mandag 7. oktober 2013
alvorlig talt!
Jeg tror ingen er for abort.
Jeg tror vi alle er for at det blir færrest mulig som havner i den situasjonen der de føler de må velge abort.
Men det finnes ikke noe alternativ som heter et "abort-fritt-samfunn". I land eller til tider der abort er eller har vært forbudt, har aborter allikevel foregått - på måter som har satt kvinnens liv og helse og framtid i fare.
Det å være og bli gravid - og det å bære fram et barn - er noe av det mest gjennomgripende som skjer oss. Og det skjer med kvinner. Mange av oss er så heldige at det skjer under trygge og stabile forhold, med en partner ved vår side, med et nettverk rundt oss, allikevel er det så voldsomt og livsomveltende som det er. Men trygt og stabilt er det ikke for alle. Hvem kan stille seg til doms over kvinner i sin mest sårbare situasjon noensinne - stilt overfor et valg som vil følge henne resten av livet?
Jo - det kan visst fastlegen hennes. Den hun skulle kunne henvende seg til, trygt, tillitsfult, vernet av taushetsplikt og legens helhetlige tilnærming til denne kvinnens liv og helse.
Regjeringsforliket åpner nå for at fastlegen skal kunne avvise kvinnen - nettopp i denne situasjonen. Nettopp i disse tilfellene som dreier seg om kvinner som er ufrivillig gravide, eller trenger hjelp til å bli gravide. Nettopp - akkurat akkurat da skal de kunne møte en lukket dør. For legen skal kunne reservere seg.
Mener visstnok Høyre, Frp og KrF - akkurat nå. Og slik er avtalen.
(og vi kan understreke - dette handler naturligvis ikke om å utføre aborter. Der har det vært en reservasjonsrett hele tiden. Det handler om henvisning, resepter, førstelinjetjenesten som er fastlegens felt.)
Derfor protesterer mange av oss nå. Ikke fordi vi er for abort. Men fordi vi er for at kvinner i en av livets mest sårbare situasjoner skal få møte en åpen dør og forståelse hos fastlegen sin - og faktisk også rett til å få oppfylt sine retter etter norsk lov. Abort inntil 12 uke er tillatt i Norge. (Det er lov å være mot det også - men det er ikke det som er temaet her akkurat nå - det er fastlegenes rett til å lukke døra si.)
Susanne Kaluza har dratt igang. Hundrevis av mailer er sendt til stortingspolitikerne fra medbloggere. Du kan bruke Susannes brevutkast som du finner her.
Jeg føyde blant annet til dette avsnittet i min mail:
"I tillegg vil jeg føye til at det er veldig mange problematiske helsesituasjoner mennesker kan komme opp i der en på en eller annen måte kan si at pasienten har "skyld" eller "ansvar" eller der en berører moralske spørsmål som leger kan ha egne oppfatninger om. At helsemessige spørsmål også i mange tilfeller dreier seg om problematiske grenser mellom liv og død er også rett og slett så utfordrende og krevende livet er. Det er derfor i et historisk og kvinnepolitisk perspektiv meget betenkelig dersom kvinners reproduktive helse igjen framheves som et så spesielt felt at fastleger skal ha anledning til å komme med sine personlige moralske vurderinger og avvise sin egen pasient."
For vi må se på dette historisk sett. Kontroll over kvinners seksualitet, moralsk fordømmelse av kvinner som har havnet i "uløkka", forstøtelse og fordømmelse, manglende vern og støtte av kvinner i sårbare situasjoner, manglende informasjon og undervisning om seksualitet og prevensjon - alt dette er svært sentralt i de ideene som har holdt kvinner utenfor og nede gjennom århundrer. Det å ivareta kvinners helt spesielle situasjon som de som faktisk blir - eller ikke blir gravide, som uansett sitter igjen med magen og barnet og framtida, samme hvordan forhistorien har vært og samme hva mannen finner på, og det å gi kvinner mulighet til å ta ansvar for sin egen kropp, egen prevensjon og eget liv - det er et av vår tids store skritt. Det skrittet må vi ikke gå tilbake.
Det finnes andre jobber leger kan ha enn å være fastleger. Jeg har respekt for at det finnes grenser for hva en ønsker eller kan gjøre som menneske. Det er sikkert mange jobber der ute jeg ikke ville hatt selv av ulike grunner. Men har jeg først en jobb, så har jeg ikke rett til å avvise de jeg skal hjelpe fordi det passer meg bedre.
