansvar overfor og forpliktelser i forhold til enn leserne der ute. Sannheten er ikke bare min. Få av oss er Knausgårder som skriver ut hele livet til alle rundt seg - eller tar bilde av alt. Det er absolutt diskuterbart om noen av oss egentlig har rett til det. Kan man dele et bilde av en illskrikende og rasende treåring - kan man berette om en opprørsk og "håpløs" femtenåring - kan man dele barnas historier når de har det vanskelig - eller egen frustrasjon over andre voksne rundt oss.
Har vi rett til det?
Anonymitet kan kanskje gi et rom for å dele mer enn en gjør under fullt navn. Men vi må alltid gjøre vurderinger og ta hensyn allikevel.
Dette er en vanlig dag. Tidlig opp. Husmor- og mammasysler på morgenen. Brødbakst og annen matlaging på tur før jeg vekker ungene. Lang frokost - men allikevel litt masing før alle er avgårde - og det bare er katten og jeg som steller hjemme. Skrivedame som bør være litt effektiv på pc-en i stua. Repeterer litt om levekår på 1860-tallet. Reflektere over danning, nytte og nødvendighet før og nå. Skrive litt mer om det samme. Få fasong på en artikkel. Få den bedre. Sjekke referanser.
Innimellom sjekker jeg om ulike fjernadopsjonsordninger. Og Filippinene.
Og koker litt mer te. Og tar altså disse avslørende bildene. Og snart må jeg gå en tur for ryggens skyld og til ære for det fine været. Og snart kommer første skolebarn hjem. Og seinere skal jeg skrive mer fag, ta i mot flere unger, følge opp lekser, bake vanlig brød (det glutenfrie lagde jeg i dag tidlig, jadda), lage potetsuppe til middag og få noen på fotballtrening og fyre opp for kvelden, følge på dansetrening, sette på vask, fryse ned brød, lese høyt, synge på sengekanten og finne min egen sengekant.... Interessant liv, ikke sant...
Hvilke vurderinger gjør du med hensyn til billedbruk av deg selv og familien på nettet? Hvordan vurderer du anonymitetsbehov og/eller bekjennelseskrav?
(Og - hvis du har vært innom her før - jeg ser vel akkurat ut som du tenkte ikke sant?)
Ha en fin dag!
(Og - hvis du har vært innom her før - jeg ser vel akkurat ut som du tenkte ikke sant?)
Ha en fin dag!
Mannen min har ikke lyst å være på bloggen min, så jeg har aldri skrevet navnet hans, men han har vært på et og annet bilde (når han har sagt at det er greit selvsagt). Ellers legger jeg ikke ut bilder av nevøen min feks, eller andre folk uten at de sier det er greit.
SvarSlettMen hvordan jeg kommer til å forholde meg til det når jeg får egne barn vet jeg ikke enda.. Jeg blogget veldig mye mer personlig før enn nå. Nå er jeg ikke så utleverende, men det går litt i perioder hvor komfortabel jeg er med det!
Hei. Takk for at du deler dine vurderinger her. :-)
SlettDet var veldig hyggelig å møte deg.
SvarSlettMin blogg var også helt anonym i 3/4 år inntil jeg fikk besøk av lokalavisa. Ikke for å skrive om bloggen, men om førjulstiden. Men jeg klarte ikke å holde det hemmelig for journalisten, som nok ikke hadde møtt så mange som blogget.
Mine temaer er jo vanligvis veldig nøytrale og dreier seg stort sett om det jeg gjør. Selv om mange vet hvem jeg er, så har jeg ikke noen bilder av meg på bloggen. Jeg hadde ikke tenkt å vise noen bilder av folk i det hele tatt, men gjorde et unntak for brudeparet i fjor og det nyfødte barnebarnet i år.
Takk.
Slett(og det var jo fint å se brudeparet og babyen, da!)
For det første - så hyggelig å se deg!!
SvarSlettFor det andre - nå vet jeg ikke om du sikter til akkurat meg og min blogg. Men det er innlegg som dette som får meg til å tenke på egen bloggpraksis, tenke nettvett mm. Du skriver på en allmenn, fin og klok måte, ikke direkte angrep på enkeltpersoner. For meg er du på mange måter et bloggforbilde;)
Takk, takk, takk. Forbilde for deg - det er stort :-)
SlettJeg sikter ikke til deg når jeg tar opp dette (og du vet jo fra gårsdagens post hos deg at jeg slett ikke er kritisk til din måte å skrive om dine folk på på din blogg, tvert i mot. Vi har forskjellig stil, men jeg synes du skriver om dine folk på en god og ryddig måte.). Jeg har tenkt en stund å hoppe i det å vise meg selv på bloggen - og da passet det også med noen tanker om hvilke grenser og begrensninger en legger til grunn på et sånt forum.
