Jeg har gjennom tidene skrevet mye om tid. For det er jo helt magisk dette med tida. At den går og kommer og må fordeles og når den er brukt er den brukt. Og vi bruker det som unnskyldning og forklaring for så mye. For vi har jo "ikke tid". Eller vi har såkalt "dårlig tid". Det betyr omtrent det samme. Det betyr at når tida allerede er disponert til noe så kan vi ikke bare bruke den til noe annet. Når det er fotballkamper for minstemann hver eneste lørdag - så går det ikke å bare plutselig finne på at vi skulle vært en sykkeltur rundt Nøklevann hele gjengen. Når du har ligget der og lest donald i hele ettermiddag så har du jo ikke vasket rommet ditt samtidig. Når alle mennesker her i huset trenger mat NÅ - så må det lages mat, en kan ikke luke i kjøkkenhagen samtidig. Hvis alle skal noe hele tida og trenger hjelp av meg, så kan jeg vel ikke stikke en løpetur i skauen en tre kvarters tid akkurat nå, da. Neivel. For slik er den magiske tida. Den brukes.
Samtidig er jo den magiske tida så magisk at den fortsetter å komme. Enn så lenge i hvertfall. Nye minutter, timer og dager. Igjen og igjen. Nye sjanser. Nye muligheter til å sose rundt, somle, prioritere, være effektiv og målretta, eller øyeblikks- og carpediem-orientert.
Og så kan en jo ta et overblikk innimellom. Og se hva en velger. Hvis jeg velger å bruke dagene på å vanne og luke og bake brød, ta en tekopp eller ti på trappa og gå gjennom skogen med ungetrollene mine og svømme lengre enn langt og plukke en kilo eller to med blåbær og gå hjem og lage masse langtidslagd, sikkert sunn mat, og dra med meg ei bok og et strikketøy overalt og sjekke hvordan det går med ripsen og bringebærene - ja, så prioriterer jeg jo ikke akkurat å bli en verdenberømt forfatter som graver meg ned i min isolerte elfenbenshule og tenker ut fantastiske nobelaspirerende formuleringer - akkurat nå ihvertfall. Men kanskje en annen dag? Om nye dager kommer - så finnes nye muligheter.
Men sommer - det får vi bare akkurat nå.
Hva driver du med om dagen?
Nå ja- nå går det mest i amming og byssing og bleier. Og det er fint. Det er en tid for alt tenker jeg og sjekker resultatlistene for landskappleiken og finscanner facebook for bilder fra Markomeannu. Ikke i år, men til neste år, da blir det festival, og det er fint. Og så er jeg sammen med han der babyen som oppdager mer og mer av verden. I går for eksempel oppdaget han at vi hadde veranda og var helt over seg sånn som bare en som ikke engang kan holde holdet kan være over seg. Og så sovna han og så gikk jeg på internett og så på festivalbilder.
SvarSlett