Abonner på:
Legg inn kommentarer (Atom)
I tillegg kan det jo også være medisinske grunner til at et svangerskap MÅ avbrytes. Skal kvinnehelse dermed være problematisk og "avvisningsbart" i seg selv?
SvarSlettJeg har hatt denne debatten et par ganger før denne uken, og har møtt argumenter for at fastlegen ikke tregner være involvert i det hele tatt. For "det er forskjell på å være på tjukka og ha vondt i ryggen" og "pikene kan selv ringe (abort-)klinikken". I dette ligger det en grunnleggende holdning om at kvinnehelse er basert på tøyting og lettlivethet. Det hadde likesom ikke falt noen av disse motdebattantene inn at også svangerskap kan være et reelt helseproblem som må følges opp.
Jeg blir så oppgitt.
Veldig godt innlegg!
SvarSlettSå enig! Jeg har ikke fått med meg hele debatten ettersom jeg befinner meg utenlands, men jeg synes som deg at dette politisk er et likestillingsmessig tilbakeskritt, på samme måte som jeg for øvrig synes det er at regjeringen nå reduserer pappakvoten av foreldrepermisjon. Godt at så mange reagerer!
SvarSlettDet handler ikke om å stille seg til doms over noen, men om å nekte å delta i en prosesyre som skader medmennesker på en ugjenkallelig måte - uten at det på en praktisk måte hindrer kvinnen i få hjelp til dette av andre, for her er det etablerte rutiner på plass. Historiske eksempler på diskriminering og undetrykking av kvinner er mange, men det er også eksemplene på motarbeidelse og marginalisering av dem som gjennom årene har talt de svakere gruppers sak. I dette tilfellet er imidlertid kvinner blant makthaverne, ikke motsatt. Og det er forunderlig hvordan kvinner som nettopp har denne erfaringen av å bli kategorisk nedvurdert, fortsetter å kjempe for retten til å nedvurdere andre.
SvarSlettDet er et legitimt standpunkt å være mot all abort - eller være for reservasjonsretten. Både du og jeg og alle leger her i landet osv har rett til å både mene dette og ytre oss om det alt vi vil. Ytringsfriheten er virkelig ikke truet akkurat her. Mht reservasjonsretten har du tydeligvis til og med den kommende regjeringen med deg, Heidi. Det er ikke da du trenger å snakke om å verne minoritetsrettigheter, akkurat.
SlettDette handler om en i en stilling som innebærer visse arbeidsoppgaver skal ha rett til å avvise de en skal hjelpe i denne stillingen. Hvis en av samvittighetsgrunner ikke kan utføre arbeidsoppgavene sine - kan en velge en annen jobb - og for all del ytre seg alt en vil om grunnen til dette.
Jeg synes du skal passe deg for hvordan du omtaler dine meningsmotstandere her. At vi er kvinner som "fortsetter å kjempe for retten til å nedvurdere andre" er temmelig drøyt - og ganske respektløst.
Jeg ser poenget mtp. minoriteter, men reservasjonslegene er i mindretall både overfor befolkningen som helhet og kolleger. De er en minoritet. Nå er denne minoriteten anerkjent av regjeringen, men det har slettes ikke alltid vært tilfelle.
SvarSlettMed tanke på at reservasjonsretten lå som en av forutsetningene for abortloven da den ble innført, er det betenkelig å hevde at reservasjonslegene ikke gjør jobben sin. Humanisten og abortforsvareren Morten Horn argumenterer grundig og prinsipielt for reservasjonsretten (til tross for at han ser på reservasjonslegene det i dag er snakk om som rare), fordi han er engasjert mot aktiv dødshjelp og ser problematikken som vil oppstå dersom reservasjon ikke er en mulighet om eutanasi skulle gjøres lovlig.
Jeg ser at jeg kan oppleves som krass, men fosterlivet blir kategorisk nedvurdert i det konvensjonelle abortforsvaret, og denne nedvurderingen ligger som en forutsetning for at retten til selvbestemt abort i det hele tatt betraktes som legitimt. Dersom forsterets menneskeverd var ansett som likeverdig med øvrige menneskers verd, ville abort med unntak av noen helt spesielle situasjoner, vært vurdert som en moralsk umulighet. Er det ubehagelig å se det slik? Helt sikkert, men jeg mener at man må tåle å bli krenket i slike diskusjoner. Ikke at det gjøres til et mål, men som regel er det ikke til å unngå. Jeg krenkes som kvinne hver gang mine rettigheter og min frihet knyttes opp til et forsvar av abort, og jeg krenkes som menneske hver gang jeg hører noen avskrive mine medmenneskers rett til liv - og det til applaus. Det gjør ubeskrivelig vondt, men slik er det å stå overfor meningsmotstandere. Og det er spesielt at kvinner som selv har opplevd å bli diskriminert og systematisk nedvurdert nettopp ikke ser denne sammenhengen, slektsskapet til denne andre nedvurderte gruppen, men der finnes det også nok at paralleller i historien.