:-)
Jeg opplevde ikke/opplever aldri at du sikter til meg/min blogg. Jeg bare vil si at innlegg som dine når bedre fram hvis man vil ha folk til å reflektere over ting og tang, enn direkte provoserende innlegg....om du skjønner hva jeg mener...
SlettFint å se deg, og ja, du ser akkurat ut slik jeg trodde!!
SvarSlettKlem, KristinB :-)
Sier du det! Så bra - det er jo meg :-)
SlettHurra! Der var du jo, og ja, du ser nøyaktig ut som jeg hadde forestilt meg, snill, god og vakker! Mammaidealet bare stiger ;) Jeg syns det er så fint å få se mennesket bak bloggen, innimellom, i alle fall, og så er det jo litt rart å erkjenne at utseendet skal ha betydning? Nå er jeg jo bare pent nødt til å publisere det innlegget om nettvett som ligger og venter.. :) Modige dame!
SvarSlettTakker og bukker og neier.
Slett:-)
Hei. Moro å se deg. Og kloke ord som vanlig.
SvarSlett:-)
SlettYey, så hyggelig å hilse på deg! Og ja, du så i grunn like klok ut som jeg trodde;)
SvarSlettJeg må innrømme at mine vurderinger rundt dette med anonymitet har blitt til mens jeg har blogget. Da jeg opprettet bloggen var jeg aller, aller mest opptatt av at ingen jeg kjente skulle vite at jeg blogget. (Jupp, evig redd for vurdering som jeg er, blandet med en (nå kurert) flauhet over å blogge, liksom.) Jeg ville som deg at ordene skulle være i sentrum, barnet var fortsatt i magen, og jeg syntes det virket litt styrete å laste over bilder og slikt. Men, jeg blogget jo under mitt eget navn, jeg avslørte barnets navn da hun ble født, OG jeg avslører jo til og med ganske presist hvor vi bor (i hvert fall for de med en viss kjennskap til Oslogeografi.) Det gjør at jeg passer meg veldig for å skrive om barnehageopplevelser og slikt, og holder meg til generelle tanker rundt barnehagespørsmål, for å nevne et konkret spørsmål.
Litt sånn mellomanonym, altså.Jeg synes fortsatt at bloggen min gjør seg best uten bilder, jeg liker at folk lager sine egne bilder. Og jeg angrer på at jeg begynte å bruke barnets navn
Men så er jeg på Instagram da. Riktignok under eget navn, og ikke bloggens, og med lukket profil. Men, jeg linker til bloggen i profilen (ikke redd for kjentfolk lenger heldigvis), og jeg både følger og blir fulgt av mange bloggkollegaer der, sammen med "vanlige venner." Og der er det jo både bilder av barnet, mannen og meg selv. Og da er man jo ikke så anonym lenger. Jeg får rett og slett ikke bestemt meg for hva jeg synes om utleveringen av Mini her..
I starten av bloggingen handlet innleggene mest om meg, og min opplevelse av det å bli mamma, nå handler det kanskje mer om hele familien, og da må man ta nye vurderinger.. (Også kan man selvsagt påpeke at kanskje heller ikke er så kult for et barn å etter hvert kunne lese seg tilbake til at mammaen gruet seg til å amme henne, eller at mamma ville sende barnet hjem med besøket. Men så tenker jeg at man kan jo forklare.)
Dette ble langt. Men poenget er kanskje at jeg ikke helt vet hva jeg ønsker og tenker. Og da er det jo bra med kontinuerlig diskusjon rundt temaet her i bloggverden, og med meg selv (og mannen.)
Jeg er vel også enig med deg ang dette med "bekjennelsesplikt". Men, jeg heier på (litt mer) åpenhet. Ikke klaging og sutring, men ærlighet lkanskje, om både det kjipe og det bra.
Så der er man altså nå, litt sånn midt i mellom.