Heidi,
Slett- jeg gjentar - jeg tror at alle er mot abort. Men det er et langt skritt mellom dette veldig tydelige prinsipielle standpunktet og hele verden av kompliserte virkeligheter - for mange andre enn deg og meg.
- det er ikke spørsmål om hva som er ubehagelig eller behagelig her. Jeg opplever at du sterkt undervurderer andres evne til å gå inn i det vonde og vanskelige og de utfordrende dilemmaene i livet. Det er ikke slik at alle som ikke er enig med deg, bare vil se det behagelige og enkle.
- hvis det er slik at du blir personlig krenket av alle som er uenig med deg på ett eller annet nivå, så foreslår jeg at du holder deg til de som er helt enige med deg. Ingen er ute etter å krenke deg personlig. Dette er en tolkning du velger selv. At det er smertefullt å ha meningsmotstandere - javel, men det gjør oss vel ikke til martyrer alle sammen?
Og - som en som etterhvert kjenner seg som en gammel kone i denne sammenhengen her (men sikkert ikke gammel og klok i dine øyne...) - her er et råd med på veien: Hold muligheten åpen for at livet er mer komplisert, dilemmaer er vanskeligere, livet er vondere og vanskeligere og mer sårbart for mange her i verden. Svart-hvitt hjelper ikke alle, selv om det er din løsning.
Jeg blir ikke krenket av uenighet, for all del, jeg blir krenket av synspunktet om at det skal være i orden å ta et liv - mine brødre og søstres liv - fordi det krenker det menneskeverdet som omfatter oss alle og hvis anerkjennelse vi alle er avhengige av. Men så nevnte jeg det ikke for å gjøre et stort nummer ut av at jeg blir krenket, men som et svar til din innvending om at jeg synes å mangle respekt for de som er uenig med meg. (Noe som for øvrig ikke stemmer. Det som kan oppfattes som mangel på respekt, er intet annet enn ren skuffelse og håpløshet.) Poenget mitt, som ikke kom godt nok frem, er at saken er viktigere enn hvem som får sine følelser såret.
SlettOg jovisst vet jeg at livet er komplisert, jovisst vet jeg at gode og reflekterte mennesker også i fortvilede situasjoner kan finne på å velge noe ganske annet enn hva deres prinsipper skulle tilsi. Og at gode mennesker kan mene noe annet enn jeg. Men nettopp fordi vi er så sårbare i kriser, er vi som samfunn nødt til å fremholde det gode som ideal, for at det skal være et synlig alternativ midt i det vanskelige. Det at abort finnes som et jurisk mulig og moralsk legitimt alternativ fra samfunnets side, bidrar til at det oftere oppleves som det eneste gjennomførbare. Og det forsterkes videre hver gang noen sier at det ikke finnes abortfrie samfunn. Sikter man lavt, når man aldri høyt. Godtar du f.eks. en slik visjon i voldtektsdebatten? Jeg bare spør.
Kanskje jeg kan legge til at jeg selv har tatt nødprevensjon? Skal jeg være litt flåsete, har selve ordet angrepille flere dimensjoner i mine ører.
Ellers vil jeg avslutte med at jeg setter pris på at du utfordrer meg der du ser det nødvendig. Selv om jeg i øyeblikket kan bli skikkelig irritert på deg - kanskje aller helst fordi vi har så forskjellige måter å kommunisere og fremlegge våre synspunkter på - er jeg takknemlig for deg og ønsker deg alt godt.
Hei, Heidi. Ja - det er utfordrende diskusjoner vi har noen ganger. Det er storsinnet av deg å si at du er takknemlig for meg. Jeg ønsker deg også alt godt.
SlettJeg synes ofte du er veldig steil og lite åpen for å lytte. Det er ikke sikkert at det er riktig forstått - men slik virker det når jeg leser det du skriver.
Min tilnærming er nok mye mer at det ikke er så lett alltid, - og en må møte livet og andre mennesker med ganske mye raushet og ikke bare insistering på at en selv har tenkt masse og sikkert har rett.
Det betyr ikke at jeg ikke har prinsipper og grenser. For fleksibiliteten og rausheten går alltid opp mot en grense - eller mange grenser, selvfølgelig. Og det er jo spørsmålet - hvor går disse grensene.
Jeg er selvfølgelig enig i at grensen mellom liv og død er en slik grense. Men dette med å sikte høyt mot et abortfritt samfunn tror jeg er en illusjon. Jeg vil heller forsøke å gjøre godt, tenke godt, gi gode råd i en "virkelig" situasjon. (Og sammenligningen med voldtekt synes jeg er urimelig - mener du at vi skulle tillate forbrytelser fordi de finnes? Jeg ser at poenget ditt er å mene at abort er en forbrytelse - og der tror jeg at jeg mener at når en kvinne selv velger dette innenfor disse ukene, så er det noe annet. Selv om jeg også skulle ønske at abortene ikke skjedde. Ja - det er spiren til et liv. Men det er også hennes kropp og hennes liv. Det er en spire som er helt avhengig av henne. Noen må få råde over dette - og det er helt, helt grunnleggende at det må være kvinnen selv.)
Du deler av din erfaring. Du har gjort valg selv som noen ville vært prinsipelt i mot. Det var ditt valg, ditt liv, din kropp.
Jeg fikk barn seint. Jeg har båret på tre barn og født tre barn og er takknemlig for den enorme endringen i livet det innebar. Men det har også lært meg ydmykhet for nettopp dette - det enormt gjennomgripende livsomveltende et svangerskap er. Jeg kan ha mine meninger og idealer - men jeg må også ha respekt for at andres liv er annerledes. Og så gjøre så godt jeg kan med hva jeg sier og gjør i forhold til andre - i dette "mellomrommet" mellom idealer og virkelighet og smerte.
Jeg kan ha en ganske streng måte å skrive på, men det betyr ikke at jeg ikke lytter eller ser nyanser, og det er som regel disse tingene jeg får gode tilbakemeldinger på ellers, hvis du kan tro det. For meg er også det å bruke tid på å diskutere med noen, et tegn på respekt. Men så oppfattes det ofte annerledes, og da blir jeg forvirret, for dette er helt oppriktig noe jeg strever med å forstå, og det har nok en sammenheng med at jeg tilbringer mye tid alene eller med bøker. Jeg er vant til mye meningsmotstand, men når jeg får nok, legger jeg boken (eller datamaskinen) fra meg og føler meg ikke noe mer hindret i å holde på med mitt enn om alle skulle vært enig med meg. Så får jeg ofte noe å grunne på, og kanskje endrer jeg oppfatning, men det er jo ikke noe hinder, sånn ut over det at jeg kan bli trist og skuffet over det jeg hører.
SlettNår det gjelder min erfaring, så var det mitt valg og mitt ansvar, men det er likevel noe jeg mener jeg ikke burde hatt lov til å gjøre. Det var grunnleggende galt, og selv om jeg kan forstå frykten som drev mitt yngre jeg, aksepterer jeg den ikke som en unnskyldning, altså legitimering (tilgivelse er noe helt annet). Det kan ikke være greit å ta en annens liv. Og så ser jeg selvfølgelig problemene rundt en slik holdning. Skal man virkelig tvinge kvinner til å bære frem et barn hun ikke vil ha? Er adopsjon en så enkel løsning som det høres ut? Osv. Jeg forstår disse problemstillingene, men jeg kommer ikke utenom det at liv er større enn midlertidig tap av frihet og/eller smerte. Mange vil presentere dette som et maktovergrep overfor kvinner, men jeg mener abort er et maktovergrep, og et med større konsekvenser. For ja, i et moralsk perspektiv mener jeg at abort er en forbrytelse. Jeg ser hvor vilkårlig grensene for selvbestemt abort er satt opp og kan ikke helt forstå hvordan et 11 uker gammelt foster skal være kvalitativt annerledes enn et på 13 uker. Det er en politisk løsning på et moralsk problem, og jeg mener løsningen fullstedig svikter den ene part. Eller kanskje begge, for det er mulig jeg mener at samfunnet også svikter kvinnen når det legger dette ansvaret (og et umenneskelig valg) over på henne. Jeg har ikke helt bestemt meg.
Takk! For det som være denne debattens beste, rett frem -innlegg. Jeg deler!
SvarSlettTakk, Carina. Det er et vanskelig felt å skrive på!!
Slett