Takk for at du skriver langt. Ja, det er vel litt sånn midt i mellom - og som du sier en prosess. Det utvikler seg "underveis" :-)
SlettJeg var også opptatt av at ingen kjente skulle vite om bloggen til å begynne med. Det gikk flere år før foreldrene mine visste at jeg blogget.
Jeg tenker som deg at ærlighet er bra. Noen ganger betyr det sikkert at vi klager i ærlighetens navn. Det kan være helt på sin plass. Men å henge ut andre, for eksempel familiemedlemmer - er mer problematisk. Selv om det kan være nok å klage på i den nærmeste krets for de fleste av oss - hvis vi leter. (Og jenta di kommer til å tåle helt fint å høre om hvordan du hadde det da hun var nyfødt!)
Det jeg er i mot er vel bekjennelsesplikt, med vekt på "plikt". At en ikke er troverdig om det ikke er med nok klaging og skittentøy. Det er mange måter å forholde seg til det strevsomme og vonde i livet på. Det er ikke alle av oss som håndterer det ved å klage. Det finnes andre måter. Det er også ærlighet.
Ha en fin dag på Sandaker!
Der var du jo! Du ser ut som den koselige og oppegående dama jeg har inntrykk av at du er gjennom skrivingen! :-) Jeg må jo innrømme at det er litt med en blogg som med sosiale relasjoner for øvrig; man liker jo å se ansiktet på den man snakker med :-)
SvarSlettJeg kjenner meg veldig igjen i både det du sier med ambivalens i forhold til graden av anonymitet og hvor mye man skal dele av livets opp- og nedturer. Jeg stresset skikkelig i starten og hadde mest lyst til å legge ned hele bloggen innimellom fordi jeg var redd for eksponeringen, men jeg liker jo så godt å skrive også, og nå har jeg vel landet på en linje jeg er komfortabel med...
Og jeg synes absolutt ikke at man har noen plikt til å dele av livets mørke sider selv om man har en blogg. Men det finnes vel en mellomting mellom å konstant pynte på fasaden på den ene siden og ta med folk oppi skittentøyet ditt på den andre...
Uansett: Hyggelig å se deg! ;-)
Hei! Takk for at du skriver om hvordan du tenker om dette. Det er jo - som du sier - noe mange av oss tenker ganske mye på - men som også går seg litt til etterhvert - som en sånn mellomting :-)
SlettFint å se deg! Ja, det er jo deg:)
SvarSlettJeg tenker mye på hva jeg kan dele og ikke. Og jeg synes det egentlig ofte faller naturlig på plass. Jeg deler på bloggen det samme jeg kunne ha delt med en tilfeldig hyggelig person jeg kunne hatt en interessant samtale med. På bloggen er det leserne som er de interessante samtslepartnerne, og de synes jeg at jeg har mange av:) Jeg skriver jo også gjerne om episoder og trekker frem eksempler fra eget liv på bloggen, men det er mest for å illustrere et overordnet tema. Utover det synes jeg nok ikke det er verken så interessant eller givende å dele fra privatlivet. Noen ganger kunne jeg kanskje vært mer privat for å gjøre teksten mer interessant og nådd ut til flere, men det handler selvfølgelig om hva jeg er komfortabel med og etter å ha blogget i noen år nå føler jeg at jeg kjenner den grensen ganske godt.
Bilder og tekst henger sammen. En tekst kan være like avslørende som et bilde, tenker jeg. Og i kombinasjon enda mer. Jeg deler bilder av både meg selv og resten av familien, men er bevisst på hvilke (sjelden nærbilder av barnas ansikt, påkledd, osv.), og jeg avklarer ofte gjerne med pappaen også hvis jeg er usikker.
Og så kan man jo med rette påpeke at jeg jo ikke vet hvem alle som leser min blogg er. Kanskje er ikke alle 'hyggelige'. Det er sant. Jeg tenker også mye på det. Og synes vel egentlig jeg har funnet en god balanse, men at det er nødvendig at jeg fortsetter å reflektere over det.
Hei, ja - her er jeg.
SlettJa - det er jo noe med at det går seg til etterhvert. En finner en balansegang som passer. Og så kan det endre seg over tid.
Jeg er helt enig med deg i at det er mest interessant med de private små beretningene når de illustrerer noe mer allment - noe som vi kan snakke sammen om (ikke bare kommentere hverandres hverdagslige liv).
Så fint å se deg!
SvarSlettHei, ja du må jo vite hvordan jeg ser ut hvis vi plutselig møtes i marka!
Slett